moro med ord:

SÅNN KAN DET GÅ

- Skal du gå? Det går ikke!
- Hva? Går du ikke med på det?
- Nei det går ikke an!
- Vel, du veit hva de sier, what goes up must come down.
- What goes around comes around. Heh.
- Easy come, easy go! Heheh.
- Dette går på forstanden løs.
- Ja det går over stokk og stein!
- Ja, det er lett å gå seg vill i alle ordspilla!
- Klarer du flere nå går det for meg!
- Jeg ser helst at det går til huet på deg!
- Da må vi la det gå enda lenger!
- Jeg bare varmer opp. Du veit at barnet må lære å krype før det kan gå.
- Nei, dette kan jeg ikke overgå. Kan jeg gå nå?
- La gå.
.

knut nærum stemmer rv:

NORGES VAKRESTE VALGBOD

VG spør i dag 100 kjendiser om hva de vil stemme. Ni av dem velger RV, og det er jo ikke verst. Vi er særlig fornøyd med at det største oppslaget viser vår egen Knut Nærum, som er avbilda ved og intervjua om valgbua på Olaf Ryes plass, som han har illustrert i år.

På spørsmål om hvorfor ikke flere kjente flagger politisk ståsted, svarer Knut på sedvanlig underfundig vis: "Har du en jobb der du skal bli likt av flest mulig, blir du fort tilbakeholden og redd for å bli satt i bås. Jeg for min del har ikke noe imot å bli satt i bås. Frihet er bra, men bås er undervurdert." Komikeren siterer dessuten hiphop-guru Chuck D og slår fast at "hvis du ikke står for noe, da faller du for hva som helst".

Vi synes dette var ei fin avslutning på valgkampen, og vi benytter anledninga til å takke Knut og alle andre som har bidratt til å gjøre RV godt synlig i valgkampen.

Faksimile fra VG:

.

lite å melde:

NY QUIZ

Jada, jada, jeg veit det er lenge sida sist nå. Allikavel har jeg lite fornuftig å melde, så for å blidgjøre alle tumletørste lesere har jeg laga en ny quiz. Det pleier jo å slå an. Legg gjerne igjen kommentarer og stats. Cyanara!

Ta Tumleplassens sommerquiz 07!
.

jaws:

KAPITALISMENS FORTREFFELIGHET

Jeg har skrivi en del tidligere om tenner. Både historia om sjømannstenna til Onkel Rolf og gjennomgangen av mitt eget smertehælvete er gode eksempler. Tenner er rett og slett et tema som har opptatt meg i ganske stor grad i det siste. Grunnen er at jeg for noen år sida fikk slått ut den ene fortanna. Selsom affære. Jeg gidder ikke beskrive hele hendelsesforløpet her og nå, men kan si så mye som at det hadde å gjøre med en uheldig kombinasjon av store mengder whiskey, homofil frigjøring, kokain og jugoslavere.

Når du får slått ut ei fortann blir du raskt anbefalt å få en ny. Modere tannkirurgi gjør at du kan få ei ny tann, et såkalt implantat, som glir rett inn i tanngarden så du igjen kan flekke et Blenda-hvitt Colgate-smil som om ingenting hadde skjedd. Det koster blod, svette og tårer, for ikke å snakke om mange tusen kroner, men blir allikavel generelt anbefalt unge mennesker som går rundt med et svært sjenerende høl i kjeften. Jeg begynte forberedelsene på å skaffe meg implantat for lenge sida og har gått rundt med ei mildt sagt ubehagelig løstann i flere måneder. Det er riktignok litt hardcore å kunne plukke ut den ene fortanna i tide og utide, men det er altså et begrensa publikum som lar seg imponere av den slags.

Underveis i prosessen blei jeg gjort oppmerksom på de skritt oralkirugene er villige til å ta for å møte mine krav som forbruker. Når du først skal sette inn ei ny tann er det for eksempel ingen grunn til at denne skal ha samme farge som resten av tanngarden. I mitt tilfelle dreier det seg dessuten om et midlertidig implantat som skal sitte noen måneder før det permanente kommer på plass. Og så sier de plutselig at jeg kunne mellom grønn, blå, rosa og en haug av andre farger dersom det var interessant! Svimeslått av kapitalismens fortreffelighet stakk det en liten faen i meg. Jeg mener, hva skal en gammal pønker si til et sånt tilbud? Grønt ville blitt litt for nittitalls, rosa er sjølsagt for tacky, blått er høyresidas farge, gull er for vulgært. Så fikk jeg øye på modellen i sølv. Skinnende blank, classy, tidløs og usannsynlig røff. Det er altså ikke uten en viss stolthet jeg presenterer min nye bad guy bling bling.

Komplimenter mottas med takk.
.

mer sjølironi:

FRA EN KOMMUNISTS DAGBOK #2

06.15: Sto opp litt seint med det resultat at jeg kom et kvarter for seint på jobb. Så umiddelbart både fordeler og ulemper med dette. En av ulempene var at jeg ikke rakk å lese Klassekampen før jobb og derfor stilte dårligere forberedt enn vanlig for å føre folkets kamp på arbeidsplassen. Fordelen var sjølsagt at jeg sparte meg sjøl for et helt kvarters utbytting fra monopolkapitalens side. Dessverre var det få av arbeidskameratene som delte denne analysa. De var sure og hevda de måtte gjøre mine oppgaver fordi jeg ikke hadde kommet. Tok derfor sjølkritikk.

08.00: Konfrontasjon med borgerskapet! Møtte på sjefen i korridoren. Han spurte med påtatt vennlighet om jeg hadde sovet godt. Parerte kontant med å minne han på at bedriften faktisk bryter hvileregelen med de skifta vi har i dag. Sjefen sa at det var han ikke klar over og at vi godt kunne drøfte en annen skiftordning. Avfeide dette billige forsøket på oppkjøp ved å snerre at jeg måtte komme i gang med jobbinga så han kunne vokse seg enda feitere på arbeiderklassens elendighet. Er litt usikker, men tror han rista på huet i borgerlig sjølforakt.

09.00: Røykepause. Har gått over til filterløse Teddys. Er bekymra over hvorvidt den stadige rullinga kan føre til senebetennelse. Må huske å høre med arbeidsmedisineren i partilaget.

11.30: Gikk til lønsj. Har slutta å benytte meg av bedriftens lønsjordning for å vise kameratene på arbeidsplassen at vi kommunister ikke lar oss bestikke. Koste meg med medbragt matpakke. Har kommet fram til at grovbrød med brunost bærer større proletært preg enn sushien jeg hadde med i går.

13.00: Røykepause. Sjefen kom ut og spurte om fyr. Opplyste han om prisen på en fyrstikkeske før jeg motvillig rakte den over. Han så forundra ut. Han visste nok ikke hvor dyre fyrstikker er i disse dager! Noen kolleger stod ved siden av og hånflirte i vår retning. Jeg er sikker på de lo foraktelig av borgerskapets uvitenhet om arbeidsfolks kår.

