om gærninger og ytringsfrihet:

DON'T HATE THE PLAYER

Hurra! Jeg har fått min første hate-comment! Og med den første har de rett og slett strømmet på. Av erfaring viser det seg at de som bruker karakteristikker som ”rød-brune fascister” om oss kommunister som regel er fascister sjøl. Ironien er til å ta og føle på. Hvem denne rablende, hakkende gærne fyren som driver og spammer kommentarfelta mine med varierende utfall mot norske muslimer er veit jeg ikke. Hvorfor han gjør det har jeg også litt problemer med å forstå. Det er da ikke som om jeg for eksempel har forsvart skudda mot synagogen, er det vel? Ikke har jeg planer om det heller.

En annen gærning prøver dessuten til stadighet å late som han er noen helt andre enn han er. Under ellevte september-posten skriver han om Europas svik mot bosnierne og tar dessuten til orde for å ”avsette det korrupte fasciststyret i khartoum”. Alt dette under navnet Jacop Høygilt. Nå er det nå en gang sånn at det bare er en mann i Norge med dette navnet og han staver det Jacob Høigilt. Han er stipendiat ved Universitetet i Oslo og sysler mye med Midt-Østen-spørsmål og arabiske språk. Jeg tviler på at han ville spy galle av denne typen i en relativt ubetydelig privat blogg.

Jeg syns hate-comments er ganske fint. Formen på dem og innholdet minner meg på at det ikke er oss kommunister som er gærnest. Med sånne wacky ballerinas tumlende fritt rundt kan sjøl de værste utskudda på norsk venstreside framstå som relativt rasjonelle og balanserte folk. Og det må jo værra bra. Ikke minst har leserstatistikken min skutt i været. Så til alle gærninger og ekstremister der ute; Takk for at du hata meg!

om å gjøre som man blir fortalt:

IDIOT!

I natt fikk jeg følgende melding fra en tidligere kollega: I natt ved midnatt vil din største kjærlighet innse at han elsker deg! Alt du trenger å gjøre er å sende denne meldingen videre til ti personer. Hvis du bryter kjeden for du ti års ulykke i kjærlighetslivet ditt. Send denne meldingen til ti nye personer for å unngå ti års uhell i kjærlighet.

Jeeze, liksom! Han vil innse at han elsker meg? Jeg veit ikke helt om det er det jeg vil. Jeg trives faktisk ganske godt i det trange heteronormative buret jeg har fått tildelt. Allikavel begynte jeg jo å lure. Hvem faen er denne fyren? Først slo det meg at det måtte være Elvis, som er den eneste mannen jeg har for vane å dele seng med. Deretter lurte jeg litt på Øystein, en litt sjenert og tilbakeholden fyr fra jobben. Så slo det meg. Dette er jo faen meg bare tull!

Før jeg våkna opp og lukta cappucinoen hadde Netcom klart å lure fire kroner ut av meg. Møkkafolk! Og til dere uheldige som fikk melding - jeg var sinnsjuk i gjerningsøyeblikket. For dere andre, her er en liten prøvelse i forhold til å gjøre som du blir fortalt.

requiem:

FEM ÅRS GALSKAP

I dag er det fem år sida de to flyene styrta inn i World Trade Center og med all tydelighet viste at USA, land of the free, home of the brave, ikke var det usårlige stålriket verdens folk har vært forleda til å tro det var.

To kriger og titusenvis av døde seinere kan vi oppsummere at verden ikke er tryggere. Kanskje det er så enkelt som at det eneste som kan stoppe terroren er frihet og rettferdig for folk i øst så vel som i vest? Kampen mot imperialistisk undertrykking er mer aktuell enn noensinne.

Døde som følge av krigen i Afghanistan
Døde som følge av krigen i Irak

aint no party like the communist party:

OM Å FYLLE ROMMET TIL VENSTRE FOR SV

Venstresidas i SVs egen bromblebamse Sherwe skreiv for ei tid tilbake om RVs strategi om å fylle rommet til venstre for SV og regjeringa. Jeg kan ikke huske at vi har vedtatt at akkurat det er vår strategi, men mange i RV snakker om dette som ei viktig oppgav for oss. Sherwe beklager seg videre over RVs stadige kritikk av SV og mener dette bare fører til sporadisk omrokkering på venstresida snarere enn noen helhetlig styrking av den. Det er det godt mulig han har rett i, men for min egen del syns jeg det er flott hvis SVs neglisjering av partiets egen politikk fører aktivister over til oss i RV. Man kan jo vri litt på spørsmålet og spørre seg om SV i regjering har styrka venstresida. Jeg trur ikke det. Jeg trur at SV ved å gjennomføre en helt annen politikk enn det medlemmene og velgerne forventer løper høyresidas ærend. Jeg trur langt på vei det er noe i lementesten.

