mer om de afghanske flyktningene:

Følgende kronikk sto på trykk i klassens avis i dag 30.11.06.

DEN FARLIGE GLEMMEBOKA

2. november bestemte Utlendingsnemda (UNE) seg for å stoppe hjemsendingen av somaliske flyktninger. Nemdas leder Terje Sjeggestad så det ikke lenger som forsvarlig å tvangsreturnere flyktninger på grunn av den forverrede sikkerhetssituasjonen i landet. Det er et stort skritt i retning av en mer menneskelig flyktningpolitikk at UNE nå stopper tvangsreturen til det borgerkrigsrammede Somalia, men det er ganske oppsiktsvekkende at denne avgjørelsen blir fattet av UNE. Er det virkelig Utlendingingsdirektoratets ankeinstans som skal vurdere sikkerhetssituasjonen i de landa Norge returnerer flyktninger til? Hører slike vurderinger hjemme i byråkratiet eller bør de komme fra politisk hold?

Eksemplet med de somaliske flyktningene illustrerer overmåte godt UNEs egenrådighet og nemdas makt over norsk asyl- og flyktningpolitikk. Et annet og dystrere eksempel er de afghanske asylsøkerne som i sommer gikk til en dramatisk sultestreik foran Oslo Domkirke for å stanse tvangsreturen til Afghanistan. Rundt 1800 afghanske flyktninger har fått avslag på sine søknader om asyl og skulle etter planen i tur og orden returneres til hjemlandet med tvang. Det omstridte returprogrammet utløste en voldsom bølge av protester blant flyktningene sjøl og deres støttespillere. Mange stilte spørsmålstegn ved at UNE ville tvangsreturnere afghanerne samtidig som nesten samtlige vestlige utenriksdepartement, vårt eget inkludert, på det sterkeste frarådet sine landsmenn å oppholde seg i Afghanistan. Returprogrammet blei basert på en avtale mellom norsk og afghansk regjering og FNs Høykommissær for flyktninger (UNHCR) i august 2005. Samtidig forberedte Norge økt militær innsats i landet og avisene meldte om en økning i volden og krigshandlinger i Afghanistan.

Pål Aarsæther, talsmann for UNHCR kritiserte på et tidlig tidspunkt norske utlendingsmyndigheters håndtering av afghanerne og påpekte 9. juni overfor Aftenposten at Norge ikke overholder avtalen med UNHCR og den afghanske regjeringa. Kritikken handla blant annet om at Norge returnerer afghanere til Kabul sjøl om de kommer fra helt andre deler av landet. Trepartsavtalen har et sterkt fokus på at det skal tilstrebes frivillig retur og tilfredsstillende tiltak for reintegrering i Afghanistan. Dramatikken rundt sultestreiken har vist at det politiske grunnlaget for trepartsavtalen mangler feste i den virkelige verden. UNHCR har også lagt vekt på at de returnerte skal ha et effektivt nettverk i området de sendes til.”Det er ingen varig løsning at de blir hjemsendt til en tilværelse som intern-flyktninger i Afghanistan,” mente Aarsæther. De som til nå har blitt tvangsreturnert, har etter kort tid blitt dumpa på gata i Kabul, fullstendig overlatt til seg sjøl. FNs advarsler om at Norges praksis kunne skape internflyktninger har slått til for fullt.

Afghanernes sultestreik skapte et press mot regjeringa som det ikke var mulig å ignorere. SV var preget av stor intern motstand mot partiledelsens forsvar av det omstridte returprogrammet. Partiets ungdomsorganisasjon gikk hardt ut mot regjeringas linje. Regjeringa blei til slutt tvunget til å bøye av og gå i forhandlinger med de sultestreikende. Avtalen som førte til at afghanerne avslutta sultestreiken hadde tre viktige momenter: 1. Alle afghanere med endelig avslag skulle garanteres en uavhengig gjennomgang av sine saker med åpning for omgjøringsbegjæring. Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS) tok på seg ansvaret for slik gjennomgang. 2. Regjeringa garanterte at Norge i framtida ville følge FNs anbefalinger i forhold til tvangsretur. 3. Ingen afghanere uten tilknytting til Kabul skulle tvangsreturneres før årskiftet. Disse garantiene ble behørig bekrefta av både Kristin Halvorsen og Bjarne Håkon Hanssen i avisene, i tillegg til i pressemeldinger fra Hanssens departement. Siden denne avtalen kom i stand har drøyt førti afghanere blitt returnert stikk i strid med regjeringas garantier. De fleste av dem kommer ikke fra Kabul, men fra andre, utrygge områder. Mange av dem har blitt kasta ut før NOAS har mottatt sakspapira. Tvangsreturene har vært i klar strid med både regjeringas garantier og FNs anbefalinger. Men uten sultende flyktninger på Domkirkeplassen er presset mot myndighetene borte.

