hastemelding:

STØTT DE AFGHANSKE FLYKTNINGENE!

Afghanerne som har demonstrert foran stortinget siden asylmarsjen ble avslutta blei i natt fjerna av politiet. Rundt halvparten blei bussa til Grønland politikammer og den andre halvparten til Trandum interneringsleir for tvangsutsendelse til Afghanistan. Norske utlendingsmyndigheter har altså valgt å trappe opp arbeidet med å sende flyktninger hjem til en krig Norge daglig er med på å opprettholde.

Presset på regjering og storting har vært høyt den siste tida, men skal vi redde våre afghanske kamerater fra deportasjon må vi stå enda hardere på i dagene som kommer! Vi gir ikke opp så lenge afghanerne befinner seg på norsk jord!

DEMONSTRASJON TORSDAG 21. JUNI KL. 18:00 FORAN STORTINGET

Oppfordrer også folk til å signere og spre ordet om støtteoppropet som finnes på: http://www.opprop.no/opprop.php?id=asylmarsj

Gå dessuten inn på asylmarsj.no, les om saka og skriv leserinnlegg til din lokale avis eller til riksavisene! Afghanerne trenger all støtte de kan få i denne vanskelige stunden!

Spre ordet!
.

rødt og grønt blir brunt:

ARBEIDERPARTIET EXPOSED

Get the fuck outta here, tenkte jeg høyt da jeg leste dagens Klassekampen. Arbeiderpartiets innvandringspolitiske talsmann Arild Stokkan-Grande er ute og mener om de afghanske flyktningene som demonstrerer foran stortinget. Hva han mener? Han ber dem fortsette marsjen hjem til Afghanistan! Dermed avslører han hva som i realiteten har vært Norges og den rødgrønne regjeringas politikk overfor afghanerne helt sida sultestreiken i fjor sommer. De som tidligere har hatt problemer med å forstå begrepet statlig rasisme begynner kanskje å få en viss idè om hva det dreier seg om.

At Arbeiderpartiet har behov for å posisjonere seg i forhold til FrP foran høstens valg kan jeg skjønne. Jeg tror bare ikke dette er måten å gjørra det på. Fy faen, jeg spyr av deg Stokkan-Grande! Du går en tøff valgkamp i møte, motherfucker!

Les oppslaget i KK, besøk asylmarsj.no og skriv under på støtteopprop her.
.

her er kvælersnuten:

STOPP POLITI-VOLDEN!

Husker du Sophia Baidoo-saken fra noen år tilbake? Baidoo jobba som vaskehjelp i en bank i Trondheim og en kveld aktiviserte en av bankens ansatte alarmen ved en feil da vedkommende gikk. Dermed utløste Baidoo alarmen og politiet rykket ut. Tre politibetjenter kom til stedet. Politimannen Trond Volden fant det for godt å legge Baidoo i jern og kalte henne for «svarte faen». Politiets maktbruk fortsatte sjøl om politibetjentene hadde fått bekrefta Baidoos identitet ved å ringe sjefen hennes. Hele hendelsen blei fanga av bankens overvåkingskamera.

Trond Volden blei anmeldt for politivold og rasisme, men var ikke mindre frekk enn at han anmeldte Baidoo for vold mot offentlig tjenestemann. Begge sakene ble henlagt av statsadvokaten. Henleggelsene ble påklaget til Riksadvokaten, som ila Volden et forelegg på 3000 kroner. Dette nekta han å vedta og saken er nå ferdig behandlet i byretten uten at Volden har blitt stilt til ansvar. Til og med borgerpressas kommentatorer reagerte på frifinnelsen.

Trond Volden tok derimot det hele med ro og var raskt tilbake i tjeneste. Trondheims innvandrerbefolkning glemte aldri Baidoo-saka og har lenge frykta nye overgrep fra Volden. Denne frykta skulle vise seg å være velbegrunna. Den sjuende desember i fjor blei politiet tilkalt til Bassengbakken sosialkontor i Trondheim. Norsk-nigerianeren Eugene Obiora hadde ikke fått utbetalt nødhjelp og nekta å forlate kontoret. Nok en gang var den håndfaste Trond Volden på pletten. På utsida av sosialkontoret i minst tre vitners påsyn la Volden Obiora i bakken med håndjerna på og tok kvælertak på han. Det kvælertaket kosta Obiora livet. Den seinere obduksjonsrapporten viser at Obiora døde av kvælning. Tre ulike rapporter er gjenomført med samme resultat og politiet fortviler over ikke å kunne trikse fram noe som kan frikjenne kameraten deres. I dag, et snaut halvår seinere tjenestegjør Volden stadig i Trondheimspolitiet. Hverken Volden eller hans medsammensvorne er tiltalt eller varetektsfengsla, de er ikke engang suspendert fra politiet.