Så hvorfor er dette relevant for RV? Hvorfor formidler vi vår politikk gjennom kritikk av "våre næreste venner"? Fordi vi så gjerne vil fylle den rollen SV har valgt å skyve fra seg. Vi vil være det folkets talerør SV burde ha vært. Der SV har latt regjeringskåtheten ta overhånd og de har vært mer opptatt av å være venner med Arbeiderpartiet ville vi forsøkt å ta vanlige folks kamper inn i maktas lokaler, enten det dreier seg om afghanske flyktninger som blir tvangssendt hjem til krig, ungdom som får fritidsklubbene sine lagt ned eller antikrigsaktivister som lurer på hva som foregår bak norske politikeres lukkede dører. Da RVs Erling Folkvord satt på Stortinget var hans viktigste oppgaver å hente informasjon ut til folk som trengte den og å reise krav på vegne av folk som ikke blei hørt av de konvensjonelle partiene. SVs problem er at partiet ikke har villet ta denne rollen, men har valgt å være lojale mot systemet og mot den sosialdemokratiske konsensus som hersker blant de styrende her i landet. Samtidig har partiet alltid profilert seg på typiske venstresidesaker og derfor høsta mye støtte når det har vært venstrevridning av ulik form blant folk. Det er dette som gjør at vi i RV blir så forbanna på SV. Vi blir fortvilla når Kristin Halvorsen blir fredsdronninga (nesten på samme måte som Anne Enger Landstein var nei-dronninga etter EU-valget i '94) samtidig som hun går i bresjen for norsk støtte til USA-imperialismen når hun trur ingen følger med. Dette er bare et av mange eksempler på politiske områder der SV framstår som et venstrealternativ står på riktig side, men løper maktas ærend når beslutningene skal tas. Eksempelet er svært godt og viser med all tydelighet hvorfor det bør eksistere et politisk rom til venstre for SV.

Sjøl om Halvorsen med venner er flinke til å forlede velgerne til å tro noe annet vil jeg uten å nøle påstå at SV er et proamerikansk krigsparti. Partiet støtta bombinga av Jugoslavia i 1999. Uavhengig av hva man mente om det sittende regimet er det vanskelig for et sosialistisk fredsparti å skulle forsvare å bombe sivile boligområder, TV-kanaler, sjukehus og så videre. SV klarte det med glans. RVs tilnærming til situasjonen var en ganske annen. Vi dro for å snakke med de norske gutta som skulle delta i denne operasjonen. Det fikk vi sjølsagt ikke lov til, men vi fikk i det minste overlevert et åpent brev til soldatene i Telemarksbataljonen. Vi var antikrigsbevegelsens framste talerør i denne krigen. På Stortinget kunne vi utretta enda mer.

SV støtta Bush sin start på "krigen mot terror". Denne støtta var så helhjerta at Kristin Halvorsen i den utvida Utenrikskomiteen 12. september 2001 gikk inn for bruken av NATOs artikkel 5 som forplikta Norge til å backe det kommende amerikanske angrepet. Dette var før det i det hele tatt var klart hvem vi skulle være med å gå til krig mot, men SV stilte opp og viste at amerikanerne alltid kan regne med norske sosialdemokraters støtte i sine rabiate herjinger kloden rundt.

Kristin Halvorsen og SV støtta begynnelsen på krigsforberedelsene mot Afghanistan i 2001 og videreførte denne linja i 2003 med støtte til USAs angrep på Irak, etter at krigen var i gang. Halvorsen uttalte til og med: "Alle demokrater må nå håpe at USA vinner så fort som mulig". RV håpa amerikanerne skulle tape krigen. Vi stod aleine blant de norske partiene i å støtte irakernes motstandskamp. Vi var aldri på lag med Saddam Hussein og hans reaksjonære diktatorregime, men vi anerkjente det irakiske folkets legitime rett til å sloss mot den folkerettsstridige (les: ulovlige) okkupasjonen. SV stod nok en gang på overgripernes side.

Sjøl etter at partiet kom i regjering har krigsstøtta fortsatt. SV har blant annet medvirka til at norske offiserer blei værende i Irak, at Norge har drevet opplæring av USAs "irakiske politistyrker", at Norge har bidratt med bombefly til USAs krig i Afghanistan, at Norge har deltatt i den internasjonale boikotten av en lovlig demokratisk valgt regjering i Palestina and so the list goes on. SV er til og med positive til norske krigsskip i det utbomba Libanon!

Rundt 1999 var det svære protester mot den proamerikanske linja i SVs utenrikspolitikk. SVere på grasrotnivå reiv av seg håret i fortvilelse over Halvorsen og resten av SV-ledelsens blinde lojalitet til krigshisserne og imperialistene over dammen. Dette opprøret blei effektivt knekt og protestene stilna. Dette er et av mange områder der det har oppstått et vakuum på norsk venstreside, eller om du vil et politisk rom til venstre for SV. RV skal og bør være partiet som samler de folka som ikke lenger kan stå inne for den norske konsensus i viktige utenrikspolitiske spørsmål. På sikt skal vi også ta denne kampen inn på Stortinget og i Utenrikskomiteen, samtidig som vi skal føre kampen videre på gata sammen med resten av antikrigsbevegelsen. Besvarer det noe av spørsmålet ditt, Sherwe?