Et uforutsett problem i etterkant av forhandlingene mellom regjeringa og afghanerne er UNEs egenrådighet i saka. Terje Sjeggestad ga klart uttrykk for at han ikke ville forholde seg til regjeringas løfter til afghanerne eller politiske signaler som kom fram i media. UNEs instrukser er de til en hver tid gjeldende forskrifter, mente Sjeggestad, og stadfesta med dette at regjeringas løfter og FNs anbefalinger heller ikke i framtida vil bli fulgt. En naturlig konsekvens av regjeringas avbøyning overfor afghanerne ville nettopp være nye forskrifter til UNE, som kunne sørge for at nemda ikke kan handle på egenhånd uanfekta av politiske beslutninger. Men slike forskrifter kom aldri og i mellomtida fortsetter den FN-stridige tvangsreturen i takt med at sikkerhetssituasjonen i Afghanistan forverres.

Det var SV som leda an i forhandlingene med afghanerne, og Kristin Halvorsen opptrådte som regjeringas representant da de nevnte garantiene ble formidla i pressa i etterkant av sultestreiken. Sjøl om Bjarne Håkon Hanssen insisterer på at regjeringas politikk ligger fast, skjedde det de facto et linjeskifte under sultestreiken fra regjeringas side. Regjeringa ser ut til å ville late som om den løste problemene knytta til tvangsretur til Afghanistan og at partene nå er godt fornøyd med dagens ordning. Dette er opplagt ikke tilfelle. Hvor er SV i dag? Hva blir gjort for å utforme en midlertidig forskrift som kan stanse FN-stridig tvangsretur? Det holder ikke å avfeie dette med at det skal tas opp i forbindelse med behandlingen av ny utlendingslov. Forslaget her legges ikke fram før til vinteren og vedtak ventes ikke før i 2008. Det er et stort ansvar partiet nå bærer på sine skuldre hvis det velger å la de afghanske flyktningene gå i glemmeboka. Det er en glemsel som risikerer et tusentalls menneskers sikkerhet og velferd, mennesker som flykta fra en krig Norge deltar i med regjeringspartienes støtte.

Brage Aronsen

SV og regjeringsklemma:

VENSTRESIDA OG KAMELBESTANDEN

I kjølvannet av tidligere leder av Sosialistisk Ungdom Paul Chaffeys erkjennelse av kapitalismens fortreffelighet har det blomstra opp en ny debatt om SV og regjeringsklemma partiet befinner seg i. Både i og utafor bloggosfæren hagler det med innlegg fra alle kanter. Sosialistisk Ungdoms Audun Herning har blant annet anklaga Rød Ungdoms Mimir Kristjansson for å legge seg prinsipielt til venstre for Lenin. Debatten om venstresidas framtid og strategien for et annet Norge blir aldri kjedelig eller uviktig. En ting er sikkert – med SV i regjering er det grunn til å bekymre seg for verdens kamelbestand.

Lenge før Soria Moria-regjeringa var påtenkt som noe mer enn en våt drøm hos SV-toppene var det klart at regjeringssamarbeid ville bety mye gi og lite ta for det sosialistiske venstrepartiet. For grunnplanet i partiet og de hakket mer radikale symperne i ungdomsforbundet er det en kontinuerlig tøff vurdering å måle resultatene av det å få lov å være med å bestemme opp mot det å måtte fatte en god del ubehagelige beslutninger. En av de viktigste skillelinjene mellom SV og RV er de vidt forskjellige parlamentariske linjene partiene har valgt. Der RV har som mål å ta kampene på gata inn i kommunestyrer, fylkesting og storting vil SV styre til folkets beste. Der RV jobber på lag med folkelige bevegelser på utsida virker det som SV mister mer og mer av sin tradisjonelle tilknytting til de folkelige bevegelsene etter hvert som de oppnår økt innflytelse. Illsinte anklager om svik fra både fredsbevegelsen og miljøbevegelsen er eksempler på at SVs kjøpslag med høyrepartiene de deler regjeringsmakta med koster mer enn det smaker. Dagens SV er et systemkritisk parti, ikke et systemoverskridende.