16.00: Ferdig på jobb. Gikk hjemover via Akerselva. Møtte en fremmedgjort filleproletar som forsøkte å selge meg narkotika. Avviste vennlig tilbudet og fortalte ham hva Mao har lært oss om passivisering av arbeiderklassen. Han virka dessverre ikke videre interessert, men hans manglende forståelse for egen frigjøring beviste nettopp poenget mitt. Godt fornøyd med hendelsen. Er det borgerlig av meg å nyte å ha rett?

18.00: Lokallagsmøte i Partiet. Holdt innledning om valgkamp og lanserte et nøye gjenomtenkt forslag om å sette fyr på Stortinget som et friskt tilskudd i valgkampåpninga. Offensivt, syns jeg. Kameratene i laget viste liten forståelse for nødvendigheta av handling i den revolusjonære bevegelsen og anklaga meg for å oppfordre til individuell terror. De misforsto hele forslaget, jeg hadde jo tenkt at vi skulle gjøre det sammen! Lot det allikavel ligge og tok noe motvillig sjølkritikk. Er det for mye prat og for lite handling i partiet?

19.00: Plakatklistring. Klistra plakater for en demonstrasjon mot USA-imperialismen. Under en diskusjon om hvor lenge vi skulle holde på vælva kameraten min limbøtta ved et uhell og vi måtte avslutte aksjonen etter bare fire og en halv time. Lurer litt på om han lider av småborgerlig latskap og vælva bøtta med vilje. Turte ikke å spørre.

23.30: Kom hjem etter kun delvis vellykka aksjon. Så nyheter. USA hadde bomba en landsby i Afghanistan. Beit tenna sammen i sinne og knakk ei tann. Sukk! Det er hardt å kjempe for arbeiderklassens frigjøring.
.

multimedia:

LER SÅ JEG GRINER

Jeg har lenge vært litt skeptisk til alle som driver og fyller bloggene med YouTube-klipp, men dette klippet var så usannsynlig festlig at jeg registrerte meg bare for å publisere det her på Tumleplassen. En ting er at Hans Bauge er stein gærn og svært underholdene, men for oss som kjenner Jorun Folkvord er klippet rett og slett priceless. Kommenter for all del gjerne klippet.

en forsiktig betraktning:

RUTEKNUSING

Jeg har altså aldri vært noen prinsipiell motstander av ruteknusing. Noen ganger er det rett og slett både riktig og viktig å knuse ruter. Jeg har sjøl vært med på å pælme stein mot både ambassader, klassepurken, nazister og annet pakk som har gjort seg fortjent til noen kledelige frakturer i glasset. Det er sjølsagt ikke alltid ålreit å ty til dette virkemiddelet, men det sosialdemokratiske hylekoret som alltid entydig skal fordømme rettmessig opprør og sinne vil jeg ikke være en del av. Det er et tegn på at ungdommen er sunt engasjert når de griper til brusteinen som våpen.

I dag har jeg imidlertid fått erfare ruteknusing fra en ganske annen synsvinkel. I morges satt jeg i sofaen i stua og nøyt en kopp kaffe og ferskeste utgave av Klassekampen da jeg plutselig hørte et dundrende smell etterfulgt av den søte klangen av knusende glass. Stuevinduet mitt vender ut mot skolegården til Møllergata Skole, og jeg er godt vant med at de små klatrer rundt i gitteret på den lille avsatsen huseier omtaler som den franske balkongen. En av ungene hadde altså med all sin barnlige kraft smelt en stein, en ball eller noe liknende gjennom ruta mi. Jeg skvatt sjølsagt i været og trippa forsiktig bort til vinduet. Utafor stod en gjeng opphissa unger og gestikulerte heftig og var allerede i full gang med å fordele skyld. Allikevel gjetter jeg på at pøbelen som la på sprang og allerede var godt på vei ut av skolegården var den skyldige.

En halvtime seinere satt jeg på kontoret til rektor Pål Syrrist og diskuterte den videre håndtering av saka. En snikende følelse av hykleri måtte buntes sammen og dyttes langt ned i underbevisstheten. Enden på visa blei at skolen bestilte glassmester, det hadde de nemlig tenkt til uansett. Saken løst for min del. Det jeg imidlertid reagerte på er at den ærverdige rektor akter å kreve foreldrene til ungen for den summen det kommer til å koste å få satt inn nytt vindu. Herregud, tenkte jeg. At skolen ikke klarer å holde styr på unga sine og ikke klarer å forhindre steinkasting i skolegården må da vitterlig stå for deres regning!? Inspektøren kunne dessuten opplyse at ungen det gjaldt hadde blitt så lei seg at han hadde stikki av fra skolen. Jeg kan bare håpe at denne hendelsen ikke blir mer skjelsettende enn at jeg treffer han i demo om noen år, helst i front med brustein i handa. For makan til kastekraft og treffsikkerhet har jeg faen ta meg aldri sett!
.

skamløs reklame:

I PLATESJAPPA NÅ

Samvirkelagets album Musikk er å finne i platesjappa fra i morra. For de av dere som fortsatt lever i mørke og ikke har fått med dere hva dette er for noe kan jeg fortelle at Samvirkelaget er resultatet av en gjensidig forelskelse mellom rap-gruppa Gatas Parlament og ska-orkesteret Hopalong Knut. Det har storma friskt rundt bandet etter at de slapp låta Stopp Volden, som handler om politimannen som tok det dødelige halsgrepet på Eugene Ejike Obiora og kosta ham livet. Til å begynne med inneholdt låta mannens fulle navn, men etter mye ståhei bestemte bandet seg for å kutte navnet for å rette fokus mot politivoldproblemet i stedet for at saka skulle bli en injuriesak.

Musikk har imidlertid masse mer å by på. Det er rett og slett et lite sirkus av ei plate. Noen av låtene har masse tempo og tar vare på den illsinte attituden vi kjenner så godt fra tidligere Gatas Parlament-utgivelser. Andre låter er tatt ned nesten til dub-nivå og minner mer om Hopalong Knuts gladlåter fra deres første album. Det er gledelig å høre at det er gjort masse plass til blåserekka fra Hopalong Knut som virkelig briljerer gjennom lange instrumentale partier. I tillegg til de feiende flotte egenproduserte låtene inneholder albummet dessuten modernisterte versjoner av gamle klassikere som Itjnå som kjem tå seg sjøl, Virvelstevet og Bella Ciao.

Min favorittlåt for øyeblikket trur jeg må være Johnny. Johnny er et klassisk uttrykk innafor ska-kulturen for en som har havna på skråplanet. Låta handler om somalieren som gikk amok med rambo-kniv på Oslo-trikken. I tillegg til at melodien er vanvittig bra gir teksten lytteren et tankevekkende innblikk i bakgrunnen for hendelsen. Kanskje kunne det gått annerledes med Johnny hvis han hadde fått skikkelig hjelp i tide.

