onsdag, februar 21, 2007

marxistisk lærebok:

IDEOLOGI

Vår hverdag styres av de til en hver tid motstridene ideologier og de politiske strømningene innafor disse. Vår tids verdensorden er prega av at den markedsvennlige pengeideologien ligger et hestehue foran fellesskapstanken, eller kommunismen om man vil. I denne teksten skal jeg imidlertid gå systematisk gjennom en rekke ideologiske avskygninger og forsøke å forklare forskjellene med litt hjelp fra en svært viktig figur i den moderne marxismen - kua.

Føydalisme
I marxismen omtales føydalismen som kapitalismens forgjenger. Ordet føydalisme kommer av det seinlatinske feudum, som betyr kreatur eller dyr og vi finner det igjen i det norske ordet fe. Føydalismen er en form for bondesamfunn der mesteparten av folket dyrker en jordplett de har fått tildelt av en høyerestående herre. Til gjengjeld stikker føydalherren av med mesteparten av profitten. La oss bruke en metafor for på enklest mulig vis forklare hvordan Ola Nordmann ville hatt det i et typisk før-kapitalistiske samfunn. Ola er storfebonde og har fått tildelt to kyr av lensherren Preben. Ola må melke kyrne, men Preben tar mesteparten av melka. Ola får bare akkurat nok til å fø familien. Hvis Ola en dag får lyst på kjøtt til middag og slakter den ene kua er det stor sannsynlighet for at Preben vil sende ham i krigen.

Kapitalisme
Etter føydalismen fulgte som vi alle veit kapitalismen. Kapitalismen er et samfunnssystem som styres av kapitalen, for oss best kjent som som penger. Marx mente at kapitalismen ugjendrivelig måtte vokse fram som følge av føydalismen. Kapitalismen begynte med oppkjøp av varer og etablering av produksjon i stor målestokk. Dette førte til at sjølstendige håndverkere plutselig blei til lønnsarbeidere. Under den industrielle revolusjonen vokste det fram ei hel samfunnsklasse av fattige lønnsarbeidere som solgte egen arbeidskraft. Under kapitalismen kan i teorien alle delta på det frie markedet og slå seg oppover. Derfor mener høyresida at alle verdens mennesker som ikke er rike i grunn bare har seg sjøl å takke. For Ola Bonde er riktignok ikke forskjellene så store. Han holder fortsatt på med sine to kyr. Nå melkes de automatisk og Ola har mer tid til å skuffe møkk. Preben har blitt kapitalist og har eiendomsretten til kyrne. Ola får fortsatt ikke noe særlig mer melk enn at han akkurat klarer seg. Preben derimot har skjønt hvordan dette nye systemet fungerer og selger nok melk til å kunne kjøpe seg ei okse.

Amerikansk kapitalisme
Den amerikanske varianten av kapitalisme er verdt en grundigere analyse, fordi amerikanerne er så dominerende i kampen mellom ideologiene. Mange ville finne det naturlig å trekke fram det amerikanske samfunnet som dokumentasjon på at denne kapitalismen ikke var så smart allikavel. Storfebonden Ola har for eksempel ikke klart seg så bra i land of the free, home of the brave. Han har ikke lenger noen kyr. Banken vil heller ikke låne ham penger til å kjøpe kyr, av den opplagte grunn at han ikke har noen kyr å stille som sikkerhet. Arbeid for velferd-programmet gjør at Ola allikevel må jobbe for Preben. Han stjæler litt melk for å fø familien sin og blir dømt til livstid, fordi det er tredje gangen han blir tatt.

Britisk kapitalisme
Heller ikke den britiske modellen av kapitalismen har løst det moderne menneskets presserende problemer. Til tross for dens mange likheter med den amerikanske kapitalismen hevdes det at Storbritannia er et mer demokratisk samfunn enn USA. Men hva hjelper vel det hvis du ikke kan drive storfe-drift? Den britiske varianten av kapitalismen fortoner seg omtrent slik for vår venn storfebonden Ola. Han har to kyr, men forer dem sauehjerne og de får kugalskap. Myndighetene gjør ingenting.

