hastemelding:

STØTT DE AFGHANSKE FLYKTNINGENE!

Afghanerne som har demonstrert foran stortinget siden asylmarsjen ble avslutta blei i natt fjerna av politiet. Rundt halvparten blei bussa til Grønland politikammer og den andre halvparten til Trandum interneringsleir for tvangsutsendelse til Afghanistan. Norske utlendingsmyndigheter har altså valgt å trappe opp arbeidet med å sende flyktninger hjem til en krig Norge daglig er med på å opprettholde.

Presset på regjering og storting har vært høyt den siste tida, men skal vi redde våre afghanske kamerater fra deportasjon må vi stå enda hardere på i dagene som kommer! Vi gir ikke opp så lenge afghanerne befinner seg på norsk jord!

DEMONSTRASJON TORSDAG 21. JUNI KL. 18:00 FORAN STORTINGET

Oppfordrer også folk til å signere og spre ordet om støtteoppropet som finnes på: http://www.opprop.no/opprop.php?id=asylmarsj

Gå dessuten inn på asylmarsj.no, les om saka og skriv leserinnlegg til din lokale avis eller til riksavisene! Afghanerne trenger all støtte de kan få i denne vanskelige stunden!

Spre ordet!
.

rødt og grønt blir brunt:

ARBEIDERPARTIET EXPOSED

Get the fuck outta here, tenkte jeg høyt da jeg leste dagens Klassekampen. Arbeiderpartiets innvandringspolitiske talsmann Arild Stokkan-Grande er ute og mener om de afghanske flyktningene som demonstrerer foran stortinget. Hva han mener? Han ber dem fortsette marsjen hjem til Afghanistan! Dermed avslører han hva som i realiteten har vært Norges og den rødgrønne regjeringas politikk overfor afghanerne helt sida sultestreiken i fjor sommer. De som tidligere har hatt problemer med å forstå begrepet statlig rasisme begynner kanskje å få en viss idè om hva det dreier seg om.

At Arbeiderpartiet har behov for å posisjonere seg i forhold til FrP foran høstens valg kan jeg skjønne. Jeg tror bare ikke dette er måten å gjørra det på. Fy faen, jeg spyr av deg Stokkan-Grande! Du går en tøff valgkamp i møte, motherfucker!

Les oppslaget i KK, besøk asylmarsj.no og skriv under på støtteopprop her.
.

revolusjonær praksis:

RØD UNGDOM SPERRA STØRE OG NULAND INNE

Rød Ungdom har omsatt indignasjonen over de rødgrønnes utenrikspolitikk til praksis, og gjennomførte i går en fabelaktig aksjon mot krigsminister Jonas Gahr Støre og USAs NATO-ambassadør Victoria Nuland. Ungdommen så seg rett og slett nødt til å sperre de to krigsforbryterne inne i Utenriksdepartementet som et ledd i kampen for å stoppe Norges nye bidrag til okkupasjonen av Afghanistan. Vaktene sto rådville og så på, men etter tjue minutter kom heldigvis politiet for å overta vaktholdet av de farlige krigsforbryterne Støre og Nuland. Dessverre pågrep de også enkelte av demonstrantene, som de må ha trodd stod i ledtog med ministeren.

• Aftenposten: – SV sviker det partiet står for
• NRK: Ville sperre Støre inne
• Revolusjonens røst: På aksjon
• Mer om Rød Ungdoms Afghanistan-aksjoner.

rødgrønn utenrikspolitikk:

DEMOKRATI? VI LEVERER!

Fireogtredve år er kort tid. Da SV i sin tid blei danna som Sosialistisk Valgforbund var kampen mot norsk deltakelse i NATO ei av de viktigste sakene for partiet. I sin første regjering er SV nå med på å administrere den norske deltakelsen i den blodige NATO-ledede okkupasjonen av Afghanistan. I dag blei det klart at Norge skal bidra med 150 nye spesialsoldater til okkupasjonsstyrken i Kabul.

