noen linjer om et sårt savn:

NITTITALLET, FOR FAEN!

Det er lørdag rundt klokka tolv og jeg sitter på kontoret på jobben, sedvanlig fyllesjuk som seg hør og bør en lørdags formiddag, og prøver å finne ut av hvorfor denne dagen suger så hemningsløst. Det er ingen opplagte grunner til det. Ute skinner sola, kaffen smaker bedre enn vanlig og på jobben går livet sin vante gang uten at det krever noe særlig av meg. Så slår det meg. Jeg savner faen meg nittitallet! Jeg savner den forvirra, retningsløse nihilismen. Jeg ønsker meg tilbake til den gangen alle var enige om at alt gikk til hælvete og den beste medisinen var neste halvliter. Fy faen så befriende det egentlig var, bare det å kunne svare ærlig når noen spurte åssen det gikk! Sjølsagt gikk det til hælvete. Det var et uomtvistelig faktum vi var enige om alle samma. Vi gjorde Joakim Nilsen til vår filosof og prøvde å drukne våre sorger i dovent øl. Problemet var bare at sorgene våre var jævla gode svømmere. Vi var ekstremt opponerende, men gudene veit mot hva. Vi var blakke, surmaga, bitre og sinna, men det var faen meg helt ålreit. For innerst inne, innafor den harde maska, håpa vi kanskje på bedre tider. Det går til hælvete! Du kan ikke si sånt lenger. Det går bra er faktisk eneste mulige svar. Alle andre framkaller umiddelbart heva øyebryn og bekymra miner. Når blei det sånn?

Nittitallet var ikke som andre tiår. Det var lite egenart ved det, ingen særegne uttrykk. Det går til hælvete! er liksom det som henger igjen. Nittitallet dura av gårde før vi rakk å bli fortrolig med det. Nå er det for seint. Nå står plutselig alle midt oppi oppussing av leiligheten de faen meg eier, de tar med dama på romantisk sykkeltur i Toscana eller på Sicilia, de venter barn nummer to og har aldri vært lykkeligere. Så sitter du der da, omgitt av dine forhenværende svirebrødre med magan full av en eksplosiv blanding av franske oster og overprisa rødvin. Du tviholder på det tilgjorte smilet ditt og nikker pliktoppfyllende mens den ene overgår den andre i å fortelle om åssen de stortrives i jobben sin. Garvesyra står i halsen på deg! Hvis noen, gud forby, vender seg mot deg og vil høre åssen du har det er katastrofa et faktum. Ved den minste antydning til undvikende svar stilner praten rundt bordet og huene vris automatisk i din retning. Du har lyst til å skrike til kompisa dine at de har blitt alt det de hata, men den lettvinte løsninga er å reise seg rolig og beherska, gå på dass og spy.

På nittitallet var det liksom greit med litt faenskap. Vi visste alle at om noen år kom alt til å gå bedre. Vi skulle gjøre svære ting. Skrive århundrets romaner. Revolusjonere rock 'n roll. Gjenreise drømmen om det klasseløse samfunn. Vi var visstnok den nye vinen (som om det var noe gærent med den gamle). Derfor var det greit å lene seg tilbake og nyte problema sine. Dyrke misantropien og gi verden fingern. Problemet er at jeg er like blakk, surmaga og sinna i dag som dengang og det har plutselig blitt faen så ensomt. En av de få som blei gripi av nittitallsånden og har holdt fast ved den er gamlefar Aronsen. Han sier bare ikke faen, ellers er han som oss. Sånn vi var. Under dekke av ei slags ironisk distanse til sin egen femtiårskrise har han fått seg blogg. La meg sitere første post: "I nyhetene er det bare fotball. Hjemme er det bare srik og skrål. På skolen er det bare sekundtelling. I nattur'n er det bare klimagasser. På polen er det bare smelting. I Kina er det bare kapitalisme. Albania er borte. Er det noe rart jeg biter negler?" Hva sier du fattern? Det går til hælvete, gjør det ikke?
.