Sosialisme
Marx mente at historias gang vil det slik at etter kapitalismen følger sosialismen. Som en helt logisk og naturlig utvikling, altså. Sosialismen som idè vokste fram med industrisamfunnet og en del arbeidsfolk begynte å stille spørsmål om rettferdigheten ved at de måtte jobbe for en kapitalist som tjener penger bare på å eie. Marx og Engels forklarte gjennom sine skriverier at kapitalisten utbytter arbeideren og at arbeiderne derfor har felles objektive interesser av å stå sammen mot kapitalisten og frata ham eierskapet. En slik arbeideroppstand der de grunnleggende samfunnsforholda endres på kort tid kalles revolusjon. Etter den sosialistiske revolusjonen vil arbeiderne måtte ta kontrollen over statsapparatet, produksjonsmidlene og økonomien, mente Marx. La oss se hvordan dette vil fortone seg for Ola. Ola har til nå hatt ansvaret for to av Prebens kyr. Nå kommer endelig arbeiderstaten og eksproprierer kyrne for å plassere dem i en kollektivisert låve sammen med alle andres kyr. Ola må fortsatt ta seg av to av kyrne, men jobber nå fem timers arbeidsdag og får bedre tid til familien sin og å dyrke sine interesser. Dessuten må endelig Preben skuffe møkk! Melkeproduksjonen styres ikke lenger av profitthensyn og alle de tidligere storfebøndene får så mye melk de trenger, og biff annenhver lørdag. Høres ut som gull og grønne skauer? Joda, derfor er det nødvendig med en nærmere titt på hvordan denne idelogien har fungert i praksis.

Sovjetisk sosialisme
Helt sida Marx og Engels kom med forslaget om sosialismen har de hatt tilhengere over hele verden som har sloss for å bytte ut kapitalismen med sosialismen. Et av de første stedene der det blei gjort et ærlig forsøk er Russland. I 1917 reiste folket seg mot Tsar-veldet og herskerklassen og gikk i gang med å bygge sitt eget samfunnssystem, den sovjetiske sosialismen. Russerne industrialiserte, kollektiviserte og likviderte og mente de gjorde alt etter boka. Allikevel er ikke situasjonen vesentlig bedre for Ola storfebonde. Kyrne hans er nå ekspropriert av staten. Preben og de andre partitoppene får all melka. Det er fortsatt Ola som gjør jobben. Han stjæler tilbake så mye melk han kan og selger den på det svarte markedet.

Jugoslavisk sosialisme
Etter annen verdenskrig blei sammenslutninga av Balkanstatene leda av en fornuftig fyr ved navn Josip Tito. Han markerte et brudd ved flere av feila som blei begått i Sovjetunionen. I Jugoslavia blir Olas kyr tatt hånd om av omskolerte kyllingbønder. Ola får ansvaret for kyllingene Tito tok fra kyllingbøndene. Myndighetene gir han så mye melk og egg reguleringsplanen sier han har behov for.

Kambodsjansk sosialisme
I kjølvannet av Vietnamkrigen greip Røde Khmer makta i Kambodsja under ledelse av en kortvokst sinnatagg ved navn Pol Pot. Godeste Pol er kjent for sin særegne tolkning av den sosialistiske ideologien (jada, vi har skjønt at han var kjip!). Storfebonden Ola får et plutselig og ubehagelig besøk av Røde Khmer som tar begge kyrne hans og nekter for at de noen gang har eksistert. Melk blir forbudt. Pål Steigan hevder seinere å ikke ha sett ei eneste ku under sitt besøk i landet.

Albansk sosialisme
Albania hadde også sin egen variant av sosialismen. Under ledelse av Enver Hoxha forsøkte Albania å hoppe rett fra føydalisme til sosialisme. Hoxha ville dessuten gjøre Albania til verdens første ateistiske stat, en prosess som sjølsagt fikk mange bemerkelsesverdige utslag. Under det sosialistiske Albania går det slett ikke godt for Ola. Kyr har til alle tider vært regna som hellige dyr og blir derfor utrydda som et ledd i Hoxhas kamp mot folkets opium. Ola får jobb i industrien og maler stein til grus. Da han oppdager at han også får sin lønn i grus forsøker han å protesterte og siden har ingen hørt fra han.

