nøtterøy, mitt nøtterøy:

ONKEL ROLF OG RIKMANNSFOLKET

Det har blitt en stund sida forrige post nå, men julestria krever sitt også av unge kommunister. I disse moderne tider virker norsk julefeiring mer og mer som en jødisk skikk. Alle skal liksom overgå hverandre i høylytt klaging. Det er stress på jobben, millioner av gaver å kjøpe, penger å bruke, gulv å vaske og familie som skal treffes. Jeg klager sikkert like mye som alle andre, men innimellom må jeg spørre meg sjøl om det kan være fordi det forventes av meg. Familietragedie, som de unge ironisk kaller julas sammenkomster av nær og fjern slekt, er for eksempel et ord som sjelden eller aldri faller naturlig i min munn. Jeg er glad i og stolt av familien min og hvor jeg kommer fra. Gode, gamle Nøtterøy. Langstrakt brer den seg i fjorden, kledd i grønn skau, med ruvende svaberg og fortryllende bortgjømte bukter. Dersom alle fikk sjansen til å ligge i lynget i en lysning i skauen ved Sotodden og fylle lungene med lukta av blåbær og vår er jeg overbevist om at det aldri hadde vært krig i verden. Få kan si det bedre enn det sies i Nøttery-sangen;

Rundt deg blåner fjorder,
vakre Nøtterøy!
Åser, skog og jorder
speiler seg i sjø.
Langs med vik og sunder
gløtter huser frem,
hvor ei slette runder,
myldrer det av hjem.

Som en hyllest til denne vakre øya og i tråd med julas tradisjoner for ettertanke vil jeg skrive noen linjer om min grandonkel Rolf. Onkel Rolf, eller Rolf Iversen som var hans egentlige navn, var min fars onkel på hans mors side. Onkel Rolf var en typisk Nøtterøy-gutt. Staut og nevenyttig. Fura ansikt i tidlig alder. Som fjortenåring trakk han ut hele tanngarden da det blei klart at han skulle få gebiss i konfirmasjonsgave. I disse dager har forfengeligheten gjenvunnet sin posisjon i den norske folkesjela og ideen om å frivillig la friske tenner trekke ut framstår mildt sagt ganske ukonvensjonell, men på onkel Rolfs tid var dette for en investering å regne. Aldri mer skulle tannhelsa få forårsake uforutsette utgifter i en allerede trang økonomi.

Et snaut år etter at hans skaffa seg sjømannstenner forlot Rolf Nøtterøy uten å se seg tilbake. Tidlig en morra heiv han seg på sykkelen sin og raste ned på kaia i Larvik. Hans mor, Anna Karoline, trodde intetanende at eldstesønnen var på skolen, men Rolf hadde andre planer. Han løy på alderen, mønstra som skipsgutt på skuta Amalthea og satte seil mot Rio de Janeiro, Brasil. Her ville han mønstre på det handelsskipet far hans, Richard Iversen, var kaptein på. Da den lange reisa endelig var over og han forventningsfullt løp over landgangen på sitt nye hjem blei han møtt av en bister og tverr kaptein Richard. Samtalen som fulgte skal ha forløpt omtrent slik:

- Hei far!
- Jasså, gutt! Var det ikke bra nok for deg hjemme?
- Er du ikke glad for å se meg?
- Du finner bøtte og mopp under dekk. Førstestyrmann Albrigsen har kasta opp sia Sao Paulo, så det er nok å henge fingra i.

Det skulle imidlertid gå godt med onkel Rolf. Etter noen år som sjømann blei han omsider generalsekretær i det internasjonale kommunearbeiderforbundet. Hvor enn venstreorienterte krefter fikk innflytelse var onkel Rolf i sving og passa på arbeiderne i offentlig sektor. Blant andre møtte han presidenten av Tanzania, Julius Nyerere, rett etter statens opprettelse i 1964. Men det var ikke bare venstreorienterte som fikk onkel Rolf på besøk. Noen år seinere traff han den halvgærne keiseren av Etiopia, Haile Selassie, for å diskutere fagforeningsarbeid i landet. I et brev til sin familie fortalte han at keiseren serverte brennevin så sterkt at da han sølte litt på skoa sine fordampa sverta og lot brennevinet etse seg inn i læret.

Onkel Rolf personifiserte Nøtterøy-ånden. En sunn norsk ungdom fra et lite bortgjømt øysamfunn som med åpent sinn, frihetstrang og eventyrlyst erobra verden på sitt eget vis. Alltid søkende og nyskjerrig, men med sitt opphav friskt i minne. Sjøl under de mange åra av hans liv som han tilbragte i England kunne man spore Nøtterøys åser og enger i det evigunge, skarpe blikket hans. Onkel Rolf ville snudd seg i grava hadde han visst hva de har gjort med idylliske Kalvetangen. Svære, vulgære rikmannsboliger har skutt fram på Tangen, som et forsøk på å frarøve nøtlendingen hans identitet. Men så lenge minnet om onkel Rolf og de tusener av nøtlendinger som bygget denne øya etter sitt eget bilde lever videre vil rikmannsfolk aldri kunne ferdes på øya med hevet hue.