For noen dager sida kom beskjeden om at organisasjoner og nettsteder som har offentliggjort navn og bilde på den notoriske voldsmannen Volden blir saksøkt. Så lenge Volden spaserer fritt rundt og sprer frykt blant Trondheims befolkning er den kampen verdt å kjempe! Jeg vil derfor oppfordre alle gode bloggerne der ute til å publisere Voldens navn og bilde og skrive noen linjer om hva de syns om drapet på Eguene Obiora. La oss vise dem at vi ikke kommer til å sitte stille og se på at politivold, rasisme og til og med drap på våre medmennesker blir forbigått i stillhet!

Elvis, Tiram, Kenneth og Mimir kan anse seg for utfodra!
.

hjelp yassin suleiman:

SAMME SAKSBEHANDLER KAN AVSLÅ PÅ NYTT

Jeg har flere ganger tidligere skrivi om den kurdiske syreren Yassin Suleiman som etter endelig avslag i Utlendingsnemda blei tvangsreturnert til Syria. Med hjelp fra blant andre Amnesty International har venner av Suleiman fått stadfesta at han på nytt blei torturert etter å ha blitt tvangsreturnert.

I gårsdagens Klassekampen sier Suleimans advokat Bernt Endresen at UNE begikk en forferdelig feil da de avslo asylsøknaden. Ettertidas hendelser viser at det ikke var grunnlag for å nekte Suleiman beskyttelse i Norge. Endresen reagerer også på at samme person som avslo Suleimans søknad kan komme til å behandle omgjøringsbegjæringa.

UNE på sin side følger opp med sedvanlig byråkratprat. – Det som har skjedd med Suleiman etter returen til Syria, utløyser ikkje i seg sjølv ei ny behandling av saka her hos oss. Men i og med at vi har fått ei omgjøringsbegjæring vil den sjølvsagt bli behandla, sier Per Flatabø ved UNE til Klassekampen. Flatabø avslo Suleimans klage på avslaget aleine, uten nemdmøte, fordi han mente det var ei sak uten vesentlig tvil.

Gårsdagens oppslag får det til å vrenge seg i magan på meg. Når i alle dager skal vi våkne og innse at det norske asylinstituttet har blitt rasert og at rettssikkerheten for mennesker på flukt er borte?

Det er fortsatt mange gode krefter i sving som sloss for at Suleiman skal få hjelp til å komme tilbake til Norge. Du kan gjør en liten innsats ved å skrive under her.
.

skriv under:

HJELP SULEIMAN HJEM!

Syrisk-kurdiske Yassin Suleiman, hans kone og datter blei etter razziaen ved Dale asylmottak i Sandnes tvangssendt tilbake til Syria. 21.desember ble han sammen med sin far fengslet, trolig på grunn av hans medlemsskap i det ulovlige partiet Kurdisk Demokratisk Enhetsarti. Etter press fra Amnesty International og flere enkeltpersoner tok norske myndigheter opp saken da fire uker var gått. 24. januar ble han og faren løslatt. Amnesty Norge har gjennom sikre kilder bekrefta at de begge ble torturert under oppholdet i fengselet. Dette viser at Suleiman hadde et reelt beskyttelsesbehov og at norske utlendingsmyndigheter aldri skulle avslått søknaden om asyl. FN’s Flyktningekonvensjon slår fast at ingen skal bli utvist eller returnert til områder der deres liv eller frihet er truet på grunn av rase, religion, medlemskap i en bestemt gruppe eller på grunn av en politisk mening. Norge har derfor fortsatt et ansvar for Suleimans sikkerhet.

PRESS, Redd Barnas ungdomsorganisasjon har nettopp lansert en underskriftskampanje som krever at Suleiman og hans familie får komme tilbake til Norge og får den beskyttelsen de trenger og har krav på.