Kinesisk sosialisme
Formann Mao bør være kjent for flere av leserne. Under formannens kyndige veiledning gjennomførte kineserne et av historias viktigste forsøk på sosialisme. I Kina medførte dette svære samfunnsomveltinger og en rekke hasardiøse reformer. Alt i alt kan det kinesiske forsøket beskrives kort ved å avlegge vår venn Ola nok et besøk. I Maos Kina er Ola egentlig utdanna lærer. Mao har imidlertid forklart han at han er et borgerlig avvik og veldig farlig for folkets velferd hvis han ikke sporenstreks begynner som storfebonde. Ola flytter til en folkekommune på landsbygda for å ta seg av to kyr. Problemene oppstår når han og en av de andre kommunardene kommer i en krangel om hvem som har mest evne og størst behov. I mellomtida er det ingen som jobber, ingen får noe melk og kyrne dør av sult.

Sosialdemokrati
Sosialdemokratiet kan sies å være en mellomting mellom kapitalisme og sosialisme. Ideen bygger på at i stedet for den antagonistiske kampen mellom klassene bør det være mulig å komme fram til kompromisser som tilfredsstiller begge parter. Økonomien styres av markedet, men deler av den reguleres allikevel av staten. Og staten det er folket, sies det. Ola har stadig to kyr som Preben eier. Naboen hans bestemmer hvem som får melk.

Norsk sosialdemokrati
Den norske modellen av sosialdemokrati er unik i verdensklassen. Ola har to kyr. Naboen hans velger noen til å bestemme hvem som får melk. Staten er veldig usikker på hvem den består av. Ingen klarer å komme opp med et parti med nok støtte til å bli statsbærende. Ola, som er høyremann, stemmer Venstre for å få en KrFer som statsminister.

Byråkrati
Byråkratiet er ingen ideologi som sådan, men kan ses på som et verktøy i forsøket på en rettferdig fordeling av goder. Det er en metode for beslutningstaking, so to speak. Alle samfunn opplever uavhengig system en større eller mindre grad av byråkrati i forvaltninga. Hvordan fortoner dette seg for vår venn Ola? Vel, Ola har sine to kyr. Han velger noen til å fordele melka. Først regulerer de hva han kan fore dem og når han kan melke dem. Så betaler de ham for ikke å melke dem. Så tar de begge, skyter den ene, melker den andre, men heller ut all melka. Til slutt blir Ola pålagt å fylle ut forsikringspapirer for den døde kua.

Anarkisme
Siden dette er en vitenskapelig artikkel vil jeg ikke bruke mye tid på dette vidsvevende sidesporet i ideologienes verden. Jeg vil kort og godt la Ola forklare hvorfor marxismen historisk har stilt seg avvisende til anarkismen. Ola har to giraffer. De stikker av. Naboen din pålegger deg å ta munnspilltimer.

Håper dette var oppklarende!
.

Etiketter: , , , ,

11 Comments:

Blogger Mari said...

Ha ha! Eg sitt med morgonkaffien og ler høg og godt. Håper naboen ikkje trur eg er gal, og tar kua mi.

7:43 a.m.

 
Anonymous Anonym said...

haha jeg ler meg fillete! denne bør inn i alle studiesirkler!

4:46 p.m.

 
Anonymous Anonym said...

I Norge er staten innblandet i livet mitt på mange flere måter enn jeg var vant til. Følelsen er ganske ubehagelig. En som har vokst opp i et sosialdemokrati kan kanskje ikke lett forstå hva jeg mener. Men det er en virkelig forskjell som er subtil, men dypfølt.