Musikk handler om alvor og moro, om håpløshet og kampvilje, om tjuvradder og feinsmeckere og en peis som ikke virker ved strømbrudd. Her får du det beste av tekstforfatteri sida Hans Rotmo, vokalprestasjoner av en annen verden og melodier du ikke kan sitte stille og høre på. Kort sagt en knaillbra kombinasjon av rotnorsk arbeiderkultur og jamaicansk kulturarv. Løp og kjøp!
.

den store dagen nærmer seg:

1. MAI 2007

Sida sjølve dagen er en travel dag benytter jeg anledninga nå til å gratulere Norges arbeidende folk med dagen. Første mai er årets sikreste vårtegn og en festdag Tumleplassen ikke lar gå ubermerka forbi. Derfor skal vi også fortelle litt om årets ulike tilbud.

Morgenarrangement i Birkelunden
Tradisjonen tro blir det arrangement i Birkelunden i morgentimene første mai. Også i år kan vi friste med et mangfoldig og spennende program med politikk og kultur i skjønn forening. På kultursida kan vi friste med blant annet hiphop ved Appendix & Mari, sosialistisk arbeidersang ved Koret Oslo Ø, diktlesning ved Peter Lindbæk og lotteri med flotte premier. De politiske appellene vil bli holdt av Ingrid Hindal Natvig, nestleiar i Palestinakomiteen i Oslo og Erling Folkvord fra Rødt Oslo som dessuten har med seg den nye boka si, Heilomvending. Videre skal Oslo LO holde tale ved Spaniamonumentet. Husk å ta med penger til boller, brus og innsamlinger! Møt opp i Birkelunden kl. 09.30. Vi går samla til Youngstorget etter arrangementet.

Tog fra Youngstorget
Hovedarrangementet første mai er arrangert av LO. Her blir korpsmusikk, korsang og sedvanlig endeløse taler. I tillegg til sosialdemokratenes talere har også Rødt Oslo fått plass i programmet i år. Få med deg talen til bystyrekandidat Negar Enayati. En annen appellant som kan være verdt å få med seg er Laila El-Shaar fra PGFTU (palestinsk LO). For parolegrunnlag og fullstendig program, se Oslo LOs sider. Arrangementet begynner kl. 11.00 og varer fram til toget begynner å gå kl. 12.45.

§how us some lov!
Oslo Rød Ungdom og Oslo Sosialistisk Ungdom gjentar fjorårets suksess. Også i år lager de støttekonsert for lovpålagte fritidstilbud og andre rettigheter for ungdom. I disse tider blir budsjettene kutta, klubbene lagt ned og snart må du være rikmannsunge for å ha noe å gjøre på fritida. Blant banda som spiller er Liba Liba Skunk, Jester, Jane Helen og de gode aktivistene i Appendix spiller sin andre konsert for dagen. Det hele foregår på Subscene i Kirkegata 34. Dørene åpner kl. 18.00. Cc: 30 kr.

Rød på Blå
For åttende år på rad inviterer Rød Front til 1.mai-fest på Blå. Sjøl om disse akademikertrynene kan være traurige å jobbe politisk med er de som regel ålreite å feste med! Blant banda som spiller er Katzenjammer, Martin Hagfors og DJ Hasse. I tillegg blir det appeller fra Hannah Helseth, sosiolog og debattredaktør i Fett, og fra Magnus Marsdal, forfatter av boka Frp-koden.vKari Anne Moe, tidligere leder av Sosialistisk Ungdom er konfransier. Dørene åpner 20.00. Cc: 70 kr.

Samvirkelaget på Sentrum Scene
Dette blir årets store happening! Hopalong Knut og Gatas Parlament har fusjonert og blitt til Samvirkelaget. Tolvmannsorkesteret er akkurat ferdig i retten etter at Politiets Fellesforbund har forsøkt å stoppe plata som kommer fjortende mai. Den forbudte låta om kvælersnuten Trond Volden blir garantert å høre på Sentrum Scene. Som support spiller Now we got members, DJ99 og Appendix gjør sin tredje konsert for dagen! I tillegg skal Liv Gulbrandsen fra Rødt Oslo, Zahir Athari fra Støttenettverket for afghanske flyktninger og Hilde Nylèn fra Oslo LO holde appell. Det blir dessuten stands og aktivisme. Dette blir et proletarparty du kommer til å skryte av å ha vært på! Dørene åpner kl. 20.00. Cc: 170 kr.

Første mai betyr dessuten månedsskifte, og månedsskifte betyr ny undersøkelse fra Tumleplassen Opinionsbyrå. Oppsummeringa av forrige måneds undersøkelse får vente, men gå for all del sporenstreks og ta undersøkelsen for mai. Gjør det, ellers eter jeg bikkja di!
.

noen linjer om et sårt savn:

NITTITALLET, FOR FAEN!

Det er lørdag rundt klokka tolv og jeg sitter på kontoret på jobben, sedvanlig fyllesjuk som seg hør og bør en lørdags formiddag, og prøver å finne ut av hvorfor denne dagen suger så hemningsløst. Det er ingen opplagte grunner til det. Ute skinner sola, kaffen smaker bedre enn vanlig og på jobben går livet sin vante gang uten at det krever noe særlig av meg. Så slår det meg. Jeg savner faen meg nittitallet! Jeg savner den forvirra, retningsløse nihilismen. Jeg ønsker meg tilbake til den gangen alle var enige om at alt gikk til hælvete og den beste medisinen var neste halvliter. Fy faen så befriende det egentlig var, bare det å kunne svare ærlig når noen spurte åssen det gikk! Sjølsagt gikk det til hælvete. Det var et uomtvistelig faktum vi var enige om alle samma. Vi gjorde Joakim Nilsen til vår filosof og prøvde å drukne våre sorger i dovent øl. Problemet var bare at sorgene våre var jævla gode svømmere. Vi var ekstremt opponerende, men gudene veit mot hva. Vi var blakke, surmaga, bitre og sinna, men det var faen meg helt ålreit. For innerst inne, innafor den harde maska, håpa vi kanskje på bedre tider. Det går til hælvete! Du kan ikke si sånt lenger. Det går bra er faktisk eneste mulige svar. Alle andre framkaller umiddelbart heva øyebryn og bekymra miner. Når blei det sånn?

Nittitallet var ikke som andre tiår. Det var lite egenart ved det, ingen særegne uttrykk. Det går til hælvete! er liksom det som henger igjen. Nittitallet dura av gårde før vi rakk å bli fortrolig med det. Nå er det for seint. Nå står plutselig alle midt oppi oppussing av leiligheten de faen meg eier, de tar med dama på romantisk sykkeltur i Toscana eller på Sicilia, de venter barn nummer to og har aldri vært lykkeligere. Så sitter du der da, omgitt av dine forhenværende svirebrødre med magan full av en eksplosiv blanding av franske oster og overprisa rødvin. Du tviholder på det tilgjorte smilet ditt og nikker pliktoppfyllende mens den ene overgår den andre i å fortelle om åssen de stortrives i jobben sin. Garvesyra står i halsen på deg! Hvis noen, gud forby, vender seg mot deg og vil høre åssen du har det er katastrofa et faktum. Ved den minste antydning til undvikende svar stilner praten rundt bordet og huene vris automatisk i din retning. Du har lyst til å skrike til kompisa dine at de har blitt alt det de hata, men den lettvinte løsninga er å reise seg rolig og beherska, gå på dass og spy.