Det var utenriksminister Jonas Gahr Støre som redegjorde for regjeringas beslutning for Stortinget i dag. Utenriksministeren begrunna avgjørelsen med at man må kunne forvente fortsatt aktivitet fra Taliban og andre motstandsgrupper i framtida. Denne uttalelsen kan virkelig få en til å undre hva som er NATOs strategi i Afghanistan. Har de tenkt til å slakte ned afghanerne èn etter èn til de er for utmatta til å sloss videre? For hvem er det nå egentlig som utgjør det fryktede Taliban i dag? Hverdagen i Afghanistan er prega av massiv arbeidsløshet og ekstrem fattigdom. De eneste som tilbyr et reelt livsgrunnlag er opiumsbaronene og motstandsgruppene, om de nå kaller seg Taliban eller noe annet. For tusenvis av unge afghanske menn er det å bli soldat i motstandsbevegelsen den eneste måten å overleve på. De vestlige landas nåværende engasjement i Afghanistan er bare egna til å gi fornya næring til motstandsgruppene og de religiøse fundamentalistene. Det kan aldri bli hverken fred, stabilitet eller demokrati i Afghanistan så lenge vestlige soldater herjer gatene på jakt etter ”terrorister”, og under USAs kyndige ledelse styrer den politiske utviklinga via Washington.

Situasjonen blir dessuten ikke det spor bedre av at nabolanda nå tvinger tusenvis av flyktninger hjem ved å stenge de flyktningeleirene som har eksistert fram til nå. Også Norge ivrer etter å sende hjem afghanske flyktninger og har ikke stansa deportasjonsprogrammet til tross for massiv kritikk både fra egne rekker og FNs Høykomissær for flyktninger. Kanskje er flyktningene blitt ei brikke i et spill der det overordna målet er å få den norske deltakelsen i okkupasjonen til å se vellykka ut? For en skarve NATO-motstander er paradokset slående. Vi kaster ut flyktninger med forsikring om at Afghanistan er trygt. Allikevel behøves det norske spesialstyrker og jagerfly i Afghanistan. Jaggu sa jeg smør.

Det er godt å være venstreopposisjon i stunder som dette. Jeg er glad for å kunne gå med huet heva, rein samvittighet og proklamere min støtte til dem som sloss mot okkupasjonen i Afghanistan. Når man ser hvem NATO og den norske regjeringa spiller ball med bleikner uansett støtta til motstandskampen. Lugubre elementer i det afghanske parlamentet har nylig fritatt seg sjøl og sine allierte for all rettslig forfølgelse av de mange grusomme krigsforbrytelsene som har blitt begått i det herjede landet de siste femogtjue åra. spiller

Jeg har stor sympati for de mange SVerne som nå vrir seg i frustrasjon over den vanskelige klemma regjeringas vedtak har medført. Om løsninga er å gå ut av regjeringa er egentlig ikke min sak å vurdere. Men dersom grunnplanet i SV krever dette vil jeg være den første til å applaudere. SVs alltid kjempende Reza Rezaee gikk i dag så langt som å kreve at Kristin Halvorsen må gå av som partileder og at partiet må ut av regjeringa så fort som mulig. Stian Oen er også en av dem som mener grunnlaget for regjeringssamarbeidet er borte for SVs del. I bloggposten Uakseptabelt påpeker han blant annet at det virker helt openbart at hverken Arbeiderpartiet eller Senterpartiet er villige til å strekke seg like langt for at SV skal bli værende i regjeringskontora som det SV er villige til å strekke seg for de to andre partia. Morten Drægni tar til orde for at SV nå må Ta hatten og gå. Han skriver blant annet at partiet ikke har svikta, men at dessverre er AP sjefen og det er de i så stor grad at han mener man for lengst har passert smertegrensen.

Om Reza, Stian, Morten og deres likesinna får gjennomslag er vel heller tvisomt. Men de skal ikke hvert fall ikke lastes når de første norske soldatene kommer hjem i likposer.

afghanistan:

KRIGSFORBRYTERE OG KRIGENS OFRE

I slutten av januar vedtok det afghanske parlamentet en lov de kaller Plan for nasjonal stabilitet. Loven frikjenner langt på vei alle Afghanistans krigsforbrytere. Den slår blant annet fast at "all opponents who fought each other in the past two and a half decades should be attracted to the national reconciliation process and should forgive each other and they should not be dealt with through legal and judical channels". Mange av nøkkelposisjonene i Afghanistan, i parlamentet og øvrige myndigheter, besittes av personer som anses for å være krigsforbrytere av ulike menneskerettighetsorganisasjoner. Vedtaket er i stor grad pressa gjennom av de som ville rammes ved en eventuell straffeforfølgelse av krigsforbryterne i Afghanistan. FNs Høykomissær for menneskerettigheter har ytra seg svært kritisk til den nye loven. I et presseskriv fra Høykomissæren heter det at loven vil underminere prosessen for å sikre langvarig fred gjennom å gjenreise lov og orden i Afghanistan.