Jeg skal ikke gjøre meg til dommer over SVs regjeringsdyktighet. Det jeg derimot vil gjøre er å peke på noen punkter jeg mener er utålelig for et angivelig sosialistisk venstreparti å være medansvarlig for. Dette er stort sett saker der det er de rødgrønne som samarbeidsprosjekt som må stilles til veggs, men der man kan spørre seg om regjeringsmakt er verdt prisen SV betaler. Jeg er av den oppfatning at hvis et sosialistisk venstreparti blir nødt til å føre høyrepolitikk for å få lov til å ta beslutninger, da er det like greit å bli stående på utsida.

Sviket mot Union i Skien
De rødgrønne kunne redda Norske Skog-bedriften Union i Skien. Regjeringa satt med flere alternativer til nedleggelse som blei skusla bort i tråd med sosialdemokratisk lojalitet til næringslivet. Næringsminister Odd Eriksen (AP) var med på å behandle et forslag om statlig oppkjøp av Union. Dersom staten sikra seg aksjemajoritet ville regjeringa kunne hindre nedleggelse og fortsatt produksjonen ved bedriften med solid overskudd. Dette blei vurdert - og forkasta. Dette til tross for at lederne for alle de tre regjeringspartiene gjennom valgkampen lovte å kjempe med nebb og klør for de tre hundre arbeidsplassene på Union. Litt seinere fikk Konkurransetilsynet et forslag om å pålegge Norske Skog å selge Union, framfor å legge ned. Tilsynet la bort saka. Fornyingsminister Heidi Grande Røys blei oppfordra til å bruke sin posisjon som statsråd til å overprøve henleggelsen og sørge for at forslaget i det minste kom opp til behandling. SV-statsråden unnlot å gjøre dette.

Boikotten av Palestina
Etter at Hamas vant parlamentsvalget i Palestina i januar år har Norge deltatt i den internasjonale boikotten av Palestina. Livsviktige bistandsmidler har blitt holdt tilbake og blant annet sørga for at det palestinske helsevesenet ligger i ruiner. Dette er en politikk som i bokstavelig forstand tar liv. SV har sida søttitallet vært av palestinernes viktigste støttespillere i Norge, men befinner seg nå i en regjering som nekter å annerkjenne palestinernes demokratisk valgte regjering, skviser den palestinske økonomien og nekter å møte palestinske diplomater. Klarer ikke SV å påvirke i utenrikspolitikken i det hele tatt eller er Norges boikott av Palestina i tråd med partiets ønsker? Hvorfor får vi ikke høre hva SV foretar seg i utenrikskomiteen?

Den harde linja
Den første regjeringa SV deltar i er den regjeringa i norsk historie som har ført den mest restriktive flyktning- og asylpolitikken sida jødeparagrafen beli tatt ut av grunnloven. Eksempelet med de afghanske flyktningene er grundig omtalt på Tumleplassen tidligere. SV i regjering har ikke ført til noen ny kurs i asylpolitikken, partiet har snarere applaudert den harde linja Erna Solberg la grunnlaget for. SV var med på forhandlinger med afghanske flyktninger som førte til at den tjueseks dager lange sultestreiken i sommer blei avslutta. Da regjeringas løfter seinere blei brutt i en rekke tvangsutsendinger var det tyst fra SV-hold. Hvorfor har ingen i SV klart å produsere lovforslag som forplikter utlendingsmyndighetene til å følge regjeringas uttalte politikk? Har ikke SV et særlig ansvar for de afghanske flyktningene?

Krigspartiet
SVs støtte til et hvert av USAs folkerettsstridige korstog er også noe jeg har skrivi om tidligere. Det føles nå allikavel naturlige å løfte det fram her, sida dette er et forsøk på ei slags merittliste. I regjering har SV blant annet gått inn for at norske offiserer blei værende i Irak, også etter at Norge offisielt trakk seg ut. SV støtta også norsk opplæring av okkupantmaktas såkalte "irakiske" politistyrker. Videre har partiet gitt sin støtte til å sende norske bombefly til det allerede utbomba Afghanistan og til å sende norske krigsskip til Libanon.

Den observante leser har nok fått med seg denne kritikken på Tumleplassen tidligere. Noen av dere husker kanskje også et brev jeg posta stila til mine mange venner i det sosialistiske venstrepartiet. Det gledelige er at mange av de unge og fremadstormende SVerene synes å være enig med meg i mye av kritikken. Det beklagelige er at det ikke ser ut til å gi politiske resultater.

klassekamp mot unionen:

VETO MOT TJENESTEDIREKTIVET!