Jeg flyttet til Norge 1. april 1999. Cirka 2. april begynte nordmenn å fortelle meg hvor vidunderlig deres sosialdemokrati var. Alle valgte den samme måten å bevise dette på – ved å kontrastere det med mitt lands system.

Denne fremgangsmåte falt dem naturlig. Det var tross alt ved hjelp av sammenligninger med USA at de hadde lært – av lærere, professorer, politikere og media – å verdsette sosialdemokratiet, som skulle representere et mer humant og sivilisert alternativ til ”amerikanske tilstander”.

"I et sosialdemokrati er det en stor del av
statens jobb å forsvare et høyt nivå på
statlig eierskap, statskontroll og statsskatt..."

Problemet var at mye av det de hadde ”lært” om amerikanske tilstander var helt feilaktige. Jeg forsto jo grunnen til dette. I et sosialdemokrati er det en stor del av statens jobb å forsvare et høyt nivå på statlig eierskap, statskontroll og statsskatt – og dermed et noe redusert nivå på individets frihet. Argumentet er enkelt: se hvor mye dere får i gjengjeld! Som et ledd i argumentasjonen må det påstås at i et ikke-sosialdemokratisk land (som USA) får man mye mindre.

Og her begynner feilene. For det første har USA vært delvis sosialdemokratisk i flere generasjoner. I strid med hva mange nordmenn tror, har USA sosialtrygd, alderstrygd og arbeidsledighetstrygd og det finnes helseordninger for de eldre (Medicare), de fattige (Medicaid) og de unge (SCHIP). For det andre viser USAs erfaring at statskontroll vanligvis ikke er den beste løsningen for samfunnets behov.

”Total dekning”, men køer og kvalitetsproblemer
Ta helsesystemet. I Norge tror nesten alle hva de har blitt fortalt – nemlig at Norges system uten tvil er bedre på hver eneste måte enn USAs. Amerikanere har blitt fortalt dette også – av venstrepolitikere som ønsker å innføre et mer europeisk/canadisk system i USA. Og før jeg flyttet til Europa trodde jeg på propagandaen.

I New York måtte jeg som selvstendig næringsdrivende betale ca. $1400 i året for sykehusforsikring og dekke legetimer selv (som var en god del dyrere enn her). I Norge var jeg dekket uten videre av det offentlige helsevesenet. Det var en trøst. Det er fremdeles en trøst. Og jeg setter særlig pris på flere av ordningene her for dem med helseproblemer – f.eks. at folk med langsiktige sykdommer ikke risikerer å miste jobben.

Men jeg har også opplevd systemets minussider. Omsorgen kan være minimal og passiv. Så er det helsekøene. Mine nærmeste har ventet i ukevis for en legetime, for innleggelse, for behandling, for en operasjon. Akkurat nå har jeg et familiemedlem som er i en livstruende situasjon, men som har blitt nektet den behandlingen han desperat trenger.

Jeg kjenner leger her med erfaring fra USA som klager lidenskapelig over disse problemene. Fordi de vet at køene koster liv. I USA dør 20% av kvinner med brystkreft; i Norge 27%. Blant menn med prostatakreft dør mindre enn en femtedel i USA og en tredjedel i Norge. Den vanlige ventetiden for en hofteoperasjon er 18 uker i Norge, under 6 uker i USA. (Tallene er forresten enda verre i andre sosialdemokratiske land.)

Helseforsikringssituasjonen i USA er langt fra perfekt. Og prisene på reseptpliktige medisiner kan være fryktelig høye. Men generelt sett gjør konkurransen behandlingen bedre, holder kostnadene lavere og gir pasienter valgmuligheter. En del amerikanere har jo ingen helseforsikring i det hele tatt. Men – nei – de sendes ikke bort fra sykehusene, noe som ville være ulovlig. De får behandling, og staten dekker regningene.

En fyr jeg vokste opp med, som bor i et okkupert hus i New York og jobber uregelmessig, ble alvorlig syk for noen år siden. Han hadde ingen forsikring, men fikk flere måneders ypperlig pleie på et av verdens ledende sykehus – uten å måtte betale en cent.