les og lær:

SOPP

Jeg veit det er lenge sida forrige post, så som en slags oppreisning skal jeg øse av min relativt nyervervede kunnskap for dere, kjære lesere. I løpet av helga har jeg nemlig lært en hel del. I all hovedsak om sopp. Jeg har lært at du ikke nødvendigvis må kunne veldig mye om sopp, før du kan skrape sammen et måltid i løpet av en halvtimes skogstur, og jeg har framfor alt lært at det er mye smartere å ha med seg sine foreldre på sopptur enn kompiser. Soppturen jeg og mine tre medsammensvorne forsøkte å begå torsdag i forrige uke kan ingenlunde oppsummeres som noen svær suksess. Vi tok banen opp til Nøklevann på Bøler og strøyk freidig til skaus med forventninger om matsopp nok til å fø en hel bataljon i årevis fram i tid. Da vi hadde gått en ti minutters tid satt min gode venn Joachim seg godt til rette på en benk, forkynte at her skulle rastes, og spratt den første pilsen. Hyggelig var det, men det blei ikke noen middag på oss.

Helgas besøk i hjembygda fortonte seg derimot noe annerledes. Skauen i Ramnes utafor Tønsberg bød på både steinsopp, skrubb, nøttekremle, skausjampinjong og bittelitt kantarell. Alle disse soppene er gode matsopper med særegenheter som gjør dem enkle å kjenne igjen. Steinsoppen er for eksempel en rørsopp (i motsetning til skivesopp) og er kjent for sin olivengrønne farge på røra under hatten. De blir ofte ganske svære og har robuste brune hatter. Det fine med rørsopp er at ingen av dem er farlig. Du skal sjølsagt alltid vite hva du har plukka før du spiser det, men det nærmeste du kommer giftig rørsopp er gallerørsoppen som bare smaker vondt og kan forårsake litt kvalme eller mageknip.

Et annet eksempel er kremla. Det finnes flere hundre ulike kremler i norsk skau, men de er stort sett lette å kjenne igjen. Kremler er skivesopp, finnes i alle farger og nyanser og har kjøtt som ikke trevler. Nøttekremla bestemmes på den nøtteaktige fargen og at den "viser tenner". Med å vise tenner mener man at hatthuden trekker seg tilbake langs kanten trekker og avslører en smal takkete stripe av skiver. Det artige med kremler (og bare kremler, dere!) er at du kan bestemme anvendeligheten ved å smake på dem. Smaker soppen mildt kan du plukke den og spise den, smaker den skarpt eller bittert bør du la den bli igjen i skauen.

Og så må vi ikke glemme kantarellen. Etter min mening den beste matsoppen norsk skau har å by på. Det er ikke mye som slår å snuble over et felt med kantarell og se de små skapningene lyse opp som gule lanterner blant eikebladene. Kantarellen er en traktsopp, med utflata trakt og bølgete hattkant. Fargen er gyllengul til oransje. På undersida har den rynkete ribber i motsetning til sin farlige dobbeltgjenger spiss giftslørsopp. Det er sjelden man tar feil av disse to, men det har hendt at folk har lagt i seg giftslørsopp med døden til følge. En annen vanlig forvekslingsart er soppen med det treffende navnet falsk kantarell. Den likner kantarellen i fargen, men har skiver ikke ribber, og mangler som regel kantarellens traktform. En grei test er å skjære elle presse litt i kjøttet. Der kantarellens kjøtt blir oransje til rødt ved trykk blir den falske kantarellen svart.

Å plukke sopp er ganske fint. Ikke bare får du nyttig kunnskap om norsk natur, ikke bare får du anledning til sosialt samvær i skog og mark, du får også med litt flaks et velsmakende måltid i tillegg. Det viktige er å alltid få kontrollert soppen dersom du er i den minste tvil om hva du har plukka. De fleste kommuner har informasjon om hvor du får kontrollert soppen din på hjemmesidene sine. Mens vi stod og plukka skrubb på en bakketopp i Ramnesskauen fortalte min gamle far meg stolt at han har lært opp mange av landets kyndige soppkontrollører. På den ene sida er det ganske betryggende ettersom han kan det meste om sopp og er flink til å lære bort. På den andre blei jeg noe bekymra da jeg så han sitert på forsida av lokalavisa Tønsbergs Blad: ”Man skal aldri spise sopp man ikke er helt sikker på at er giftig!”

~
Kunngjøring:
De fleste av dere som titter innom Tumleplassen har nok registrert språkdebatten som har rast på diverse blogger den siste tida. Debatten har gått fra å dreie seg om et reint grammatisk spørsmål om ordet hån til mer prinsipielle spørsmål om blant anna språknormering. For min egen del anser jeg debatten som avslutta og viser til tidligere poster og kommentarfelta for de interesserte. For dem som stadig ikke lar seg overbevise henviser jeg til Josef Stalins utlegninger i Pravda om marxistisk språkteori. Mannen med bart er i grove trekk enig med meg.