På nittitallet var det liksom greit med litt faenskap. Vi visste alle at om noen år kom alt til å gå bedre. Vi skulle gjøre svære ting. Skrive århundrets romaner. Revolusjonere rock 'n roll. Gjenreise drømmen om det klasseløse samfunn. Vi var visstnok den nye vinen (som om det var noe gærent med den gamle). Derfor var det greit å lene seg tilbake og nyte problema sine. Dyrke misantropien og gi verden fingern. Problemet er at jeg er like blakk, surmaga og sinna i dag som dengang og det har plutselig blitt faen så ensomt. En av de få som blei gripi av nittitallsånden og har holdt fast ved den er gamlefar Aronsen. Han sier bare ikke faen, ellers er han som oss. Sånn vi var. Under dekke av ei slags ironisk distanse til sin egen femtiårskrise har han fått seg blogg. La meg sitere første post: "I nyhetene er det bare fotball. Hjemme er det bare srik og skrål. På skolen er det bare sekundtelling. I nattur'n er det bare klimagasser. På polen er det bare smelting. I Kina er det bare kapitalisme. Albania er borte. Er det noe rart jeg biter negler?" Hva sier du fattern? Det går til hælvete, gjør det ikke?
.

om den nære framtida:

VÅREN TIL UNSETNING!

De siste dagene har jeg merka en snikende følelse av lett oppstemthet. Det ligger noe i lufta. Noe er i gjære. Det er våren, kamerater! Foreløpig bærer hun vinterens forkledning og forsøker å gjemme seg bak vind og vær, men hun er allikavel ikke til å ta feil av. Som en pirrende flørt byr hun på små glimt av den nære framtida i våre liv. Vinterhalvåret synger på siste verset og er i ferd med å gli over i det herlige norske forår!

Snart vil sjølve livet bestå av den sitrende følelsen av grønt grass mellom tærne, salt sjø i håret, turer rundt Sognsvann, grilling i Kubaparken, uteservering på Teddys og revolusjon i lett sommerlig bekledning. Avisene serverer arguknyheter om Pia Haraldsens kjoler, men hva gjør vel det? Du ligger uansett på et glovarmt svaberg og koser deg med den nyeste boka til John Irving. På Utøya er det sommerleir og to unge revolusjonære lar hverandres blikk møtes for første gang og blir øre av nyoppdaga kjærlighet og klassehat. Den norske sommeren er et varmt og lystbetont eventyr som kan gi sjøl den mest inbitte og nihilistiske kommunist trua på mennesket tilbake.

Så gjør som det gamle jungelordtaket anmoder og slipp fangene fri, det er vår!
.

marxistisk lærebok:

IDEOLOGI

Vår hverdag styres av de til en hver tid motstridene ideologier og de politiske strømningene innafor disse. Vår tids verdensorden er prega av at den markedsvennlige pengeideologien ligger et hestehue foran fellesskapstanken, eller kommunismen om man vil. I denne teksten skal jeg imidlertid gå systematisk gjennom en rekke ideologiske avskygninger og forsøke å forklare forskjellene med litt hjelp fra en svært viktig figur i den moderne marxismen - kua.

Føydalisme
I marxismen omtales føydalismen som kapitalismens forgjenger. Ordet føydalisme kommer av det seinlatinske feudum, som betyr kreatur eller dyr og vi finner det igjen i det norske ordet fe. Føydalismen er en form for bondesamfunn der mesteparten av folket dyrker en jordplett de har fått tildelt av en høyerestående herre. Til gjengjeld stikker føydalherren av med mesteparten av profitten. La oss bruke en metafor for på enklest mulig vis forklare hvordan Ola Nordmann ville hatt det i et typisk før-kapitalistiske samfunn. Ola er storfebonde og har fått tildelt to kyr av lensherren Preben. Ola må melke kyrne, men Preben tar mesteparten av melka. Ola får bare akkurat nok til å fø familien. Hvis Ola en dag får lyst på kjøtt til middag og slakter den ene kua er det stor sannsynlighet for at Preben vil sende ham i krigen.

Kapitalisme
Etter føydalismen fulgte som vi alle veit kapitalismen. Kapitalismen er et samfunnssystem som styres av kapitalen, for oss best kjent som som penger. Marx mente at kapitalismen ugjendrivelig måtte vokse fram som følge av føydalismen. Kapitalismen begynte med oppkjøp av varer og etablering av produksjon i stor målestokk. Dette førte til at sjølstendige håndverkere plutselig blei til lønnsarbeidere. Under den industrielle revolusjonen vokste det fram ei hel samfunnsklasse av fattige lønnsarbeidere som solgte egen arbeidskraft. Under kapitalismen kan i teorien alle delta på det frie markedet og slå seg oppover. Derfor mener høyresida at alle verdens mennesker som ikke er rike i grunn bare har seg sjøl å takke. For Ola Bonde er riktignok ikke forskjellene så store. Han holder fortsatt på med sine to kyr. Nå melkes de automatisk og Ola har mer tid til å skuffe møkk. Preben har blitt kapitalist og har eiendomsretten til kyrne. Ola får fortsatt ikke noe særlig mer melk enn at han akkurat klarer seg. Preben derimot har skjønt hvordan dette nye systemet fungerer og selger nok melk til å kunne kjøpe seg ei okse.

Amerikansk kapitalisme
Den amerikanske varianten av kapitalisme er verdt en grundigere analyse, fordi amerikanerne er så dominerende i kampen mellom ideologiene. Mange ville finne det naturlig å trekke fram det amerikanske samfunnet som dokumentasjon på at denne kapitalismen ikke var så smart allikavel. Storfebonden Ola har for eksempel ikke klart seg så bra i land of the free, home of the brave. Han har ikke lenger noen kyr. Banken vil heller ikke låne ham penger til å kjøpe kyr, av den opplagte grunn at han ikke har noen kyr å stille som sikkerhet. Arbeid for velferd-programmet gjør at Ola allikevel må jobbe for Preben. Han stjæler litt melk for å fø familien sin og blir dømt til livstid, fordi det er tredje gangen han blir tatt.

Britisk kapitalisme
Heller ikke den britiske modellen av kapitalismen har løst det moderne menneskets presserende problemer. Til tross for dens mange likheter med den amerikanske kapitalismen hevdes det at Storbritannia er et mer demokratisk samfunn enn USA. Men hva hjelper vel det hvis du ikke kan drive storfe-drift? Den britiske varianten av kapitalismen fortoner seg omtrent slik for vår venn storfebonden Ola. Han har to kyr, men forer dem sauehjerne og de får kugalskap. Myndighetene gjør ingenting.