I hvert fall er USAs helseomsorg utvetydig verdens beste. I USA brukes mer penger pr person på helse enn i noe annet land, og folk får mer for de pengene enn de fleste i Vesten – også mer oppmerksomhet og mer aggressiv behandling. Heller ikke ser man så mange avisartikler om dødssyke barn som må vente i månedsvis eller årevis for behandling – eller som ikke får den i det hele tatt, fordi en byråkrat sier den koster for mye.

Kanskje det største forskjellen er at mens amerikanere krangler om sitt helsesystem – som riktignok kan forbedres – tar nordmenn flest hva de får. De stoler på myndighetene på en måte som er helt fjern for meg.

De har tross alt blitt fortalt hele livet hvor heldige de er som har ”total dekning”. Men det å ha ”total dekning” er – som andre har påpekt før meg – ikke det samme som å få den behandlingen man trenger når man trenger den.

Verdens beste skole?
Nordmenn har skrytt til meg av at Norge har gratis offentlige skoler. Det har USA også – og de fleste av dem er veldig gode. Nordmenn har fortalt meg, som om det beviste deres systems overlegenhet, at de ikke måtte betale for skolebøker før videregående. Selv måtte jeg ikke betale for skolebøker inntil jeg var student.

Universell gratis offentlig utdanning er en viktig del av amerikansk historie. Likevel har det alltid vært parallelle nettverk av private og religiøse skoler som gir valg, mangfold og konkurranse. Selv har jeg aldri vært elev eller student ved en privat institusjon. Hele min utdanning fant sted i offentlige skoler og ved et delstatsuniversitet.

Jeg har en syv år gammel slektning i New York som er høyt begavet, men har kompliserte lærevansker. Byens offentlige skolesystem har vist seg å være utrolig godt rustet for å gi henne akkurat hva hun trenger – spesielle skoletimer, terapeuter, psykologer osv. Helt gratis, selvfølgelig. Jeg har lest og hørt mye om skolene her som får meg til å være glad for at hun ikke bor i Norge.

Man trenger kort sagt ikke sosialdemokratiet for å ha utmerkede offentlige skoler. Heller ikke garanterer sosialdemokratiet for en god skolegang. Det er ikke urettferdig å si at sosialdemokratiet svært ofte lover mer enn det leverer.

De ”beste” private universiteter i USA kan jo være latterlig uoverkommelige. Men man trenger ikke å gå på Harvard for å få en fantastisk utdannelse. Selv gikk jeg på et delstatsuniversitet hvor det engelske fakultet var førsteklasses. Studieavgiften var spottbillig, og jeg betalte ikke en cent for min M.A. og Ph.D. (Tvert imot fikk jeg noen få tusen dollar i året – som jeg klarte å leve på – fordi jeg underviste ett kurs pr semester.)

Nylig ble en plassering av verdens toppuniversiteter gjennomført av et universitet i Kina. Private amerikanske institusjoner sto høyt på listen (1. Harvard; 3. Stanford; 5. MIT; etc.), men offentlige institusjoner i USA var også nær toppen (4. UC Berkeley; 13. UC San Diego; 14. UCLA; 16. Wisconsin-Madison; 17. Washington-Seattle).

Universitet i Oslo sto på 68. plass – en veldig respektabel posisjon. Men 21 delstatsuniversiteter i USA sto foran det. De fleste av dem er ganske billige for dem som er bosatte i de respektive statene. For dem som ikke har råd til å betale, er det atskillige muligheter for økonomisk støtte fra både offentlige og private kilder.

Også her gjelder konkurranse. En grunn til at USAs offentlige universiteter er så gode er at de må konkurrere med de beste private universitetene. Slik finnes ikke i Norge. Og jeg ble sjokkert å se hvor vanskelig det kan være å sikre seg en studieplass i sosialdemokratiske Norge på det feltet man ønsker å studere.