Norge bidrar i okkupasjonen av Afghanistan og hevder å arbeide for å utvide demokratiet i landet. Nasjonen Norge har derfor et ansvar for å bruke sin stemme til å kreve at krigsforbrytere i Afghanistan stilles for retten. Dette er et helt nødvendig skritt på veien mot demokrati og stabilitet. Slik situasjonen er i dag vil denne nye loven forverre sikkerhetssituasjonen i Afghanistan og gjøre det enda farligere for krigsofre og flyktninger å returnere til hjemlandet. Afghanske flyktninger trenger nå mer enn noensinne beskyttelse fra krigen, okkupasjonen og de afghanske krigsherrene.

· STILL KRIGSFORBRYTERNE FOR RETTEN
· LA DE AFGHANSKE FLYKTNINGENE BLI

Støttenettverket for afghanske flyktninger og Afgan Refugee Comittee inviterer til demonstrasjon lørdag 17. februar, kl. 14.00. Vi går fra Jernbanetorget, forbi FNs Oslo-kontor og ender opp foran Stortinget.

Dødelig asylpolitikk

Undertegnede har dessuten en artikkel om de afghanske flyktningene på trykk i siste nummer av tidsskriftet Rødt! Den handler om hvordan flyktningene blir skadelidene på grunn av norske politikeres behov for å framstille Norges militære engasjement i Afghanistan som vellykka.

Artikkelen kan leses her, men det beste er sjølsagt å tegne et abonnement.

tilgi dem ikke, de veit hva de gjør:

POLITIET I SANDNES ANMELDT ETTER ASYL-RAZZIA

Svein Eldøy fra Støttenettverket for afghanske flyktninger har anmeldt politiet i Sandnes etter en razzia på Dale asylmottak i Sandnes.

Det var for to måneder sida at politiet dukka opp på asylmottaket med seksti mann og hunder. Klokka seks på natta storma de inn på brutalt vis og ransaka mellom seksti og søtti asylanter. Politiet hadde rettens kjennelse til å ransake tjuesju av asylantene på Dale og brøyt derfor loven ved å ransake de øvrige asylantene, mener Støttenettverket for afghanske asylsøkere.

Politiet i Sandnes er nå anmeldt til Spesialenheten for politisaker. I kjent stil fortsetter trakasseringa og den umenneskelige behandlinga av asylsøkere i Norge. Det er få rasjonelle argumenter for at en slik aksjon skal måtte gjennomføres klokka seks på natta. Aksjonsformen til politiet er bare egna til å skape mer frykt og mistillit og målet er sannsynligvis å skremme asylsøkere fra å forsøke å få bli i Norge.

Les saken i Stavanger Aftenblad: Anmelder politiet etter aksjon på Dale

mer om de afghanske flyktningene:

Følgende kronikk sto på trykk i klassens avis i dag 30.11.06.

DEN FARLIGE GLEMMEBOKA

2. november bestemte Utlendingsnemda (UNE) seg for å stoppe hjemsendingen av somaliske flyktninger. Nemdas leder Terje Sjeggestad så det ikke lenger som forsvarlig å tvangsreturnere flyktninger på grunn av den forverrede sikkerhetssituasjonen i landet. Det er et stort skritt i retning av en mer menneskelig flyktningpolitikk at UNE nå stopper tvangsreturen til det borgerkrigsrammede Somalia, men det er ganske oppsiktsvekkende at denne avgjørelsen blir fattet av UNE. Er det virkelig Utlendingingsdirektoratets ankeinstans som skal vurdere sikkerhetssituasjonen i de landa Norge returnerer flyktninger til? Hører slike vurderinger hjemme i byråkratiet eller bør de komme fra politisk hold?

