jaws:

KAPITALISMENS FORTREFFELIGHET

Jeg har skrivi en del tidligere om tenner. Både historia om sjømannstenna til Onkel Rolf og gjennomgangen av mitt eget smertehælvete er gode eksempler. Tenner er rett og slett et tema som har opptatt meg i ganske stor grad i det siste. Grunnen er at jeg for noen år sida fikk slått ut den ene fortanna. Selsom affære. Jeg gidder ikke beskrive hele hendelsesforløpet her og nå, men kan si så mye som at det hadde å gjøre med en uheldig kombinasjon av store mengder whiskey, homofil frigjøring, kokain og jugoslavere.

Når du får slått ut ei fortann blir du raskt anbefalt å få en ny. Modere tannkirurgi gjør at du kan få ei ny tann, et såkalt implantat, som glir rett inn i tanngarden så du igjen kan flekke et Blenda-hvitt Colgate-smil som om ingenting hadde skjedd. Det koster blod, svette og tårer, for ikke å snakke om mange tusen kroner, men blir allikavel generelt anbefalt unge mennesker som går rundt med et svært sjenerende høl i kjeften. Jeg begynte forberedelsene på å skaffe meg implantat for lenge sida og har gått rundt med ei mildt sagt ubehagelig løstann i flere måneder. Det er riktignok litt hardcore å kunne plukke ut den ene fortanna i tide og utide, men det er altså et begrensa publikum som lar seg imponere av den slags.

Underveis i prosessen blei jeg gjort oppmerksom på de skritt oralkirugene er villige til å ta for å møte mine krav som forbruker. Når du først skal sette inn ei ny tann er det for eksempel ingen grunn til at denne skal ha samme farge som resten av tanngarden. I mitt tilfelle dreier det seg dessuten om et midlertidig implantat som skal sitte noen måneder før det permanente kommer på plass. Og så sier de plutselig at jeg kunne mellom grønn, blå, rosa og en haug av andre farger dersom det var interessant! Svimeslått av kapitalismens fortreffelighet stakk det en liten faen i meg. Jeg mener, hva skal en gammal pønker si til et sånt tilbud? Grønt ville blitt litt for nittitalls, rosa er sjølsagt for tacky, blått er høyresidas farge, gull er for vulgært. Så fikk jeg øye på modellen i sølv. Skinnende blank, classy, tidløs og usannsynlig røff. Det er altså ikke uten en viss stolthet jeg presenterer min nye bad guy bling bling.

Komplimenter mottas med takk.
.