hastemelding:

STØTT DE AFGHANSKE FLYKTNINGENE!

Afghanerne som har demonstrert foran stortinget siden asylmarsjen ble avslutta blei i natt fjerna av politiet. Rundt halvparten blei bussa til Grønland politikammer og den andre halvparten til Trandum interneringsleir for tvangsutsendelse til Afghanistan. Norske utlendingsmyndigheter har altså valgt å trappe opp arbeidet med å sende flyktninger hjem til en krig Norge daglig er med på å opprettholde.

Presset på regjering og storting har vært høyt den siste tida, men skal vi redde våre afghanske kamerater fra deportasjon må vi stå enda hardere på i dagene som kommer! Vi gir ikke opp så lenge afghanerne befinner seg på norsk jord!

DEMONSTRASJON TORSDAG 21. JUNI KL. 18:00 FORAN STORTINGET

Oppfordrer også folk til å signere og spre ordet om støtteoppropet som finnes på: http://www.opprop.no/opprop.php?id=asylmarsj

Gå dessuten inn på asylmarsj.no, les om saka og skriv leserinnlegg til din lokale avis eller til riksavisene! Afghanerne trenger all støtte de kan få i denne vanskelige stunden!

Spre ordet!
.

rødt og grønt blir brunt:

ARBEIDERPARTIET EXPOSED

Get the fuck outta here, tenkte jeg høyt da jeg leste dagens Klassekampen. Arbeiderpartiets innvandringspolitiske talsmann Arild Stokkan-Grande er ute og mener om de afghanske flyktningene som demonstrerer foran stortinget. Hva han mener? Han ber dem fortsette marsjen hjem til Afghanistan! Dermed avslører han hva som i realiteten har vært Norges og den rødgrønne regjeringas politikk overfor afghanerne helt sida sultestreiken i fjor sommer. De som tidligere har hatt problemer med å forstå begrepet statlig rasisme begynner kanskje å få en viss idè om hva det dreier seg om.

At Arbeiderpartiet har behov for å posisjonere seg i forhold til FrP foran høstens valg kan jeg skjønne. Jeg tror bare ikke dette er måten å gjørra det på. Fy faen, jeg spyr av deg Stokkan-Grande! Du går en tøff valgkamp i møte, motherfucker!

Les oppslaget i KK, besøk asylmarsj.no og skriv under på støtteopprop her.
.

jaws:

KAPITALISMENS FORTREFFELIGHET

Jeg har skrivi en del tidligere om tenner. Både historia om sjømannstenna til Onkel Rolf og gjennomgangen av mitt eget smertehælvete er gode eksempler. Tenner er rett og slett et tema som har opptatt meg i ganske stor grad i det siste. Grunnen er at jeg for noen år sida fikk slått ut den ene fortanna. Selsom affære. Jeg gidder ikke beskrive hele hendelsesforløpet her og nå, men kan si så mye som at det hadde å gjøre med en uheldig kombinasjon av store mengder whiskey, homofil frigjøring, kokain og jugoslavere.

Når du får slått ut ei fortann blir du raskt anbefalt å få en ny. Modere tannkirurgi gjør at du kan få ei ny tann, et såkalt implantat, som glir rett inn i tanngarden så du igjen kan flekke et Blenda-hvitt Colgate-smil som om ingenting hadde skjedd. Det koster blod, svette og tårer, for ikke å snakke om mange tusen kroner, men blir allikavel generelt anbefalt unge mennesker som går rundt med et svært sjenerende høl i kjeften. Jeg begynte forberedelsene på å skaffe meg implantat for lenge sida og har gått rundt med ei mildt sagt ubehagelig løstann i flere måneder. Det er riktignok litt hardcore å kunne plukke ut den ene fortanna i tide og utide, men det er altså et begrensa publikum som lar seg imponere av den slags.

Underveis i prosessen blei jeg gjort oppmerksom på de skritt oralkirugene er villige til å ta for å møte mine krav som forbruker. Når du først skal sette inn ei ny tann er det for eksempel ingen grunn til at denne skal ha samme farge som resten av tanngarden. I mitt tilfelle dreier det seg dessuten om et midlertidig implantat som skal sitte noen måneder før det permanente kommer på plass. Og så sier de plutselig at jeg kunne mellom grønn, blå, rosa og en haug av andre farger dersom det var interessant! Svimeslått av kapitalismens fortreffelighet stakk det en liten faen i meg. Jeg mener, hva skal en gammal pønker si til et sånt tilbud? Grønt ville blitt litt for nittitalls, rosa er sjølsagt for tacky, blått er høyresidas farge, gull er for vulgært. Så fikk jeg øye på modellen i sølv. Skinnende blank, classy, tidløs og usannsynlig røff. Det er altså ikke uten en viss stolthet jeg presenterer min nye bad guy bling bling.

Komplimenter mottas med takk.
.

mer sjølironi:

FRA EN KOMMUNISTS DAGBOK #2

06.15: Sto opp litt seint med det resultat at jeg kom et kvarter for seint på jobb. Så umiddelbart både fordeler og ulemper med dette. En av ulempene var at jeg ikke rakk å lese Klassekampen før jobb og derfor stilte dårligere forberedt enn vanlig for å føre folkets kamp på arbeidsplassen. Fordelen var sjølsagt at jeg sparte meg sjøl for et helt kvarters utbytting fra monopolkapitalens side. Dessverre var det få av arbeidskameratene som delte denne analysa. De var sure og hevda de måtte gjøre mine oppgaver fordi jeg ikke hadde kommet. Tok derfor sjølkritikk.