Overraskende for mange har LO-ledelsen gått in for at LOs sekretariat allerede mandag 20.november, fire dager etter EUs endelige vedtak, skal slå fast at LO ikke vil kreve at reservasjonsretten brukes. Tjenestedirektivet er omfattende og uoversiktlig og regjeringa syns dette er så krevende at de regner med å bruke minst 6 måneder før de tar stilling. Torsdag 15. november vedtok EU-parlamentet EUs tjenestedirektiv. Det er satt en treårsfrist for å sette direktivet i verk. I motsetning til EU-landa, kan Norge velge å bruke reservasjonsretten (veto) mot direktivet. Også Soria Moria-erklæringa åpner for dette dersom direktivet fører til sosial dumping.

Dette hastverket med å gå inn for et direktiv som er et målretta angrep mot arbeidsfolk har vakt sterke reaksjoner på grunnplanet i norsk fagbevegelse. LO i Oslo, LO i Haugesund, LO i Stavanger, LO i Bergen, LO i Trondheim og LO i Tromsø forlanger at LO-sekretariatet utsetter behandlinga av tjenestedirektivet som er berammet til mandag 20.november, og krever behandling i LOs representantskap.

De siste ukene har to store LO-forbund , El og IT og NTL krevd veto. Det samme har også Handel og Kontor samt Utdanningsforbundet utenfor LO. Vi ser også at lokale klubber, foreninger og LO-avdelinger kommer til det samme når de får studert direktivet. Tumleplassen oppfordrer sine lesere til å sloss mot direktivet i og utafor fagforeningene.

Les mer på frifagbevegelse.no og Aftenposten.
Mer om tjenestedirektivet kan du lese her.

Protestèr mot tjenestedirektivet! Skriv under på protestoppropet

DEMONSTRASJON MOT LO'S KNEBØY FOR EU
Møt opp ved Folkets hus mandag 20.11 kl. 10.30

ingen tårer for bøddelenes kommandører:

MILTON FRIEDMAN 1912 - 2006

Milton Friedman, markedsliberalismens onkel i Amerika er død. Friedman vant Nobelprisen i økonomi i 1976, blant annet for sine teorier rundt makro- og mikroøkonomi, forbruksanalyse og stabiliseringspolitikk. Friedmans ideer har vært veldig viktige for vestlig økonomi i mange år. Han har vært rådgiver for flere amerikanske presidenter og multinasjonale selskaper av forskjellig art. På vår hjemlige venstreside er han kanskje allikavel mest kjent for sin støtte til Pinochets fascistiske Chile, og for sin motstand mot handelsboikotten av Sør-Afrika.

Friedman har spilt en viktig rolle også for norsk politikk. Den systematiske nedbygginga av velferdsstaten og privatiseringa av offentlig sektor er et ledd i en Friedman-inspirert politikk for å omdefinere samfunnsborgerens rolle til klient. Ideen bygger på klassisk liberalistisk ideologi om individets rett til sjølstendig valgfrihet og at et fritt marked alltid vil regulere seg sjøl til det beste for flertallet. Spesielt norsk utdanningspolitikk har vært prega av Friedmans teorier. Dette kan du leser mer om hos Terje Valen eller en litt mer tilgjengelig versjon på Tumleplassen. Videre anbefaler Tumleplassen Erling Folkvords bok Stopp Tjuven! for deg som vil lære mer om amerikansk markedsliberalismes innflytelse på norsk politikk.

Kondolanser kan visst overleveres her.

boikott kentucky fried chicken:

REVOLUSJON - I ALL SIN FJÆRPRAKT

Fra tid til annen omtales folk som politiske dyr. Dette er en språklig metafor som er velkjent, om enn ikke veldig hyppig i bruk. Denne posten handler imidlertid om den politiske fugl, nærmere bestemt om de revolusjonære fjærkre. Jeg har nemlig oppdaga at høna og hanen er relativt velbrukte metaforer i de kulturelle bidraga til kampen mot kapitalismen og imperialismen. Både høns og andre fjærkre dukker opp som politiske symboler i motstandspropagandaen i Hitlertyskland, i frigjøringssanger fra Francos fascistiske Spania, ja til og med under den kinesiske kulturrevolusjonen blei høna et symbol på folkets kamp mot deres undertrykkere. Dette kaklende fjærkreet framstår som en majestetisk politisk monolitt i en rekke kunstnerisker skildringer av motstanden mot fascistisk diktatur og kapitalistisk utbytting.

