en forsiktig betraktning:

RUTEKNUSING

Jeg har altså aldri vært noen prinsipiell motstander av ruteknusing. Noen ganger er det rett og slett både riktig og viktig å knuse ruter. Jeg har sjøl vært med på å pælme stein mot både ambassader, klassepurken, nazister og annet pakk som har gjort seg fortjent til noen kledelige frakturer i glasset. Det er sjølsagt ikke alltid ålreit å ty til dette virkemiddelet, men det sosialdemokratiske hylekoret som alltid entydig skal fordømme rettmessig opprør og sinne vil jeg ikke være en del av. Det er et tegn på at ungdommen er sunt engasjert når de griper til brusteinen som våpen.

I dag har jeg imidlertid fått erfare ruteknusing fra en ganske annen synsvinkel. I morges satt jeg i sofaen i stua og nøyt en kopp kaffe og ferskeste utgave av Klassekampen da jeg plutselig hørte et dundrende smell etterfulgt av den søte klangen av knusende glass. Stuevinduet mitt vender ut mot skolegården til Møllergata Skole, og jeg er godt vant med at de små klatrer rundt i gitteret på den lille avsatsen huseier omtaler som den franske balkongen. En av ungene hadde altså med all sin barnlige kraft smelt en stein, en ball eller noe liknende gjennom ruta mi. Jeg skvatt sjølsagt i været og trippa forsiktig bort til vinduet. Utafor stod en gjeng opphissa unger og gestikulerte heftig og var allerede i full gang med å fordele skyld. Allikevel gjetter jeg på at pøbelen som la på sprang og allerede var godt på vei ut av skolegården var den skyldige.

En halvtime seinere satt jeg på kontoret til rektor Pål Syrrist og diskuterte den videre håndtering av saka. En snikende følelse av hykleri måtte buntes sammen og dyttes langt ned i underbevisstheten. Enden på visa blei at skolen bestilte glassmester, det hadde de nemlig tenkt til uansett. Saken løst for min del. Det jeg imidlertid reagerte på er at den ærverdige rektor akter å kreve foreldrene til ungen for den summen det kommer til å koste å få satt inn nytt vindu. Herregud, tenkte jeg. At skolen ikke klarer å holde styr på unga sine og ikke klarer å forhindre steinkasting i skolegården må da vitterlig stå for deres regning!? Inspektøren kunne dessuten opplyse at ungen det gjaldt hadde blitt så lei seg at han hadde stikki av fra skolen. Jeg kan bare håpe at denne hendelsen ikke blir mer skjelsettende enn at jeg treffer han i demo om noen år, helst i front med brustein i handa. For makan til kastekraft og treffsikkerhet har jeg faen ta meg aldri sett!
.