Sosialisme
Marx mente at historias gang vil det slik at etter kapitalismen følger sosialismen. Som en helt logisk og naturlig utvikling, altså. Sosialismen som idè vokste fram med industrisamfunnet og en del arbeidsfolk begynte å stille spørsmål om rettferdigheten ved at de måtte jobbe for en kapitalist som tjener penger bare på å eie. Marx og Engels forklarte gjennom sine skriverier at kapitalisten utbytter arbeideren og at arbeiderne derfor har felles objektive interesser av å stå sammen mot kapitalisten og frata ham eierskapet. En slik arbeideroppstand der de grunnleggende samfunnsforholda endres på kort tid kalles revolusjon. Etter den sosialistiske revolusjonen vil arbeiderne måtte ta kontrollen over statsapparatet, produksjonsmidlene og økonomien, mente Marx. La oss se hvordan dette vil fortone seg for Ola. Ola har til nå hatt ansvaret for to av Prebens kyr. Nå kommer endelig arbeiderstaten og eksproprierer kyrne for å plassere dem i en kollektivisert låve sammen med alle andres kyr. Ola må fortsatt ta seg av to av kyrne, men jobber nå fem timers arbeidsdag og får bedre tid til familien sin og å dyrke sine interesser. Dessuten må endelig Preben skuffe møkk! Melkeproduksjonen styres ikke lenger av profitthensyn og alle de tidligere storfebøndene får så mye melk de trenger, og biff annenhver lørdag. Høres ut som gull og grønne skauer? Joda, derfor er det nødvendig med en nærmere titt på hvordan denne idelogien har fungert i praksis.

Sovjetisk sosialisme
Helt sida Marx og Engels kom med forslaget om sosialismen har de hatt tilhengere over hele verden som har sloss for å bytte ut kapitalismen med sosialismen. Et av de første stedene der det blei gjort et ærlig forsøk er Russland. I 1917 reiste folket seg mot Tsar-veldet og herskerklassen og gikk i gang med å bygge sitt eget samfunnssystem, den sovjetiske sosialismen. Russerne industrialiserte, kollektiviserte og likviderte og mente de gjorde alt etter boka. Allikevel er ikke situasjonen vesentlig bedre for Ola storfebonde. Kyrne hans er nå ekspropriert av staten. Preben og de andre partitoppene får all melka. Det er fortsatt Ola som gjør jobben. Han stjæler tilbake så mye melk han kan og selger den på det svarte markedet.

Jugoslavisk sosialisme
Etter annen verdenskrig blei sammenslutninga av Balkanstatene leda av en fornuftig fyr ved navn Josip Tito. Han markerte et brudd ved flere av feila som blei begått i Sovjetunionen. I Jugoslavia blir Olas kyr tatt hånd om av omskolerte kyllingbønder. Ola får ansvaret for kyllingene Tito tok fra kyllingbøndene. Myndighetene gir han så mye melk og egg reguleringsplanen sier han har behov for.

Kambodsjansk sosialisme
I kjølvannet av Vietnamkrigen greip Røde Khmer makta i Kambodsja under ledelse av en kortvokst sinnatagg ved navn Pol Pot. Godeste Pol er kjent for sin særegne tolkning av den sosialistiske ideologien (jada, vi har skjønt at han var kjip!). Storfebonden Ola får et plutselig og ubehagelig besøk av Røde Khmer som tar begge kyrne hans og nekter for at de noen gang har eksistert. Melk blir forbudt. Pål Steigan hevder seinere å ikke ha sett ei eneste ku under sitt besøk i landet.

Albansk sosialisme
Albania hadde også sin egen variant av sosialismen. Under ledelse av Enver Hoxha forsøkte Albania å hoppe rett fra føydalisme til sosialisme. Hoxha ville dessuten gjøre Albania til verdens første ateistiske stat, en prosess som sjølsagt fikk mange bemerkelsesverdige utslag. Under det sosialistiske Albania går det slett ikke godt for Ola. Kyr har til alle tider vært regna som hellige dyr og blir derfor utrydda som et ledd i Hoxhas kamp mot folkets opium. Ola får jobb i industrien og maler stein til grus. Da han oppdager at han også får sin lønn i grus forsøker han å protesterte og siden har ingen hørt fra han.

Kinesisk sosialisme
Formann Mao bør være kjent for flere av leserne. Under formannens kyndige veiledning gjennomførte kineserne et av historias viktigste forsøk på sosialisme. I Kina medførte dette svære samfunnsomveltinger og en rekke hasardiøse reformer. Alt i alt kan det kinesiske forsøket beskrives kort ved å avlegge vår venn Ola nok et besøk. I Maos Kina er Ola egentlig utdanna lærer. Mao har imidlertid forklart han at han er et borgerlig avvik og veldig farlig for folkets velferd hvis han ikke sporenstreks begynner som storfebonde. Ola flytter til en folkekommune på landsbygda for å ta seg av to kyr. Problemene oppstår når han og en av de andre kommunardene kommer i en krangel om hvem som har mest evne og størst behov. I mellomtida er det ingen som jobber, ingen får noe melk og kyrne dør av sult.

Sosialdemokrati
Sosialdemokratiet kan sies å være en mellomting mellom kapitalisme og sosialisme. Ideen bygger på at i stedet for den antagonistiske kampen mellom klassene bør det være mulig å komme fram til kompromisser som tilfredsstiller begge parter. Økonomien styres av markedet, men deler av den reguleres allikevel av staten. Og staten det er folket, sies det. Ola har stadig to kyr som Preben eier. Naboen hans bestemmer hvem som får melk.

Norsk sosialdemokrati
Den norske modellen av sosialdemokrati er unik i verdensklassen. Ola har to kyr. Naboen hans velger noen til å bestemme hvem som får melk. Staten er veldig usikker på hvem den består av. Ingen klarer å komme opp med et parti med nok støtte til å bli statsbærende. Ola, som er høyremann, stemmer Venstre for å få en KrFer som statsminister.

Byråkrati
Byråkratiet er ingen ideologi som sådan, men kan ses på som et verktøy i forsøket på en rettferdig fordeling av goder. Det er en metode for beslutningstaking, so to speak. Alle samfunn opplever uavhengig system en større eller mindre grad av byråkrati i forvaltninga. Hvordan fortoner dette seg for vår venn Ola? Vel, Ola har sine to kyr. Han velger noen til å fordele melka. Først regulerer de hva han kan fore dem og når han kan melke dem. Så betaler de ham for ikke å melke dem. Så tar de begge, skyter den ene, melker den andre, men heller ut all melka. Til slutt blir Ola pålagt å fylle ut forsikringspapirer for den døde kua.

Anarkisme
Siden dette er en vitenskapelig artikkel vil jeg ikke bruke mye tid på dette vidsvevende sidesporet i ideologienes verden. Jeg vil kort og godt la Ola forklare hvorfor marxismen historisk har stilt seg avvisende til anarkismen. Ola har to giraffer. De stikker av. Naboen din pålegger deg å ta munnspilltimer.

Håper dette var oppklarende!
.

sjølmedlidenhet:

LITT SYMPATI, TAKK!