Eksemplet med de somaliske flyktningene illustrerer overmåte godt UNEs egenrådighet og nemdas makt over norsk asyl- og flyktningpolitikk. Et annet og dystrere eksempel er de afghanske asylsøkerne som i sommer gikk til en dramatisk sultestreik foran Oslo Domkirke for å stanse tvangsreturen til Afghanistan. Rundt 1800 afghanske flyktninger har fått avslag på sine søknader om asyl og skulle etter planen i tur og orden returneres til hjemlandet med tvang. Det omstridte returprogrammet utløste en voldsom bølge av protester blant flyktningene sjøl og deres støttespillere. Mange stilte spørsmålstegn ved at UNE ville tvangsreturnere afghanerne samtidig som nesten samtlige vestlige utenriksdepartement, vårt eget inkludert, på det sterkeste frarådet sine landsmenn å oppholde seg i Afghanistan. Returprogrammet blei basert på en avtale mellom norsk og afghansk regjering og FNs Høykommissær for flyktninger (UNHCR) i august 2005. Samtidig forberedte Norge økt militær innsats i landet og avisene meldte om en økning i volden og krigshandlinger i Afghanistan.

Pål Aarsæther, talsmann for UNHCR kritiserte på et tidlig tidspunkt norske utlendingsmyndigheters håndtering av afghanerne og påpekte 9. juni overfor Aftenposten at Norge ikke overholder avtalen med UNHCR og den afghanske regjeringa. Kritikken handla blant annet om at Norge returnerer afghanere til Kabul sjøl om de kommer fra helt andre deler av landet. Trepartsavtalen har et sterkt fokus på at det skal tilstrebes frivillig retur og tilfredsstillende tiltak for reintegrering i Afghanistan. Dramatikken rundt sultestreiken har vist at det politiske grunnlaget for trepartsavtalen mangler feste i den virkelige verden. UNHCR har også lagt vekt på at de returnerte skal ha et effektivt nettverk i området de sendes til.”Det er ingen varig løsning at de blir hjemsendt til en tilværelse som intern-flyktninger i Afghanistan,” mente Aarsæther. De som til nå har blitt tvangsreturnert, har etter kort tid blitt dumpa på gata i Kabul, fullstendig overlatt til seg sjøl. FNs advarsler om at Norges praksis kunne skape internflyktninger har slått til for fullt.

Afghanernes sultestreik skapte et press mot regjeringa som det ikke var mulig å ignorere. SV var preget av stor intern motstand mot partiledelsens forsvar av det omstridte returprogrammet. Partiets ungdomsorganisasjon gikk hardt ut mot regjeringas linje. Regjeringa blei til slutt tvunget til å bøye av og gå i forhandlinger med de sultestreikende. Avtalen som førte til at afghanerne avslutta sultestreiken hadde tre viktige momenter: 1. Alle afghanere med endelig avslag skulle garanteres en uavhengig gjennomgang av sine saker med åpning for omgjøringsbegjæring. Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS) tok på seg ansvaret for slik gjennomgang. 2. Regjeringa garanterte at Norge i framtida ville følge FNs anbefalinger i forhold til tvangsretur. 3. Ingen afghanere uten tilknytting til Kabul skulle tvangsreturneres før årskiftet. Disse garantiene ble behørig bekrefta av både Kristin Halvorsen og Bjarne Håkon Hanssen i avisene, i tillegg til i pressemeldinger fra Hanssens departement. Siden denne avtalen kom i stand har drøyt førti afghanere blitt returnert stikk i strid med regjeringas garantier. De fleste av dem kommer ikke fra Kabul, men fra andre, utrygge områder. Mange av dem har blitt kasta ut før NOAS har mottatt sakspapira. Tvangsreturene har vært i klar strid med både regjeringas garantier og FNs anbefalinger. Men uten sultende flyktninger på Domkirkeplassen er presset mot myndighetene borte.

