mandag, februar 27, 2006

Interessert i kommunisme anno 2006?

OM Å LEVE I BESTE VELGÅENDE

En viss Gymnaslærer fører med seg økt interesse for AKP og kommunisme. Vi sitter ikke på gjerdet, men flesker til med haugevis av relevant lesestoff og en konferanse med spennende og variert program.

Etter Hans Petter Molands film Gymnaslærer Pedersen, som handler om AKP og den norske ml-bevegelsen, har vi registrert en økt interesse for partiet. I den anledning har vi laga ei egen side mynta på unge folk som har sett filmen og blitt interessert i partiet og politikken vår. Denne sida kan du besøke her: http://www.akp.no/omakp/pedersen.html

Ellers passer det jo også utmerka at AKPs årlige konferanse går av stabelen i disse dager. Konferansen arrangeres i Oslo helga 24.-26. mars. Det foreløpige programmet ser omtrent slik ut:

- Oppløys familien? Kva er ein revolusjonær familiepolitikk? Innlegg ved Sigrid Angen og Linn Stalsberg

- Maoisme og masselinja – er det nyttig i dag? ved Morten Falck

- Materialisme – kor kjem tankane frå? ved Mari Fjeldstad

- Viss AKP og RV lagar eit nytt parti: skal det vera kommunistisk? Og korleis kan det bli eit kvinne- og arbeidarparti? Innlegg ved Beret Werner og Ingrid Baltzersen

- Nepal i dag – folkekrig for demokrati og jordreform. Innleiing og
film frå reise ved Johan Petter Andresen

- Det nye konfliktområdet? Ressursar, miljø og geopolitikk i Barentsregionen. Innleiing ved Frode Bygdnes m.fl.

Påmelding og oppdatert info finner du her: http://www.akp.no/revolusjon/index.html

Ellers vil jeg anbefale det siste nummeret av månedsavisa Akp.no. Det inneholder tekster om blant annet salget av opplysningen 1881, norsk krigsdeltakelse i Afghanistan, sosial dumping og anmeldelse av Gymnaslærer Pedersen. Avisa er helt gratis å abonnere på. Sjekk ut siste nummer her: http://www.akp.no/avis/2006/02/index.html

Vi har dessuten ei rykende fersk utgave av tidsskriftet Rødt! der redaksjonen har spurt tjue kvinner om deres drømmer for framtida. I tillegg inneholder det bokanmeldelser og Magnhild Folkvord intervjuer Cathrin Larsen. Sjekk det ut her: http://www.akp.no/roedt/

Til sist må jeg reklamere for den nye boka AKP har gitt ut om Nepal og den pågående folkekrigen i landet. Boka blei til etter at CPN(maoist) inviterte AKP på besøk i de frigjorte områdene i fjor høst. Boka gir en god innføring i bakgrunnen for folkekrigen og har allerede høsta gode kritikker, blant annet fra NUPI. Den er i farger og på 116 rikt illustrerte sider. For smakebiter og bestilling, ta en titt her: http://www.akp.no/hefter/nepal/

tirsdag, februar 14, 2006

Filmanmeldelse: Gymnaslærer Pedersen

70 PROSENT BRA, TREDVE PROSENT DÅRLIG

Vi var en spent liten gjeng som tirsdag morgen troppa opp på pressevisninga av Gymnaslærer Pedersen på Cinemateket. Det er en underlig følelse å skulle se sin politiske bakgrunn og historie portrettert som et stykke moderne populærkultur.

Gymnaslærer Pedersen er filmatiseringa av Dag Solstads omstridte bok med den noe mer infløkte tittelen Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land. Å basere en film på Solstads svært særegne litterære prosjekt er ingen liten oppgave å ta på seg, men det skal han ha – regissør Hans Petter Moland har laget en veldig god film. Han har også respektert rammeverket for Solstads historie i stor grad, sjøl om han på noen punkter har skrevet den om. Og han har med stort hell makta å portrettere den indre splittelsen i et av AKP (ml)s intelektuelle kadre, den bitende følelsen av å figurere som arbeiderklassens ape satt opp mot den indre jubelen over å være del av noe så positivt og framtidsretta som en revolusjonær, kommunistisk bevegelse. Kort oppsummert kan ikke regissør Moland anklages for noen grove forbrytelser mot Solstads historie, men det framgår veldig tydelig at han sjøl aldri var har vært med i en politisk bevegelse av samme karakter som (ml)-bevegelsen.