Tenner er noe man lærer helt fra barnsben av at man må være forsiktig med. De skal jo vare livet ut, blir man gjerne fortalt. Det er rett og slett en sannhet med visse modifikasjoner. Jeg skal snart få en helt ny en. Jeg fikk slått ut ei fortann for et par år sida og etter mange forsøk på å redde restene av den måtte jeg røske ut hele faenskapet da det oppstod infeksjon i tannkjøttet rundt den. Nå burde jeg altså egentlig gått rundt med et svært høl der tanna en gang satt, men takka være moderne teknologi har jeg fått ei lita protese i plast som ser sånn noenlunde ut.

Når du får slått ut ei tann i ung alder anbefales det å få satt inn et implantat. Det ser ut som og oppfører seg som en ordentlig tann og holder mye bedre enn broer og tilsvarende løsninger. Ikke minst er tannlegestanden glad i implantat-løsninga fordi de kan ta enmda mer betalt for den. I går var jeg på Oralkirurgisk Klinikk på Majorstua og gjennomgikk den forberedende operasjonen som snart skal regenerere mitt blendahvite colgatesmil. Det er noe av det aller jævligste jeg har vært med på. Når tannlegen ber assistenten sin om instrumentet Bone Scraper Turbo 2.0 veit du at det kommer til å gjøre vondt. Det kjentes som om en profesjonell torturist gikk amok med et jævla trøkkluftsborr i kjeften min. Av hensyn til de sarte leserne skal jeg spare dere for øvrige detaljer.

Å skulle få en helt ny tann er i det hele tatt ganske vondt, ikke bare fysisk men også økonomisk. Det føltes ganske absurd da jeg rusla ut fra Oralkirurgisk Klinikk i går med ei regning på 14.000 norske kroner i handa. Og det er liksom halvparten av hva jeg må regne med til sammen. Nå har jeg sting i hele kjeften, vedvarende verking i hele trynet og jeg har hovna opp så mye at jeg ser ut som elefantmannen. Det værste er allikavel at jeg ikke får lov å røyke. Det er jo i pressa situasjoner som denne at man virkelig trenger en røyk, men det er altså slett ikke lov. Røyking kan nemlig bidra til at fiksturen ikke fester seg. Hva nå det skal bety. Jeg har ikke gått en dag uten røyk på mange år og har hatt det veldig, veldig vondt i hele dag. Kaldsvette, moderat skjelving og et ekstremt dårlig humør er bare noen av symptomene jeg lider under. Jeg kan heller ikke benytte snus eller nikotintyggis av åpenbare grunner. Denne understimulansen og det generelle ubehaget jeg gjennomgår har medført at jeg for første gang alvorlig har vurdert å putte snus i rompa.

sjølironi:

FRA EN KOMMUNISTS DAGBOK

06.00: Sto opp og drakk svart kaffe over siste utgave av klassens avis. Tenkte på hvor fint det må ha vært den gangen de fem store var avbilde på hver eneste forside. Pakka allikavel med to eksemplarer for å legge på pauserommet på jobben.

07.00: Begynte på jobb. Hadde en kort disputt med sjefen om hvorvidt vi skal stemple inn i uniform eller om det å iføre seg abeidsantrekk hører til arbeidsoppgavene våre og derfor skal betales normalt. Kalte sjefen reaksjonær. Sjefen spurte vennlig hva reaksjonær betyr. Lot det ligge.

09.00: Røykepause. Er det proletært nok med filtersigaretter? Må vurdere å bytte til rulletobakk.

11.30: Gikk til lunsj. Brukte pausetida til å agitere for arbeidernes oppstandelse. Havna i en krangel med tillitsvalgte som hevda å ha fått klager fra de andre på jobben om at jeg bråker for mye når de skal spise lunsj. Mistenker han for å stå i ledtog med sjefen.

13.00: Røykepause. Fikk ikke helt dreisen på å rulle røyken. Fikk dessuten tobakk i munnen. Smakte vondt. I morra prøver jeg ferdigrulla sigaretter uten filter.

16.00: Ferdig på jobb. Tok trikken til Rodeløkka for å gå på lagsmøte i Partiet. Reflekterte over om det å snike på trikken er med på å presse prisene oppover og således er en fiendlig handling mot folket. Fant ingen tilfredsstillende dialektisk løsning og bestemte meg derfor for å betale og snike annenhver gang inntil videre. Må huske å spørre kameratene i laget.

18.00: Lagsmøtet ferdig. Kameratene diskuterte sammenslåinga av Partiet og valgfronten. Fikk liten oppslutning rundt mitt forslag om å også ta med Husmorforbundet i prosessen. Kameratene kalte meg anakronistisk og gammaldags. Tok sjølkritikk. Godt møte alt i alt.

18.15: På vei hjem møtte jeg en ekte arbeider med hjelm og greier! Gikk bort til han og forsikra om at jeg står på hele tida for å frigjøre han fra kapitalens åk. Jeg så at han blei glad, for han hytta med neven i klassehat!

19.00: Stakk innom kontoret til Kvinnefronten for å omsette parola om at jentekamp er også guttas kamp til praksis. Fronten viste liten forståelse for dette og stilte seg generelt skeptisk til mitt forslag om å stille meg på Youngstorget for å agitere for kvinnenes frigjøring. Vil de ikke frigjøres? Syns dette var pussig og måtte ta sjølkritikk igjen (ufortjent).

19.20: Trikken hjemover. Passa på å betale denne gangen. Måtte berolige en etiopisk mor og forklare at jeg ikke er nazist, men at den snauklipte skallen og de blankpussa støvla er en del av en moderne, proletær identitet. Hun så bare redd ut. Blei litt oppgitt, men smilte vennlig mot henne hele turen.

20.00: Kom hjem og så nyheter. Passa på å komme med hatske utspill hver gang prominente maktpersoner var på skjermen. Samboeren min mente at å kalle Gerd Liv Valla for ei arbeiderfiendlig, gjennomkorrumpert kapitallakei av ei møkkahurpe var å gå for langt. Tror ikke jeg er enig, men tok sjølkritikk for sikkerhets skyld.

21.00: Gikk til sengs. Ungdommen trenger masse søvn, i følge Mao. Drømte om henge Bjarne Håkon Hanssen fra ei løktepel etter revolusjonen. Våkna med et salig smil. Tenkte at i morra skal jeg jobbe enda harderde for folkets frigjøring.

de små tingene:

EN FORBRYTELSE MOT MENNESKEHETEN

Pavillion er en cafe som ligger ved Kuba-parken i Oslo. Den lille murbygningen er svært godt besøkt om sommeren når de også har uteservering. Om vinteren er det mer avslappa og stille. Jeg liker meg best der på søndager, for da er det nesten ingen folk og en og en veldig dempa atmosfære. Pavillion er i det hele tatt godt egna til å komme seg etter helgas strabaser. Men det er et evig tilbakevendene problem ved dette stedet og det problemet heter Lisa Ekdahl. Jeg tror aldri jeg har besøkt dette stedet uten at de på et eller annet tidspunkt har spilt Lisa Ekdahl.