Et uforutsett problem i etterkant av forhandlingene mellom regjeringa og afghanerne er UNEs egenrådighet i saka. Terje Sjeggestad ga klart uttrykk for at han ikke ville forholde seg til regjeringas løfter til afghanerne eller politiske signaler som kom fram i media. UNEs instrukser er de til en hver tid gjeldende forskrifter, mente Sjeggestad, og stadfesta med dette at regjeringas løfter og FNs anbefalinger heller ikke i framtida vil bli fulgt. En naturlig konsekvens av regjeringas avbøyning overfor afghanerne ville nettopp være nye forskrifter til UNE, som kunne sørge for at nemda ikke kan handle på egenhånd uanfekta av politiske beslutninger. Men slike forskrifter kom aldri og i mellomtida fortsetter den FN-stridige tvangsreturen i takt med at sikkerhetssituasjonen i Afghanistan forverres.

Det var SV som leda an i forhandlingene med afghanerne, og Kristin Halvorsen opptrådte som regjeringas representant da de nevnte garantiene ble formidla i pressa i etterkant av sultestreiken. Sjøl om Bjarne Håkon Hanssen insisterer på at regjeringas politikk ligger fast, skjedde det de facto et linjeskifte under sultestreiken fra regjeringas side. Regjeringa ser ut til å ville late som om den løste problemene knytta til tvangsretur til Afghanistan og at partene nå er godt fornøyd med dagens ordning. Dette er opplagt ikke tilfelle. Hvor er SV i dag? Hva blir gjort for å utforme en midlertidig forskrift som kan stanse FN-stridig tvangsretur? Det holder ikke å avfeie dette med at det skal tas opp i forbindelse med behandlingen av ny utlendingslov. Forslaget her legges ikke fram før til vinteren og vedtak ventes ikke før i 2008. Det er et stort ansvar partiet nå bærer på sine skuldre hvis det velger å la de afghanske flyktningene gå i glemmeboka. Det er en glemsel som risikerer et tusentalls menneskers sikkerhet og velferd, mennesker som flykta fra en krig Norge deltar i med regjeringspartienes støtte.

Brage Aronsen

asylpolitikk:

DU SKAL IKKE TÅLE SÅ INDERLIG VEL

Nitti dager etter
Da de afghanske flyktningene avslutta sin sultestreik etter løfter om stopp i tvangsreturen erklærte de at de ville avholde en konferanse nitti dager seinere for å oppsummere aksjonen og myndighetenes håndtering av saka. Konferansen gikk av stabelen mandag 30. oktober og var et samarbeid mellom de afghanske flyktningene og støttenettverket rundt dem og en rekke andre norske organisasjoner, blant annet Amnesty Internasjonal, Blitz, Kirkens Bymisjon, Mellomkirkelig råd, Nettverk mot statlig rasisme, Norsk Organisasjon for asylsøkere, Norsk folkehjelp og SOS Rasisme. Konferansen ble gjestet av både aktivister, flyktninger, representanter fra Arbeids- og Inkluderingsdepartementet og Utlendingsnemda, forskere og journalister. Mange rettet kritikk både mot det norske engasjementet i krigen i Afghanistan, såvel som den umenneskelige behandlingen av afghanske flyktninger her i Norge.

- Soldater er ikke til hjelp
En av deltakerne på konferansen var den afghanske journalisten Hamza Vaezi. Han tegna et dystert bilde av hjemlandet og uttrykte fortvilelse over kunnskapsløsheten rundt Afghanistan. I et intervju med Klassekampen tirsdag setter han spørsmålstegn ved norsk afghanistanpolitikk. – Hvorfor kan ikke Norge, som et rikt land, akseptere 6000 afghanske flyktninger, og la dem få arbeid og utdanning som de kan ha nytte av når det er mulig å reise tilbake? Vaezi understreket at han og de fleste afghanere med han ønsker å returnerne til hjemlandet, men ikke før sikkerhetssituasjonen er bedret og det er trygt å vende tilbake. Norge kunne hjulpet til med å bygge skoler og sjukehus, dessverre tenker de bare på å sende soldater. [...] Den militære innsatsen Norge er med på , tjener ikke folk i Afghanistan, avslutter han.