Signèr oppropet her og spre ordet!

oppdatering:

TORTURERT PÅ NYTT ETTER TVANGSRETUR

Tumleplassen skreiv for ei uke sida om den kurdiske syreren Yassin Suleiman som blei tvangsreturnert og fengsla på nytt i Syria. Yassin er nå sluppet fri og Amnesty Norge har stadfesta at både Yassin og faren hans blei utsatt for tortur etter at de kom tilbake til Syria. Torturen skal ha skjedd med bakgrunn i grunnlaget for Yassins søknad om asyl i Norge, hans politiske arbeid i det kurdiske Demokratisk Enhetsparti. Dette viser med all tydelighet at det ikke var grunnlag for å avslå asylsøknaden, og at Yassin Suleiman har et reelt beskyttelsesbehov.

John Peder Egenæs i Amnesty Norge understreker overfor Klassekampen at norske styresmakter nå har et klart ansvar for å finne måter å gi Suleiman vern i Syria og så hjelpe han tilbake til Norge snarest.

rødgrønn asylpolitikk:

DE DØDELIGE AVSLAGA

Klassekampen bringer i dag nok et eksempel på problemene i norsk asylpolitikk. Den syriske kurderen Yassin Suleiman var blant de arresterte under razziaen på Dale asylmottak i Sandnes 1. november og blei kort tid etter tvangsreturnert til Syria sammen med sin kone og datter. Etter ankomsten i Syria blei Suleiman arrestert og har ikke hatt kontakt med omverdenen på over en måned. Historia om Suleiman personifiserer nedbygginga av det norske asylinstituttet og de tragiske konsekvensene av denne politikken.

Yassin Suleiman kom til Norge for to år sida for å søke asyl. Den 35 år gamle kurderen fikk avslag på sin asylsøknad, til tross for at han forklarte både at han hadde vært fengslet i ett år på 90-tallet og blitt torturert, at han var medlem av et av Syrias forbudte kurdiske partier (Demokratisk Enhetsparti) og at han flykta fra forfølgelse av det syriske sikkerhetspolitiet. Suleiman var overbevist om at en ny fengsling venta på han dersom han blei tvangsreturnert.

Avslagene i Utlendingsdirektoratet og Utlendingsnemda blei begrunna med en rapport fra den norske ambassaden i Damaskus som bare konstaterte at ambassaden ikke kan bekrefte eller avkrefte Suleimans påstander om forfølgelse og tortur i Syria. Utlendingsmyndighetene tolket dette som at han derfor snakket usant. Klageinstansen Utlendingsnemnda brukte ikke muligheten som foreligger ved tvilstilfeller til å kalle sammen full nemnd før sin avgjørelse. Suleiman fikk heller aldri muligheten til å møte sin saksbehandler i nemda. Klagen ble avslått av nemndleder alene.

I dag sitter Suleiman fengsla i Syria og bekymra familie og venner får ikke kontakt med ham. Til tross for flere henvendelser fra Suleimans venner i Sandnes har det vært øredøvende stille fra Utenriksdepartementet fram til Amnesty International kom på banen denne uka. Amnesty mobiliserer sine medlemmer til en hasteaksjon for å presse norske myndigheter til å bringe Suleiman tilbake til Norge. Organisasjonen mener Norge bryter internasjonale forpliktelser ved å tvangssende en person til et område der vedkommende risikerer tortur eller mishandling.

Suleiman er ikke noen hjerteskjærende enkeltskjebne som har blitt nekta opphold ved en feil. Han er snarere et eksempel på en kategorisk praksis som går ut på at mennesker som ikke sjøl kan dokumentere forfølgelse blir sendt tilbake til sine overgripere. Dersom ikke myndigheter eller fengselspersonell innrømmer å ha torturert søkeren har det aldri skjedd. Utlendingsnemda, som blei oppretta for å bedre søkernes rettssikkerhet, avviser sak etter sak med forenkla behandling, uten nemdmøte og uten at søkerne sjøl får møte. Tvilen kommer aldri den forfulgte til gode i verdens mest utviklede demokrati. Annerledeslandet Norge er i ferd med å bli ingenmannslandet.

tilgi dem ikke, de veit hva de gjør:

POLITIET I SANDNES ANMELDT ETTER ASYL-RAZZIA

Svein Eldøy fra Støttenettverket for afghanske flyktninger har anmeldt politiet i Sandnes etter en razzia på Dale asylmottak i Sandnes.