Det sier jeg dere kamerater, at Lisa Ekdahl er faen meg den første som skal opp mot veggen når kulturrevolusjonen når Skandinavia. Denne snart førti år gamle røya som fortsatt trur hu kan posere som ungpikeaktig rampejente! Bare se på bildet jeg henta fra hjemmesida hennes. Prøver hun å henvende seg til et eksplisitt pedofilt publikum eller hva? Æsj og føy! Og jeg kan virkelig ikke fitte og begrape åssen noen kan like den derre enerverende hvininga hennes! Får jag luta min panna mot ditt trygga bröst? Nei, veit du hva! Det kan du faen meg bare ta og drite i! Jeg vil ikke ha noe med hverken deg eller panna di å gjørra! Jeg vil bare drikke kaffen min i fred og sleppe å høre deg klynke fram dine påtatte liksom-sensuelle dagdrømmer. Til tross for at jeg til vanlig er opptatt av å forsvare ytringsfrihet på alle plan og er en inbitt motstander av sensur håper jeg noen kan samle sammen alle kjente innspillinger av Lisa Ekdahls forbrytelser mot menneskeheten og sette fyr på dem ved enkel sermoni neste fullmåne!

Godt å få det ut.

kultursensasjon:

HIPHOPALONG

Da er det bekrefta! Noen dager sida nå, faktisk. Ska-bandet Hopalong Knut fra Trondheims vakre tinder fusjonerer med Gatas Parlament fra Oslos beste østkant. Ryktene ville først ha det til at det nye bandet skulle hete Arbeiderbevegelsen, men navnet de til slutt endte opp med blei Samvirkelaget. Samvirkelaget er noe ganske unikt og særnorsk, akkurat som den musikalske kombinasjonen de to banda prøver seg på. Samvirkelaget lover plate før sommeren og blir forhåpentligvis å se på mange politiske støttekonserter innen den tid.

Undertegnede er blant de mange som er spent på hvordan dette vil låte og anbefaler inntil videre å sjekke ut bandet på MySpace.

nøtterøy, mitt nøtterøy:

ONKEL ROLF OG RIKMANNSFOLKET

Det har blitt en stund sida forrige post nå, men julestria krever sitt også av unge kommunister. I disse moderne tider virker norsk julefeiring mer og mer som en jødisk skikk. Alle skal liksom overgå hverandre i høylytt klaging. Det er stress på jobben, millioner av gaver å kjøpe, penger å bruke, gulv å vaske og familie som skal treffes. Jeg klager sikkert like mye som alle andre, men innimellom må jeg spørre meg sjøl om det kan være fordi det forventes av meg. Familietragedie, som de unge ironisk kaller julas sammenkomster av nær og fjern slekt, er for eksempel et ord som sjelden eller aldri faller naturlig i min munn. Jeg er glad i og stolt av familien min og hvor jeg kommer fra. Gode, gamle Nøtterøy. Langstrakt brer den seg i fjorden, kledd i grønn skau, med ruvende svaberg og fortryllende bortgjømte bukter. Dersom alle fikk sjansen til å ligge i lynget i en lysning i skauen ved Sotodden og fylle lungene med lukta av blåbær og vår er jeg overbevist om at det aldri hadde vært krig i verden. Få kan si det bedre enn det sies i Nøttery-sangen;

Rundt deg blåner fjorder,
vakre Nøtterøy!
Åser, skog og jorder
speiler seg i sjø.
Langs med vik og sunder
gløtter huser frem,
hvor ei slette runder,
myldrer det av hjem.

Som en hyllest til denne vakre øya og i tråd med julas tradisjoner for ettertanke vil jeg skrive noen linjer om min grandonkel Rolf. Onkel Rolf, eller Rolf Iversen som var hans egentlige navn, var min fars onkel på hans mors side. Onkel Rolf var en typisk Nøtterøy-gutt. Staut og nevenyttig. Fura ansikt i tidlig alder. Som fjortenåring trakk han ut hele tanngarden da det blei klart at han skulle få gebiss i konfirmasjonsgave. I disse dager har forfengeligheten gjenvunnet sin posisjon i den norske folkesjela og ideen om å frivillig la friske tenner trekke ut framstår mildt sagt ganske ukonvensjonell, men på onkel Rolfs tid var dette for en investering å regne. Aldri mer skulle tannhelsa få forårsake uforutsette utgifter i en allerede trang økonomi.

Et snaut år etter at hans skaffa seg sjømannstenner forlot Rolf Nøtterøy uten å se seg tilbake. Tidlig en morra heiv han seg på sykkelen sin og raste ned på kaia i Larvik. Hans mor, Anna Karoline, trodde intetanende at eldstesønnen var på skolen, men Rolf hadde andre planer. Han løy på alderen, mønstra som skipsgutt på skuta Amalthea og satte seil mot Rio de Janeiro, Brasil. Her ville han mønstre på det handelsskipet far hans, Richard Iversen, var kaptein på. Da den lange reisa endelig var over og han forventningsfullt løp over landgangen på sitt nye hjem blei han møtt av en bister og tverr kaptein Richard. Samtalen som fulgte skal ha forløpt omtrent slik:

- Hei far!
- Jasså, gutt! Var det ikke bra nok for deg hjemme?
- Er du ikke glad for å se meg?
- Du finner bøtte og mopp under dekk. Førstestyrmann Albrigsen har kasta opp sia Sao Paulo, så det er nok å henge fingra i.

Det skulle imidlertid gå godt med onkel Rolf. Etter noen år som sjømann blei han omsider generalsekretær i det internasjonale kommunearbeiderforbundet. Hvor enn venstreorienterte krefter fikk innflytelse var onkel Rolf i sving og passa på arbeiderne i offentlig sektor. Blant andre møtte han presidenten av Tanzania, Julius Nyerere, rett etter statens opprettelse i 1964. Men det var ikke bare venstreorienterte som fikk onkel Rolf på besøk. Noen år seinere traff han den halvgærne keiseren av Etiopia, Haile Selassie, for å diskutere fagforeningsarbeid i landet. I et brev til sin familie fortalte han at keiseren serverte brennevin så sterkt at da han sølte litt på skoa sine fordampa sverta og lot brennevinet etse seg inn i læret.

Onkel Rolf personifiserte Nøtterøy-ånden. En sunn norsk ungdom fra et lite bortgjømt øysamfunn som med åpent sinn, frihetstrang og eventyrlyst erobra verden på sitt eget vis. Alltid søkende og nyskjerrig, men med sitt opphav friskt i minne. Sjøl under de mange åra av hans liv som han tilbragte i England kunne man spore Nøtterøys åser og enger i det evigunge, skarpe blikket hans. Onkel Rolf ville snudd seg i grava hadde han visst hva de har gjort med idylliske Kalvetangen. Svære, vulgære rikmannsboliger har skutt fram på Tangen, som et forsøk på å frarøve nøtlendingen hans identitet. Men så lenge minnet om onkel Rolf og de tusener av nøtlendinger som bygget denne øya etter sitt eget bilde lever videre vil rikmannsfolk aldri kunne ferdes på øya med hevet hue.

boikott kentucky fried chicken:

REVOLUSJON - I ALL SIN FJÆRPRAKT

Fra tid til annen omtales folk som politiske dyr. Dette er en språklig metafor som er velkjent, om enn ikke veldig hyppig i bruk. Denne posten handler imidlertid om den politiske fugl, nærmere bestemt om de revolusjonære fjærkre. Jeg har nemlig oppdaga at høna og hanen er relativt velbrukte metaforer i de kulturelle bidraga til kampen mot kapitalismen og imperialismen. Både høns og andre fjærkre dukker opp som politiske symboler i motstandspropagandaen i Hitlertyskland, i frigjøringssanger fra Francos fascistiske Spania, ja til og med under den kinesiske kulturrevolusjonen blei høna et symbol på folkets kamp mot deres undertrykkere. Dette kaklende fjærkreet framstår som en majestetisk politisk monolitt i en rekke kunstnerisker skildringer av motstanden mot fascistisk diktatur og kapitalistisk utbytting.