Rødgrønne løftebrudd
For å få en slutt på sultestreiken og det økende presset for et linjeskifte i asylpolitikken lovte flere representanter for norske myndigheter at afghanske flyktninger skulle få leve trygt i Norge i alle fall midlertidig. Finansminister og SV-leder Kristin Halvorsen forsikret gjennom riksmediene at ingen afghanere uten nettverk i kabul skulle tvangsreturneres innen utgangen av 2006. Arbeids- og Inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen forsikret om at Norge ville følge FNs anbefalinger om flyktningeretur fra nå av. De afghanske flyktningene pusta letta ut og trodde den mest akutte faren for å bli tvangreturnert til krig og fattigdom var over. Det skulle imidlertid vise seg at de rødgrønnes løfter ikke var verdt papiret de var skrevet på. To dager gikk det, fra sultestreiken ble avslutta, til de første afghanerne satt på flyet til Kabul. I dag er over femti afghanere sendt hjem med tvang. Det er flere hjerteskjærende eksempler på at disse har forsvunnet etter ankomsten i sitt hjemland eller at de lever i ekstrem fattigdom som internflyktninger i sitt eget land.

Taushet som våpen
Et av disse tilfellene er Abdul Hussein Shukri som ble tvangsreturnert i håndjern en tid etter at sultestreiken ble avslutta. De afghanske flyktningene i Norge har hele tiden forsøkt å følge opp og holde kontakten med de som har blitt tvangsreturnert og fikk i denne saken hjelp av Dagbladet. I et intervju med Dagbladet fortalte Shukri hvordan han stod uten familie, venner eller andre nettverk, hvordan han fryktet for å bli bortført eller drept hvis noen fant ut at han var tvangsreturnert fra Norge. Han hadde ingen å vende seg til og hadde bare fattigdom og ulykke i vente. Norske asylmyndigheter har hele tiden knallhardt hevdet å ville bekjempe slike situasjoner, men da Dagbladet skildret Shukris ulykkelige skjebne over ei dobbelside var det øredøvende taust fra det holdet. Støttenettverket for de afghanske flyktningene krevde i et brev til UDI at Shukri måtte få hjelp til å vende tilbake til Norge, siden deportasjonen og konsekvensene av den var i klar strid med både norsk asylpolitikk og FNs retningslinjer for flyktningeretur. Vi fikk aldri noe svar.

La Ewas bli!
Det siste eksempelet på den umenneskelige og kyniske politikken de rødgrønne fører er nitten år gamle Ewas Safai fra Sandnes. Ewas kom til Norge for tre år sida og måtte flykte fra Gazni-provinsen i Afghanistan etter at både faren og broren blei bortført. De var politisk oposisjonelle under Taliban-regimet. Ewas har ikke hatt kontakt med familie i Afghanistan etter at han kom til Norge, men har en onkel i Iran som fortvila forsøker å hjelpe han med papirer. På grunn av familiens oposisjonelle arbeid er Ewas i stor fare hvis han blir tvangsreturnert til Afghanistan. Han har heller ikke noe grunnlag for å klare seg på egenhånd i Kabul. Han har ingen familie eller venner der og deportasjonen vil i så måte være i klar strid med FNs retningslinjer og regjeringens løfter. Til tross for alt dette ønsker UNE å kaste han ut av asylmottaket i Sandnes og sende han til Lier i Buskerud. Lokalsamfunnet har slått ring om Ewas og krever at han skal få beholde plassen sin på Sola Videregående skole. Både skolens elevråd og rektor har reagert mot at UNE ønsker å plukke elever ut av skolen før det er avklart hva som skal skje med dem. Venner av Ewas flykter at han blir sendt til Trandum interneringsleir i påvente av tvangsretur etter nyttår. De har derfor lansert et støtteopprop du kan signere her.

Mer informasjon?
Besøk Støttenettverket for afghanske flyktninger eller Norsk Organisasjon for Asylsøkere.

Film om afghanerne og norsk flyktningepolitikk
Filmklubben Spis de rike har laget film om de afghanske asylsøkerne. De har fulgt afghanerne siden sultestreikens start og har hele tiden dokumentert hendelser relatert til saken. Filmen kan bestilles på DVD hos Spis de rike Infoshop og du kan også se en ni minutters film som ble laget i anledning konferansen 90 dager etter på filmklubbens
hjemmesider.