Det var for to måneder sida at politiet dukka opp på asylmottaket med seksti mann og hunder. Klokka seks på natta storma de inn på brutalt vis og ransaka mellom seksti og søtti asylanter. Politiet hadde rettens kjennelse til å ransake tjuesju av asylantene på Dale og brøyt derfor loven ved å ransake de øvrige asylantene, mener Støttenettverket for afghanske asylsøkere.

Politiet i Sandnes er nå anmeldt til Spesialenheten for politisaker. I kjent stil fortsetter trakasseringa og den umenneskelige behandlinga av asylsøkere i Norge. Det er få rasjonelle argumenter for at en slik aksjon skal måtte gjennomføres klokka seks på natta. Aksjonsformen til politiet er bare egna til å skape mer frykt og mistillit og målet er sannsynligvis å skremme asylsøkere fra å forsøke å få bli i Norge.

Les saken i Stavanger Aftenblad: Anmelder politiet etter aksjon på Dale

mer om de afghanske flyktningene:

Følgende kronikk sto på trykk i klassens avis i dag 30.11.06.

DEN FARLIGE GLEMMEBOKA

2. november bestemte Utlendingsnemda (UNE) seg for å stoppe hjemsendingen av somaliske flyktninger. Nemdas leder Terje Sjeggestad så det ikke lenger som forsvarlig å tvangsreturnere flyktninger på grunn av den forverrede sikkerhetssituasjonen i landet. Det er et stort skritt i retning av en mer menneskelig flyktningpolitikk at UNE nå stopper tvangsreturen til det borgerkrigsrammede Somalia, men det er ganske oppsiktsvekkende at denne avgjørelsen blir fattet av UNE. Er det virkelig Utlendingingsdirektoratets ankeinstans som skal vurdere sikkerhetssituasjonen i de landa Norge returnerer flyktninger til? Hører slike vurderinger hjemme i byråkratiet eller bør de komme fra politisk hold?

Eksemplet med de somaliske flyktningene illustrerer overmåte godt UNEs egenrådighet og nemdas makt over norsk asyl- og flyktningpolitikk. Et annet og dystrere eksempel er de afghanske asylsøkerne som i sommer gikk til en dramatisk sultestreik foran Oslo Domkirke for å stanse tvangsreturen til Afghanistan. Rundt 1800 afghanske flyktninger har fått avslag på sine søknader om asyl og skulle etter planen i tur og orden returneres til hjemlandet med tvang. Det omstridte returprogrammet utløste en voldsom bølge av protester blant flyktningene sjøl og deres støttespillere. Mange stilte spørsmålstegn ved at UNE ville tvangsreturnere afghanerne samtidig som nesten samtlige vestlige utenriksdepartement, vårt eget inkludert, på det sterkeste frarådet sine landsmenn å oppholde seg i Afghanistan. Returprogrammet blei basert på en avtale mellom norsk og afghansk regjering og FNs Høykommissær for flyktninger (UNHCR) i august 2005. Samtidig forberedte Norge økt militær innsats i landet og avisene meldte om en økning i volden og krigshandlinger i Afghanistan.

Pål Aarsæther, talsmann for UNHCR kritiserte på et tidlig tidspunkt norske utlendingsmyndigheters håndtering av afghanerne og påpekte 9. juni overfor Aftenposten at Norge ikke overholder avtalen med UNHCR og den afghanske regjeringa. Kritikken handla blant annet om at Norge returnerer afghanere til Kabul sjøl om de kommer fra helt andre deler av landet. Trepartsavtalen har et sterkt fokus på at det skal tilstrebes frivillig retur og tilfredsstillende tiltak for reintegrering i Afghanistan. Dramatikken rundt sultestreiken har vist at det politiske grunnlaget for trepartsavtalen mangler feste i den virkelige verden. UNHCR har også lagt vekt på at de returnerte skal ha et effektivt nettverk i området de sendes til.”Det er ingen varig løsning at de blir hjemsendt til en tilværelse som intern-flyktninger i Afghanistan,” mente Aarsæther. De som til nå har blitt tvangsreturnert, har etter kort tid blitt dumpa på gata i Kabul, fullstendig overlatt til seg sjøl. FNs advarsler om at Norges praksis kunne skape internflyktninger har slått til for fullt.