Selv mener jeg at en demokratisk nasjon bør sørge for at alle statsborgere får en god utdanning og helseomsorg. Men det finnes forskjellige måter å gjøre dette på. Norsk lov gjør det meget vanskelig å etablere private skoler eller sykehus. Derfor har Norge Europas minste privatskolesektor og privatsykehussektor i forhold til befolkningen. Denne mangelen på konkurranse og mangfoldighet er ikke et pluss.

Folkets penger, folkets frihet
Hvis en viss grad av statskontroll kan forsvares i forhold til utdanning og helse, er dette ikke tilfellet med mange andre samfunnsinstitusjoner. Nordmenn har riktignok ”lært” fra barndom at jo mer staten har oppsyn med, desto bedre. Statskontroll betyr statsbeskyttelse. Folk blir oppdratt til å tro at statens makt ikke kan være en trussel – det er kapitalistenes makt som må begrenses.

Men selv om det alltid kan finnes ”gode” grunn til at staten skal ha herredømme over ditt og datt, har det 20. århundret vist at det er best å forhindre at myndighetene blander seg for mye inn i folkets dagligliv. Selv har jeg aldri forsonet meg med statens tallrike daglige inngrep i mitt liv.

Vinmonopolet, for eksempel. Staten har bestemt seg for at alkohol er usunt for meg. Ønsker jeg den likevel må jeg handle i ubeleilig plasserte statsbutikker med begrensede åpningstider og verdens høyeste priser. Det er grotesk at nordmenn aksepterer at sin stat uleiliger dem ”til deres eget beste” og at de må reise til Sverige for å handle sprit til en rimelig pris.

Under valgkampanjen i 2005 sa Jens Stoltenberg på tv, angående en foreslått reduksjon i alkoholavgiften, noe slikt som at ”hvorfor burde vi gi så mye penger til folket?” Han snakket ikke om å ta penger fra folket, men om å gi penger til folket. Som om folkets penger egentlig tilhører staten. I USA ville en slik kommentar ha ødelagt hans politiske karriere.

Det er i en sosialdemokratisk stats natur å prøve å stikke nesen i alt, selv om resursene ikke finnes. I Norge bruker staten penger på et utall av forbund, foreninger, osv som i USA ville finansieres av medlemmer. Likeledes får kulturelle institusjoner som i USA ville bli støttet av private givere sine driftsmidler fra staten. Samtidig har politiet ikke råd til å etterforske enkelte mordsaker.

I tillegg får en rekke kunstnere garantiinntekter. Staten bestemmer altså at enkelte malere (også noen som er velstående) får utdelt skattepenger. Imens må andre i samme bransje (som kanskje må streve for å klare seg) bidra til de skattinntektene som betaler for deres kollegaers statsstøtte.

Den sosialdemokratiske staten bruker da inntektsomfordeling ikke bare til å utjevne inntekt, men også til å belønne og straffe – å veilede folket og ha oppsyn med deres liv. Staten tar mesteparten av menneskers penger – i inntektsskatt, avgifter, moms, osv. – og gir en del av dem tilbake i forskjellige mengder og i forskjellige form til forskjellige personer, hvorved den uttrykker godkjenning for visse aktiviteter og misbilligelse av andre.

Således tar staten penger fra folk som samler seg med sine venner i puber – fordi staten misliker puber – og gir de pengene til kirker og moskeer – fordi staten liker at folk samler seg i kirker og moskeer. (George W. Bush har også riktignok bidratt med offentlige midler til kirkelige tiltak på en måte som kan betraktes som et brudd på USAs grunnlovsbestemte skille mellom stat og kirke.)

Den norske staten støtter også privateide aviser. En avis som mottar penger fra staten kan selvfølgelig ikke kalles uavhengig – men i Norge er statsstøtte så tatt for gitt hos allmennheten at ingen stiller spørsmål ved dette.

Så er det NRK. I tillegg til alle skattene og avgifter må man betale en absurd høy årlig sum for å finansiere propagandaorganer for staten og for sosialdemokratiet. Et nyhetsorgan drevet av staten er av natur mistenkelig. Men nordmenn har blir oppdratt til å tro at statlig eie garanterer for NRKs troverdighet.