08.00: Konfrontasjon med borgerskapet! Møtte på sjefen i korridoren. Han spurte med påtatt vennlighet om jeg hadde sovet godt. Parerte kontant med å minne han på at bedriften faktisk bryter hvileregelen med de skifta vi har i dag. Sjefen sa at det var han ikke klar over og at vi godt kunne drøfte en annen skiftordning. Avfeide dette billige forsøket på oppkjøp ved å snerre at jeg måtte komme i gang med jobbinga så han kunne vokse seg enda feitere på arbeiderklassens elendighet. Er litt usikker, men tror han rista på huet i borgerlig sjølforakt.

09.00: Røykepause. Har gått over til filterløse Teddys. Er bekymra over hvorvidt den stadige rullinga kan føre til senebetennelse. Må huske å høre med arbeidsmedisineren i partilaget.

11.30: Gikk til lønsj. Har slutta å benytte meg av bedriftens lønsjordning for å vise kameratene på arbeidsplassen at vi kommunister ikke lar oss bestikke. Koste meg med medbragt matpakke. Har kommet fram til at grovbrød med brunost bærer større proletært preg enn sushien jeg hadde med i går.

13.00: Røykepause. Sjefen kom ut og spurte om fyr. Opplyste han om prisen på en fyrstikkeske før jeg motvillig rakte den over. Han så forundra ut. Han visste nok ikke hvor dyre fyrstikker er i disse dager! Noen kolleger stod ved siden av og hånflirte i vår retning. Jeg er sikker på de lo foraktelig av borgerskapets uvitenhet om arbeidsfolks kår.

16.00: Ferdig på jobb. Gikk hjemover via Akerselva. Møtte en fremmedgjort filleproletar som forsøkte å selge meg narkotika. Avviste vennlig tilbudet og fortalte ham hva Mao har lært oss om passivisering av arbeiderklassen. Han virka dessverre ikke videre interessert, men hans manglende forståelse for egen frigjøring beviste nettopp poenget mitt. Godt fornøyd med hendelsen. Er det borgerlig av meg å nyte å ha rett?

18.00: Lokallagsmøte i Partiet. Holdt innledning om valgkamp og lanserte et nøye gjenomtenkt forslag om å sette fyr på Stortinget som et friskt tilskudd i valgkampåpninga. Offensivt, syns jeg. Kameratene i laget viste liten forståelse for nødvendigheta av handling i den revolusjonære bevegelsen og anklaga meg for å oppfordre til individuell terror. De misforsto hele forslaget, jeg hadde jo tenkt at vi skulle gjøre det sammen! Lot det allikavel ligge og tok noe motvillig sjølkritikk. Er det for mye prat og for lite handling i partiet?

19.00: Plakatklistring. Klistra plakater for en demonstrasjon mot USA-imperialismen. Under en diskusjon om hvor lenge vi skulle holde på vælva kameraten min limbøtta ved et uhell og vi måtte avslutte aksjonen etter bare fire og en halv time. Lurer litt på om han lider av småborgerlig latskap og vælva bøtta med vilje. Turte ikke å spørre.

23.30: Kom hjem etter kun delvis vellykka aksjon. Så nyheter. USA hadde bomba en landsby i Afghanistan. Beit tenna sammen i sinne og knakk ei tann. Sukk! Det er hardt å kjempe for arbeiderklassens frigjøring.
.

back with a bang:

Lenge sida forrige oppdatering nå. Redaksjonen beklager overfor ivrige lesere. En liten trøst kan kanskje være juniundersøkelsen fra Opinionsbyrået. Gå og ta den nuh! Leserstatistikken min befinner seg nå på det laveste på lange tider og det vil jeg jo ikke ha noe av. Lover derfor hyppigere oppdateringer til tross for solskinn og fabelaktig badetemperaturer.

Ellers annet viktig nytt:

Verden sier NEI til den israelske okkupasjonen!

Nå, mer enn aldri før trenger palestinerne internasjonal støtte. Etter 40 år med okkupasjon er visa fremdeles den samme – israelske bosettere på ulovlig jord trakasserer lokalbefolkningen, den ulovlige apartheid-muren utvides for hver dag som går, den israelske hæren bortfører sivile palestinere på Vestbredden og slipper bomber over Gazastripen. Palestinerne, i sin desperate kamp for tilværelsen, har begynt å skyte på hverandre.

Men én ting har ikke blitt svekket, og det er opinionen i Norge. Vi har vokst stadig sterkere gjennom årene med systematisk undertrykkelse av palestinerne. Nå samles vi for å kreve en levedyktig stat for palestinerne, og si nei til okkupasjon!

9. juni 2007 markeres 40 års okkupasjon av Vestbredden og Gaza siden Seksdagerskrigen i 1967. Verden over blir det demonstrasjoner – blant annet i Palestina, Israel, USA, Frankrike, Storbritannia, Spania, Hellas og Sør-Afrika. Alle sammen under den samme parolen: ”Verden sier nei til den israelske okkupasjonen!”

40 år uten respekt for FN-resolusjoner - 40 år med undertrykkelse - 40 år med kamp.
40 års okkupasjon er nok - Fritt Palestina!

Appellanter: Kåre Willoch, Cecilie Holtan og Yasser Najjar
Musikk: Kari Bremnes

9. juni kl. 12 på Youngstorvet | Arr: Fellesutvalget for Palestina
.