Afghanernes sultestreik skapte et press mot regjeringa som det ikke var mulig å ignorere. SV var preget av stor intern motstand mot partiledelsens forsvar av det omstridte returprogrammet. Partiets ungdomsorganisasjon gikk hardt ut mot regjeringas linje. Regjeringa blei til slutt tvunget til å bøye av og gå i forhandlinger med de sultestreikende. Avtalen som førte til at afghanerne avslutta sultestreiken hadde tre viktige momenter: 1. Alle afghanere med endelig avslag skulle garanteres en uavhengig gjennomgang av sine saker med åpning for omgjøringsbegjæring. Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS) tok på seg ansvaret for slik gjennomgang. 2. Regjeringa garanterte at Norge i framtida ville følge FNs anbefalinger i forhold til tvangsretur. 3. Ingen afghanere uten tilknytting til Kabul skulle tvangsreturneres før årskiftet. Disse garantiene ble behørig bekrefta av både Kristin Halvorsen og Bjarne Håkon Hanssen i avisene, i tillegg til i pressemeldinger fra Hanssens departement. Siden denne avtalen kom i stand har drøyt førti afghanere blitt returnert stikk i strid med regjeringas garantier. De fleste av dem kommer ikke fra Kabul, men fra andre, utrygge områder. Mange av dem har blitt kasta ut før NOAS har mottatt sakspapira. Tvangsreturene har vært i klar strid med både regjeringas garantier og FNs anbefalinger. Men uten sultende flyktninger på Domkirkeplassen er presset mot myndighetene borte.

Et uforutsett problem i etterkant av forhandlingene mellom regjeringa og afghanerne er UNEs egenrådighet i saka. Terje Sjeggestad ga klart uttrykk for at han ikke ville forholde seg til regjeringas løfter til afghanerne eller politiske signaler som kom fram i media. UNEs instrukser er de til en hver tid gjeldende forskrifter, mente Sjeggestad, og stadfesta med dette at regjeringas løfter og FNs anbefalinger heller ikke i framtida vil bli fulgt. En naturlig konsekvens av regjeringas avbøyning overfor afghanerne ville nettopp være nye forskrifter til UNE, som kunne sørge for at nemda ikke kan handle på egenhånd uanfekta av politiske beslutninger. Men slike forskrifter kom aldri og i mellomtida fortsetter den FN-stridige tvangsreturen i takt med at sikkerhetssituasjonen i Afghanistan forverres.

Det var SV som leda an i forhandlingene med afghanerne, og Kristin Halvorsen opptrådte som regjeringas representant da de nevnte garantiene ble formidla i pressa i etterkant av sultestreiken. Sjøl om Bjarne Håkon Hanssen insisterer på at regjeringas politikk ligger fast, skjedde det de facto et linjeskifte under sultestreiken fra regjeringas side. Regjeringa ser ut til å ville late som om den løste problemene knytta til tvangsretur til Afghanistan og at partene nå er godt fornøyd med dagens ordning. Dette er opplagt ikke tilfelle. Hvor er SV i dag? Hva blir gjort for å utforme en midlertidig forskrift som kan stanse FN-stridig tvangsretur? Det holder ikke å avfeie dette med at det skal tas opp i forbindelse med behandlingen av ny utlendingslov. Forslaget her legges ikke fram før til vinteren og vedtak ventes ikke før i 2008. Det er et stort ansvar partiet nå bærer på sine skuldre hvis det velger å la de afghanske flyktningene gå i glemmeboka. Det er en glemsel som risikerer et tusentalls menneskers sikkerhet og velferd, mennesker som flykta fra en krig Norge deltar i med regjeringspartienes støtte.

Brage Aronsen

asylpolitikk:

DU SKAL IKKE TÅLE SÅ INDERLIG VEL

Nitti dager etter
Da de afghanske flyktningene avslutta sin sultestreik etter løfter om stopp i tvangsreturen erklærte de at de ville avholde en konferanse nitti dager seinere for å oppsummere aksjonen og myndighetenes håndtering av saka. Konferansen gikk av stabelen mandag 30. oktober og var et samarbeid mellom de afghanske flyktningene og støttenettverket rundt dem og en rekke andre norske organisasjoner, blant annet Amnesty Internasjonal, Blitz, Kirkens Bymisjon, Mellomkirkelig råd, Nettverk mot statlig rasisme, Norsk Organisasjon for asylsøkere, Norsk folkehjelp og SOS Rasisme. Konferansen ble gjestet av både aktivister, flyktninger, representanter fra Arbeids- og Inkluderingsdepartementet og Utlendingsnemda, forskere og journalister. Mange rettet kritikk både mot det norske engasjementet i krigen i Afghanistan, såvel som den umenneskelige behandlingen av afghanske flyktninger her i Norge.