Filmen er i likhet med boka i stor grad bygd opp rundt dyrkinga av den kinesiske utopien. Moland bruker sterke visuelle virkemidler som gir seeren et innblikk i (ml)ernes voldsomme entusiasme rundt Maos Kina. Men dette fungerer også fremmedgjørende og underminerer (ml)-bevegelsens egen politikk og kultur. De revolusjonære visesangene har måttet vike for russisk korsang (sic!), den norske plakatkunsten er erstatta av kinesiske propagandaplakater og Moland har helt utelatt de enorme arbeidsmengdene som blei lagt ned i norsk realpolitikk. Partiets medlemmer leder an i streik uten at det framgår hva de streiker for. 1.mai-toget masjerer gjennom en folketom del av Larvik by med paroler som ”Samhold gir styrke” og andre typiske Arbeiderparti-slagord. 1975, som er året Moland har valgt for 1.mai-scenen, var sjølsagt prega av det vietnamesiske folkets seier mot USA, men dette var også det første året det ble organisert faglig 1.mai-front i Larvik. Parolene handla blant annet om usaklige oppsigelser på A/S Hammerverk i Stavanger og krav om billigere boliger for ungdom. Moland har bytta ut all den politiske kampen med virkelighetsfjern utopisme. Det er det som er virkelig synd i filmen. Engasjementet virker ikke oppriktig. Arven etter (ml)-bevegelsen, Rød Valgallianse som har opplevd relativt gjevn oppgang i oppslutning sida søttitallet, eller interessen for å beholde Klassekampen som dagsavis gjør skam på Molands bilde av (ml)-prosjektet som en upolitisk kult.

Et aldri så lite personlig stikk mot AKP har han da også tillatt seg. Moland har skrevet inn en scene der partilaget er samla i skogen til våpentrening. De stiller opp med en mengde pistoler og geværer og skyter på blikkbokser. Noe sånt er aldri nevnt i Solstads bok og dessuten avvist av både dagens og fortidas AKPere. Her kan regissøren sjølsagt argumentere med at har laga en fiksjonell film og ingen dokumentar. Allikevel er det hevet over en hver tvil at denne scenen vil bygge opp rundt mytene om den angivelige våpentreninga AKP skal ha drevet med. Sånn sett må det sees på som et partisk innlegg i en pågående debatt.

Utover den obligatoriske kritikken over er det mye godt å si om Molands film. Den er visuelt pen, velregissert og lett fordøyelig. De to hovedrolleinnehaverene Kristoffer Joner og Ane Dahl Torp utfører fremragende skuespillerhåndverk. De spiller rett og slett kjempebra og har begge troverdige tolkninger av rollekarakterene sine. Også Stig Henrik Hoff, som spiller den erkeproletære autoritetsfiguren Jan Klåstad skal ha ros for glimrende skuespill. Han tar virkelig sin karakter på kornet. At filmen holder en gjevnt over høy kvalitet var vi alle enige om, vi som var utsendt på pressevisning. 70 prosent bra, 30 prosent dårlig blir det ofte sagt om søttitallets AKP (ml). Det syns jeg passer godt på filmen om dem også.

onsdag, februar 01, 2006

Full seier for Braathens-ansatte!

325 tidligere Braathens-ansatte vant i dag en knusende seier over storselskapet SAS som ville ta fra dem ansienniteten.

De ansatte i Braathens får nå med seg ansiennitet og stillingsbrøker inn i det SAS-eide Scandinavian Ground Services (SGS) som om de hele tida skulle ha vært ansatt der. Da SAS og Braathens slo seg sammen i 2002 ble oppkjøpet først vurdert som en virksomhetsoverdragelse. Da SAS seinere bytta strategi førte dette til forskjellsbehandling av de ansatte. SAS ville frata de 325 Braathens-ansatte all opparbeida ansiennitet. Saka blei i dag avgjort i høyesterett.

- Nå kan vi legge forskjellsbehandlingen bak oss og se framover. Dommen sikrer at arbeidsgiver verken kan organisere seg bort fra eller frigjøre seg fra lovbestemte forpliktelser. Det er betryggende, sier Lisbeth Eliasson i arbeidstakerorganisasjonen Parat til dagbladet.no. Parat har sammen med Handel og kontor og fellesforbundet representert de Braathens-ansatte i retten.

De Braathens-ansattes seier er også en seier for hele fagbevegelsen. Saka får presedens for mange andre arbeidere og sikrer arbeidstakere i alle sektorer.

- Dette har ikke vært noen dans på roser. Vi har fått noen solide slag i trynet, men samtidig stått sammen. Dette er en gledens dag, en skikkelig finaleseier, og takk for sist! sier en begeistra Braathens-ansatt til Bergensavisen.