Man hører hyppig at TV2 og andre privateide kanaler ikke kan stoles på eller tas alvorlig fordi de er påvirket av ”markedskrefter”. Tvert imot har TV2 gjort det mulig å ha åpne og ærlige tv-diskusjoner om visse følsomme temaer som NRK lenge prøvde å unngå. Det er selvsagt at den viktige TV2-dokumentaren som ble sendt i oktober i fjor om myndighetenes skammelige behandling av karikaturstriden, aldri kunne ha blitt laget av NRK.

Jeg må også nevne Nettet, som bare er usensurert fordi USA har myndighet over det. Det er ingen overraskelse at det sosialdemokratiske EU prøver å frigjøre Nettet fra USA så det kan utsettes for sensur. (Dessverre beviser FCCs nylige tiltak imot ”uanstendighet” på tv og radio at USA ikke er helt fri for fristelsen til å sensurere. FCC er det føderale kommunikasjonstilsynet).

Statens forrang og borgerens passivitet
Til slutt et par kortfattede observasjoner.

Folkets synspunkter har mindre betydning i et sosialdemokrati. Er den store allmennhet uenig med den politiske eliten, kan folkets mening forsvinne fra bildet. Etter Saddams hengning rapporterte mediene verden over at ”Europa” hadde fordømt henrettelsen – selv om meningsmålingene viste at et flertall i et antall europeiske land bifalte den.

Hver gang jeg flyr til København ser jeg en plakat nær gaten hvor SAS-passasjerer fra Oslo ankommer. Det står at EU har ”skapt” en rekke ”rettigheter” for flypassasjerer. Slik er sosialdemokratisk tenkning i et nøtteskall. Ifølge USAs grunnlov, er det borgerne som tillater staten visse fullmakter – ikke staten som gir borgere visse rettigheter. Forskjellen er ikke bare semantisk – den påvirker hele måten man tenker på sitt forhold til staten.

Jeg er i Norge alltid bevisst på at staten er innblandet i livet mitt på mange flere måter enn jeg pleide å være vant til. Følelsen er ganske ubehagelig. En som har vokst opp i et sosialdemokrati kan kanskje ikke lett forstå hva jeg mener. Det er vanskelig å beskrive, og jeg vil ikke overdrive. Men det er en virkelig forskjell som er subtil, men dypfølt.

Hvis man mangler store ambisjoner og bare ønsker å bli tatt være på, kan det være en fordel å bo i et sosialdemokrati, hvor trygghet er det høyeste gode. Men man må huske på at det som får en til å føle seg trygg, også kan få en til å føle seg innesperret.

Det kan også gjøre en fryktelig passiv. Man kan bli vant til at staten passer på ting. Dette er et kritisk moment, ettersom Norge og hele Europa står overfor store utfordringer i de kommende tiårene. Lener Ola Nordmann seg tilbake og lar staten ta seg av problemene, så vil det være katastrofalt. Dessverre er det slik oppførsel som sosialdemokratiet oppmuntrer.

I alle fall kan ikke sosialdemokratiet i Europa overleve lenge. Når samfunnet blir eldre og statsinntekter avtar, blir velferdsordningene en stadig større belastning for statens stadig mer begrensede ressurser. Mens land som Kina og India gjør økonomisk fremskritt, står Europa overfor en lang nedgang hvis ikke sosialdemokratiet omformes på en ganske omfattende måte

6:51 p.m.

 
Blogger Plateprateren said...

Skal ikke blande meg borti politikken din her. Har bare lagt merke til en liten detalj i din blogg, nemlig at svært mange av postene dine er merket med "nerderier". Bør jeg slutte ut i fra dette at du er en nerd ? Bare spør ;)

8:45 p.m.

 
Anonymous Anonym said...

du er jammen meg flink til å skrive norsk,din sosialdemokratiske blei.Âr du en socialdemokrat, va?!

5:58 p.m.

 
Blogger Brage said...

store ørn: ja, du gjør rett i å trekke sådan en slutning.

9:44 p.m.