De av leserne som har vært på sentrale RV-arrangement den siste perioden husker sikkert med fryd de to nestlederene våre Liv og Marte og tidligere valgkampsekretær Christins framifrå framføring av den såkalte hønesangen. Hønesangen, eller Unghøna som Geirr Lystrup har oversatt den til, skriver seg fra den den spanske borgerkrigen og kampen mot Franco-fascismen. Sangen handler om ei hønemors inbitte og kompromissløse kamp mot fascistisk undertrykking og er ikke uten et visst humoristisk tilsnitt. Sjøl om teksten kan få den bitreste kommunist til å trekke på smilebåndet har den også mye alvor i seg. Og intet er vel vakrere enn sinte, revolusjonære kvinner som synger antifascistiske frigjøringssanger trestemt. Til almenn fornøyelse gjengir jeg derfor teksten til sangen her:

Unghøna

Ei høne sa: no er det stopp
nix fleire egg i frå min kropp
den gamle kaksen stal mitt gull
han stel kvart egg eg orkar legge.
Men kjem han sugen hit på ny
då knip eg saman dåsa mi,
og inga skjendig plageånd
får tvinga fram det varme egget.

refreng:
Då sa høna: Ta meg hon!
Vi skal lage rev’lusjon!

Ei neve korn var alt eg fekk
då kroppen min vart vengjestekt.
Men høyr, det sver eg på
at kammen skal eg ikkje lenger senke.
Dei sa at høns må ha det slik,
men når min plageånd ligg lik
då skal eg sverme Franco-fri
på tunet utan lås og lenke.

refreng:
Då sa høna: Ta meg hon!
Vi skal lage rev’lusjon!

Og når dei kjem på hanebein,
då skal eg granske kvar og ein
for med min gamle hanejævel fekk eg
mange fæle netter.
La det bli klårt for alle mann
at møy er ikkje eg min sann
og ikkje legg eg fleire egg
før eg og alle høns er fri.

refreng:
Då sa høna: Ta meg hon!
Vi skal lage rev’lusjon!

Dette er ikke den eneste sangen der det er hønsen som leder an i kampen mot Franco-fascismen. En mer kjent og folkekjær kampsang er den som har fått den norske tittelen Dei to hanane. Her handler det om den raude hanens uungåelige seier over den svarte. I motsetning til den litt freidige Unghøna er denne visa svært høytidelig og romantisk. En flott og inspirerende kampsang som lyder akkurat passe dramatisk når den synges tostemt. Sangen er til og med tilgjengelig på CD med oversetter Geirr Lystrup.

Dei to hanane

Når den svarte hanen har gale
då ligg natta mørk over jorda
Men når den raude hanen gjel
då syng eg saman med sola

refreng:
Vind - Vinden skal føre
bort min song om det er ei løgn du får høre
Vind - Kva skal vi gjøre?
Songen syng eg for dei som vil og kan høre

Og dei møttes på ein arena
nebb mot nebb framfor kvarandre
Jarn og eld har den svarte men
sitt mot det har den andre

refreng:
Vind - Vinden skal føre
bort min song om det er ei løgn du får høre
Vind - Kva skal vi gjøre?
Songen syng eg for dei som vil og kan høre

Hane svart du mørke forrædar
Sei kven lånte deg krefter i klørne?
Den raude hanen vil vinna med
si eiga kraft attom fjørne

refreng:
Vind - Vinden skal føre
bort min song om det er ei løgn du får høre
Vind - Kva skal vi gjøre?
Songen syng eg for dei som vil og kan høre

Hane svart, svartar enn natta
Du ligg stiv før dagen har lide
Den raude hanen kan aldri døy
når sola står på hans side

refreng:
Vind - Vinden skal føre
bort min song om det er ei løgn du får høre
Vind - Kva skal vi gjøre?
Songen syng eg for dei som vil og kan høre

Også i billedkunsten går høns og fjærkre igjen som politiske symboler. Illustrasjonen til Dei to hanane er henta fra ei forsida av tidsskriftet Røde Fane, men stammer også originalt fra den spanske borgerkrigen. Også i motstandspropagandaen mot Hitler-Tyskland dukker fjærkre opp som viktige symboler. Den tyske propagandakunstneren, dadaisten og kommunisten John Heartfield viser en tydelig forkjærlighet for fjærkre i sine arbeider.