De av leserne som har vært på sentrale RV-arrangement den siste perioden husker sikkert med fryd de to nestlederene våre Liv og Marte og tidligere valgkampsekretær Christins framifrå framføring av den såkalte hønesangen. Hønesangen, eller Unghøna som Geirr Lystrup har oversatt den til, skriver seg fra den den spanske borgerkrigen og kampen mot Franco-fascismen. Sangen handler om ei hønemors inbitte og kompromissløse kamp mot fascistisk undertrykking og er ikke uten et visst humoristisk tilsnitt. Sjøl om teksten kan få den bitreste kommunist til å trekke på smilebåndet har den også mye alvor i seg. Og intet er vel vakrere enn sinte, revolusjonære kvinner som synger antifascistiske frigjøringssanger trestemt. Til almenn fornøyelse gjengir jeg derfor teksten til sangen her:

Unghøna

Ei høne sa: no er det stopp
nix fleire egg i frå min kropp
den gamle kaksen stal mitt gull
han stel kvart egg eg orkar legge.
Men kjem han sugen hit på ny
då knip eg saman dåsa mi,
og inga skjendig plageånd
får tvinga fram det varme egget.

refreng:
Då sa høna: Ta meg hon!
Vi skal lage rev’lusjon!

Ei neve korn var alt eg fekk
då kroppen min vart vengjestekt.
Men høyr, det sver eg på
at kammen skal eg ikkje lenger senke.
Dei sa at høns må ha det slik,
men når min plageånd ligg lik
då skal eg sverme Franco-fri
på tunet utan lås og lenke.

refreng:
Då sa høna: Ta meg hon!
Vi skal lage rev’lusjon!

Og når dei kjem på hanebein,
då skal eg granske kvar og ein
for med min gamle hanejævel fekk eg
mange fæle netter.
La det bli klårt for alle mann
at møy er ikkje eg min sann
og ikkje legg eg fleire egg
før eg og alle høns er fri.

refreng:
Då sa høna: Ta meg hon!
Vi skal lage rev’lusjon!

Dette er ikke den eneste sangen der det er hønsen som leder an i kampen mot Franco-fascismen. En mer kjent og folkekjær kampsang er den som har fått den norske tittelen Dei to hanane. Her handler det om den raude hanens uungåelige seier over den svarte. I motsetning til den litt freidige Unghøna er denne visa svært høytidelig og romantisk. En flott og inspirerende kampsang som lyder akkurat passe dramatisk når den synges tostemt. Sangen er til og med tilgjengelig på CD med oversetter Geirr Lystrup.

Dei to hanane

Når den svarte hanen har gale
då ligg natta mørk over jorda
Men når den raude hanen gjel
då syng eg saman med sola

refreng:
Vind - Vinden skal føre
bort min song om det er ei løgn du får høre
Vind - Kva skal vi gjøre?
Songen syng eg for dei som vil og kan høre

Og dei møttes på ein arena
nebb mot nebb framfor kvarandre
Jarn og eld har den svarte men
sitt mot det har den andre

refreng:
Vind - Vinden skal føre
bort min song om det er ei løgn du får høre
Vind - Kva skal vi gjøre?
Songen syng eg for dei som vil og kan høre

Hane svart du mørke forrædar
Sei kven lånte deg krefter i klørne?
Den raude hanen vil vinna med
si eiga kraft attom fjørne

refreng:
Vind - Vinden skal føre
bort min song om det er ei løgn du får høre
Vind - Kva skal vi gjøre?
Songen syng eg for dei som vil og kan høre

Hane svart, svartar enn natta
Du ligg stiv før dagen har lide
Den raude hanen kan aldri døy
når sola står på hans side

refreng:
Vind - Vinden skal føre
bort min song om det er ei løgn du får høre
Vind - Kva skal vi gjøre?
Songen syng eg for dei som vil og kan høre

Også i billedkunsten går høns og fjærkre igjen som politiske symboler. Illustrasjonen til Dei to hanane er henta fra ei forsida av tidsskriftet Røde Fane, men stammer også originalt fra den spanske borgerkrigen. Også i motstandspropagandaen mot Hitler-Tyskland dukker fjærkre opp som viktige symboler. Den tyske propagandakunstneren, dadaisten og kommunisten John Heartfield viser en tydelig forkjærlighet for fjærkre i sine arbeider.

Selv om Heartfield er mest kjent for sin kunstneriske krig mot sin reichsfürer har hans arbeider en langt større rekkevidde. I bildet No Pasaran som kom som en kommenterer til den spanske borgerkrigen utgjør to gribber, åtseletere, rollen som fascistene. I et av hans forsidebilder for den illegale motstandsavisa Arbeiter Illustrierte Zeitung opptrer den røde høna som visualiseringa av Hitlers ofre. Bildet har den ironiske tittelen Ikke vær redd – han er vegetarianer. Igjen et eksempel der høna symboliserer den antifascistiske motstanden fra venstre. Et annet fjærkre som er vanlig også i bredere politisk forstand er fredsdua. Også dette velbrukte politiske symbolet ble gjenstand for Heartfields skarpe satiriske arbeid. I dette bildet, som også var ei forside på Arbeiter Illustrierte Zeitung, illustrerer Heartfield med sin særegne fotomontasje-teknikk nazismens iboende ondskap og voldelighet.

Heartfields arbeider er gode eksempler på hvordan fjærkreet har blitt brukt i propagandaøyemed. Det er påfallende at også i hans arbeider er høna den gode part. Det later til at høna pent må finne seg i å være venstresidas symbol. Her blir den i det minste gitt stolthet og verdighet. Den er blitt gjort til et symbol på en rettferdig kamp. Ei høne kan virke ufarlig nok, men man skal huske på at høna besitter en rekke egenskaper som ikke vises ved dens noe stakkarslige ytre. Ei høne kan visstnok løpe kaklende rundt en lang stund etter at du har hugget hodet av den. Ingen dårlig egenskap for en revolusjonær! Vi skal dessuten ikke glemme at høna er opphavet til et av verdens store klassiske filosofiske gåter; Hva kom først - høna eller egget? Jeg for min del holder en knapp på høna. Det har sammenheng med synet på produksjon å gjøre. Kanskje er det nettopp derfor høna har blitt kommunistenes symbol, fordi den er et enkelt eksempel på en arbeider som deltar i den samfunsmessige produksjonen?