 
Anonymous Anonym said...

Haha!

Moro- jeg liker anarkismen, jeg.
Sånn på giraff-basis (c;

Hvordan blir det med kuene til Ola under kommunismen, da?

*nysgjerrig*

10:39 a.m.

 
Blogger Plateprateren said...

Godt..jeg trodde lenge det kun var meg..

10:46 a.m.

 
Anonymous Anonym said...

Mari har da introdusert meg for den røde tumleplassen, og nå når jeg sitter alene en lørdagskveld i london og drikker øl så fant jeg ut at jeg skulle ta en titt på bloggen til Brage da. Og jeg må si; noen må jo gi den gutten en journalist jobb!ikke hvem som helst kanskje;men noen med sans for satire og med en nese som peker i en politisk retning vi alle kan leve med. I forhold til Ola og Preben klassifisserer jeg antagelig som Kari, men la meg påpeke at det var Ola og Kari som sammen melket kua; så la mitt kompliment bli tatt på alvor!:)
Brage; jeg lover å ikke ta munnspill timer hvis du løper etter giraffene!!klem kine.

11:47 p.m.

 
Anonymous Anonym said...

Tror det hr. Anonymous, at enne frustrerte amerikaneren i Norge, nok kaster perler for svin.

Den provinsielle norske samfunnseliten har gjennom sin intellektuelt korrupte medier, og gjennom sin åndelige latskap og uredelighet i det hele tatt, sørget for å fordumme og forpøble det norske folk så til de grader at knapt noen lenger er istand til å verdsette en sånn tekst som den bør verdsettes. Her i landet har rettferdige dom ingen sjanse til å vinne fram lenger, om slike ting som dette.

De fleste av oss er allerede så skadet at vi i alle fall ikke er istand til å forholde oss til innholdet i en resonnerende tekst lenger, sålenge den den motsier noen av de mytene som den norske eliten sørger for å hjernevaske oss med, hver dag gjennom sine intellektuelt perverse aviser.

Men da er det jo et pluss for deg, at du i det minste har beholdt evnen til å verdsette formen på en tekst, om ikke innholdet. Det viser jo i det minste at det ennå finnes folk her i landet, som den norske samfunnseliten ennå ikke har et stykke igjen å gå før den før den har fratatt oss alle tilliten til vår egen dømmekraft.

Men ingen på denne bloggen har hittil våget å forholde seg saklig til de standpunktene og argumentene som teksten fremfører.

Så det var nok å kaste perler for svin. Men når har den visst blitt postet på et annet forum også, hvor den i det minste har sjansen til å nå fram til noen, nemlig Aftenposten Debatt:
http://debatt.aftenposten.no/item.php?GroupID=8&ThreadID=184265

1:57 p.m.

 
Anonymous Anonym said...

usa er sosialdemokratisk har en rekke gode poenger, som sannsynligvis er vanskelige å se (eller innse) for de mange nordmenn. Han (eller hun) toucher såvidt innom et av de aller viktigste: innvirkningen sosialdemokratiet har på folks mentalitet. Jeg bor selv utenlands (bl. a. i Europas eneste virkelige demokrati, Sveits) på tiende året, og merker hvor mye mer selvstendig man får lov til å være her nede i forhold til Norge.

Men tilbake til mentaliteten. Mennesker som vokser opp i et "norsk" sosialdemokrati, vil ta færre sjanser. De vil dermed klare seg dårligere jo lenger globaliseringsprosessen går, og etterhvert bli liggende ganske langt bak i løypa, både økonomisk og konkurransemessig. Norge har allerede en av Europas verste grunderkulturer, i betydningen mangel på sådant, og når man kobler dette med lav konsentrasjon av mennesker (som betyr dårligere marked for servicenæringer og infrastruktur) slår det meg at fremtiden er heller mørk. Mørkere enn f. eks. den amerikanske, hvor konkurranseinstinktet understøttes og fremtvinges på en helt annen måte enn i Norge...

11:37 a.m.

 

Legg inn en kommentar

<< Home