Selv om Heartfield er mest kjent for sin kunstneriske krig mot sin reichsfürer har hans arbeider en langt større rekkevidde. I bildet No Pasaran som kom som en kommenterer til den spanske borgerkrigen utgjør to gribber, åtseletere, rollen som fascistene. I et av hans forsidebilder for den illegale motstandsavisa Arbeiter Illustrierte Zeitung opptrer den røde høna som visualiseringa av Hitlers ofre. Bildet har den ironiske tittelen Ikke vær redd – han er vegetarianer. Igjen et eksempel der høna symboliserer den antifascistiske motstanden fra venstre. Et annet fjærkre som er vanlig også i bredere politisk forstand er fredsdua. Også dette velbrukte politiske symbolet ble gjenstand for Heartfields skarpe satiriske arbeid. I dette bildet, som også var ei forside på Arbeiter Illustrierte Zeitung, illustrerer Heartfield med sin særegne fotomontasje-teknikk nazismens iboende ondskap og voldelighet.

Heartfields arbeider er gode eksempler på hvordan fjærkreet har blitt brukt i propagandaøyemed. Det er påfallende at også i hans arbeider er høna den gode part. Det later til at høna pent må finne seg i å være venstresidas symbol. Her blir den i det minste gitt stolthet og verdighet. Den er blitt gjort til et symbol på en rettferdig kamp. Ei høne kan virke ufarlig nok, men man skal huske på at høna besitter en rekke egenskaper som ikke vises ved dens noe stakkarslige ytre. Ei høne kan visstnok løpe kaklende rundt en lang stund etter at du har hugget hodet av den. Ingen dårlig egenskap for en revolusjonær! Vi skal dessuten ikke glemme at høna er opphavet til et av verdens store klassiske filosofiske gåter; Hva kom først - høna eller egget? Jeg for min del holder en knapp på høna. Det har sammenheng med synet på produksjon å gjøre. Kanskje er det nettopp derfor høna har blitt kommunistenes symbol, fordi den er et enkelt eksempel på en arbeider som deltar i den samfunsmessige produksjonen?

agurknytt:

PIKENES JENS

Et velkjent knep
Statsminister Jens Stoltenberg skapte i kveld mye oppstuss da han tydelig beklemt avsto fra å klemme partikollega og jubilant Trond Giske i dennes mye omtalte, høyst private og ikke minst sjølfinansierte førtiårslag. Kulturministeren gjorde tydelige tegn til å ville bryte intimsonen, mens statsministeren avverget dette ved å benytte seg av det sosialdemokratiske ringrev-trikset spastiske rykninger, en teknikk man lærer tidlig i AUF. Denne sosiale forsvarsmekanismen ble utviklet av den daværende ledelsen etter at Arne Treholt ble arrestert for spionasje i 1984. De tillitsvalgte i Arbeiderpartiets ungdomsforbund var ofte utsatt for ubehagelige nærgående russiske diplomater og trengte et nytt verktøy for å forhindre at flere gjorde samme feil som Treholt. De spastiske rykningene ble løsningen.

Bare utvalgte får
Nyheten har skapte stor røre i alle landets aviser. VG melder under overskriften ”Blogger som ville faen om snerpe-Jens!” om en voldsom entusiasme for hendelsen blant de frie mediers siste utposter. Utover kvelden har saken fått så mye oppmerksomhet at statsministerens kontor så seg nødt til å sende ut en pressemelding for å legge fram deres syn på saken. Der heter det blant annet at statsministeren ikke klemmer menn. - Han klemmer bare damer, unnskylder Stoltenbergs pressetalsmann, Torbjørn Giæver Eriksen overfor VG. - Og bare de pene damene! Det er ikke tilfeldig at du aldri har sett Jens gi Erna Solberg en klem, avslutter en tydelig preget Giæver Eriksen.

Partiet frykter homo-Giske
Også fagmiljøene har fått komme til orde i debatten som har rast utover kvelden. - Man skal ikke presse sine klemmer på folk, i følge sexolog Kjell Olav Svendsen. - Dette kan utløse såkalt "homoangst" hos mange menn, forteller Svendsen og får støtte fra Arbeiderpartiveteran Torbjørn Berntsen. - Jeg har alltid lurt litt på han derre Trond, sier Berntsen. - En ting er disse klemmane, men med sånne fløtepuser som han vil det ikke stoppe der hvis ingen setter foten ned. Vi kan’ke ha et samfunn der dem som skal styre driver og gnir seg mot hverandre te langt på natt, raser Berntsen videre.

Avsløringen
Tumleplassen hadde selvsagt en medarbeider på stedet for den omstridte hendelsen og er stolte av i kveld som eneste medium å kunne bringe sannheten bak det pinlige opptrinnet. Som fotografiet nedenfor dokumenterer forsøkte Giske i minuttene før hendelsen å forføre statsministerens kone, Ingrid Schulerud. Giske skal blant annet ha ropt – Fy faaaen, jeg er schå drita! Jeg elschkeræ Ingrid! mens han slikket førstedamen i ansiktet og gned seg i skrittet. Tumleplassen presenterer eksklusivt bildet kulturministeren ikke vil du skal se:

redaksjonelt:

EN FOLKETS BLOGG

Redaksjonen har foretatt en grundig gjennomgang av de eksterne linkene. Nytt av i dag er blant annet en egen kategori for de anonyme bloggerne. Det blir artig å se om folk tar poenget bak navnet på den. Dersom du føler deg urettmessig oversett eller navnet ditt er stava feil kan du legge igjen en kommentar for videre vurdering. Tumleplassens hovedprinsipp er å linke til folk som linker til oss. I anledning denne oppfriskningen i vår redaksjonelle profil vil Tumleplassen for første gang presentere sin formålsparagraf:

Den røde Tumleplassen har som mål å bli den organiserte arbeiderklassens framste forum for teoretisk debatt og meningsbrytning. Det er også et mål å bli norges ledende medium innafor økonomisk analyse, utenriksspørsmål og gravende journalistikk. Redaksjonen er forplikta til å arbeidet i folkets tjeneste utifra et uegennyttig mål om sosialistisk revolusjon, og på sikt et klasseløst samfunn i Norge.

Redaksjonen drøfter dessuten for øyeblikket et forslag om å åpne for nye eiere i Tumleplassen. Forslaget går ut på at nåværende hovedaksjonær Brage Aronsen selger seg ned til en eierandel på 60 %. Det er venta at en naturlig framgangsmåte for et slikt salg vil foregå ved at Tumleplassen blir et aksjeselskap. Interessenter kan melde sin interesse i kommentarfeltet. Foreløpig prisantydning pr. aksje ligger på rundt tusen norske kroner.

asylpolitikk:

DU SKAL IKKE TÅLE SÅ INDERLIG VEL

Nitti dager etter
Da de afghanske flyktningene avslutta sin sultestreik etter løfter om stopp i tvangsreturen erklærte de at de ville avholde en konferanse nitti dager seinere for å oppsummere aksjonen og myndighetenes håndtering av saka. Konferansen gikk av stabelen mandag 30. oktober og var et samarbeid mellom de afghanske flyktningene og støttenettverket rundt dem og en rekke andre norske organisasjoner, blant annet Amnesty Internasjonal, Blitz, Kirkens Bymisjon, Mellomkirkelig råd, Nettverk mot statlig rasisme, Norsk Organisasjon for asylsøkere, Norsk folkehjelp og SOS Rasisme. Konferansen ble gjestet av både aktivister, flyktninger, representanter fra Arbeids- og Inkluderingsdepartementet og Utlendingsnemda, forskere og journalister. Mange rettet kritikk både mot det norske engasjementet i krigen i Afghanistan, såvel som den umenneskelige behandlingen av afghanske flyktninger her i Norge.

- Soldater er ikke til hjelp
En av deltakerne på konferansen var den afghanske journalisten Hamza Vaezi. Han tegna et dystert bilde av hjemlandet og uttrykte fortvilelse over kunnskapsløsheten rundt Afghanistan. I et intervju med Klassekampen tirsdag setter han spørsmålstegn ved norsk afghanistanpolitikk. – Hvorfor kan ikke Norge, som et rikt land, akseptere 6000 afghanske flyktninger, og la dem få arbeid og utdanning som de kan ha nytte av når det er mulig å reise tilbake? Vaezi understreket at han og de fleste afghanere med han ønsker å returnerne til hjemlandet, men ikke før sikkerhetssituasjonen er bedret og det er trygt å vende tilbake. Norge kunne hjulpet til med å bygge skoler og sjukehus, dessverre tenker de bare på å sende soldater. [...] Den militære innsatsen Norge er med på , tjener ikke folk i Afghanistan, avslutter han.

Rødgrønne løftebrudd
For å få en slutt på sultestreiken og det økende presset for et linjeskifte i asylpolitikken lovte flere representanter for norske myndigheter at afghanske flyktninger skulle få leve trygt i Norge i alle fall midlertidig. Finansminister og SV-leder Kristin Halvorsen forsikret gjennom riksmediene at ingen afghanere uten nettverk i kabul skulle tvangsreturneres innen utgangen av 2006. Arbeids- og Inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen forsikret om at Norge ville følge FNs anbefalinger om flyktningeretur fra nå av. De afghanske flyktningene pusta letta ut og trodde den mest akutte faren for å bli tvangreturnert til krig og fattigdom var over. Det skulle imidlertid vise seg at de rødgrønnes løfter ikke var verdt papiret de var skrevet på. To dager gikk det, fra sultestreiken ble avslutta, til de første afghanerne satt på flyet til Kabul. I dag er over femti afghanere sendt hjem med tvang. Det er flere hjerteskjærende eksempler på at disse har forsvunnet etter ankomsten i sitt hjemland eller at de lever i ekstrem fattigdom som internflyktninger i sitt eget land.

Taushet som våpen
Et av disse tilfellene er Abdul Hussein Shukri som ble tvangsreturnert i håndjern en tid etter at sultestreiken ble avslutta. De afghanske flyktningene i Norge har hele tiden forsøkt å følge opp og holde kontakten med de som har blitt tvangsreturnert og fikk i denne saken hjelp av Dagbladet. I et intervju med Dagbladet fortalte Shukri hvordan han stod uten familie, venner eller andre nettverk, hvordan han fryktet for å bli bortført eller drept hvis noen fant ut at han var tvangsreturnert fra Norge. Han hadde ingen å vende seg til og hadde bare fattigdom og ulykke i vente. Norske asylmyndigheter har hele tiden knallhardt hevdet å ville bekjempe slike situasjoner, men da Dagbladet skildret Shukris ulykkelige skjebne over ei dobbelside var det øredøvende taust fra det holdet. Støttenettverket for de afghanske flyktningene krevde i et brev til UDI at Shukri måtte få hjelp til å vende tilbake til Norge, siden deportasjonen og konsekvensene av den var i klar strid med både norsk asylpolitikk og FNs retningslinjer for flyktningeretur. Vi fikk aldri noe svar.

La Ewas bli!
Det siste eksempelet på den umenneskelige og kyniske politikken de rødgrønne fører er nitten år gamle Ewas Safai fra Sandnes. Ewas kom til Norge for tre år sida og måtte flykte fra Gazni-provinsen i Afghanistan etter at både faren og broren blei bortført. De var politisk oposisjonelle under Taliban-regimet. Ewas har ikke hatt kontakt med familie i Afghanistan etter at han kom til Norge, men har en onkel i Iran som fortvila forsøker å hjelpe han med papirer. På grunn av familiens oposisjonelle arbeid er Ewas i stor fare hvis han blir tvangsreturnert til Afghanistan. Han har heller ikke noe grunnlag for å klare seg på egenhånd i Kabul. Han har ingen familie eller venner der og deportasjonen vil i så måte være i klar strid med FNs retningslinjer og regjeringens løfter. Til tross for alt dette ønsker UNE å kaste han ut av asylmottaket i Sandnes og sende han til Lier i Buskerud. Lokalsamfunnet har slått ring om Ewas og krever at han skal få beholde plassen sin på Sola Videregående skole. Både skolens elevråd og rektor har reagert mot at UNE ønsker å plukke elever ut av skolen før det er avklart hva som skal skje med dem. Venner av Ewas flykter at han blir sendt til Trandum interneringsleir i påvente av tvangsretur etter nyttår. De har derfor lansert et støtteopprop du kan signere her.

Mer informasjon?
Besøk Støttenettverket for afghanske flyktninger eller Norsk Organisasjon for Asylsøkere.

Film om afghanerne og norsk flyktningepolitikk
Filmklubben Spis de rike har laget film om de afghanske asylsøkerne. De har fulgt afghanerne siden sultestreikens start og har hele tiden dokumentert hendelser relatert til saken. Filmen kan bestilles på DVD hos Spis de rike Infoshop og du kan også se en ni minutters film som ble laget i anledning konferansen 90 dager etter på filmklubbens
hjemmesider.