- Soldater er ikke til hjelp
En av deltakerne på konferansen var den afghanske journalisten Hamza Vaezi. Han tegna et dystert bilde av hjemlandet og uttrykte fortvilelse over kunnskapsløsheten rundt Afghanistan. I et intervju med Klassekampen tirsdag setter han spørsmålstegn ved norsk afghanistanpolitikk. – Hvorfor kan ikke Norge, som et rikt land, akseptere 6000 afghanske flyktninger, og la dem få arbeid og utdanning som de kan ha nytte av når det er mulig å reise tilbake? Vaezi understreket at han og de fleste afghanere med han ønsker å returnerne til hjemlandet, men ikke før sikkerhetssituasjonen er bedret og det er trygt å vende tilbake. Norge kunne hjulpet til med å bygge skoler og sjukehus, dessverre tenker de bare på å sende soldater. [...] Den militære innsatsen Norge er med på , tjener ikke folk i Afghanistan, avslutter han.

Rødgrønne løftebrudd
For å få en slutt på sultestreiken og det økende presset for et linjeskifte i asylpolitikken lovte flere representanter for norske myndigheter at afghanske flyktninger skulle få leve trygt i Norge i alle fall midlertidig. Finansminister og SV-leder Kristin Halvorsen forsikret gjennom riksmediene at ingen afghanere uten nettverk i kabul skulle tvangsreturneres innen utgangen av 2006. Arbeids- og Inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen forsikret om at Norge ville følge FNs anbefalinger om flyktningeretur fra nå av. De afghanske flyktningene pusta letta ut og trodde den mest akutte faren for å bli tvangreturnert til krig og fattigdom var over. Det skulle imidlertid vise seg at de rødgrønnes løfter ikke var verdt papiret de var skrevet på. To dager gikk det, fra sultestreiken ble avslutta, til de første afghanerne satt på flyet til Kabul. I dag er over femti afghanere sendt hjem med tvang. Det er flere hjerteskjærende eksempler på at disse har forsvunnet etter ankomsten i sitt hjemland eller at de lever i ekstrem fattigdom som internflyktninger i sitt eget land.

Taushet som våpen
Et av disse tilfellene er Abdul Hussein Shukri som ble tvangsreturnert i håndjern en tid etter at sultestreiken ble avslutta. De afghanske flyktningene i Norge har hele tiden forsøkt å følge opp og holde kontakten med de som har blitt tvangsreturnert og fikk i denne saken hjelp av Dagbladet. I et intervju med Dagbladet fortalte Shukri hvordan han stod uten familie, venner eller andre nettverk, hvordan han fryktet for å bli bortført eller drept hvis noen fant ut at han var tvangsreturnert fra Norge. Han hadde ingen å vende seg til og hadde bare fattigdom og ulykke i vente. Norske asylmyndigheter har hele tiden knallhardt hevdet å ville bekjempe slike situasjoner, men da Dagbladet skildret Shukris ulykkelige skjebne over ei dobbelside var det øredøvende taust fra det holdet. Støttenettverket for de afghanske flyktningene krevde i et brev til UDI at Shukri måtte få hjelp til å vende tilbake til Norge, siden deportasjonen og konsekvensene av den var i klar strid med både norsk asylpolitikk og FNs retningslinjer for flyktningeretur. Vi fikk aldri noe svar.

La Ewas bli!
Det siste eksempelet på den umenneskelige og kyniske politikken de rødgrønne fører er nitten år gamle Ewas Safai fra Sandnes. Ewas kom til Norge for tre år sida og måtte flykte fra Gazni-provinsen i Afghanistan etter at både faren og broren blei bortført. De var politisk oposisjonelle under Taliban-regimet. Ewas har ikke hatt kontakt med familie i Afghanistan etter at han kom til Norge, men har en onkel i Iran som fortvila forsøker å hjelpe han med papirer. På grunn av familiens oposisjonelle arbeid er Ewas i stor fare hvis han blir tvangsreturnert til Afghanistan. Han har heller ikke noe grunnlag for å klare seg på egenhånd i Kabul. Han har ingen familie eller venner der og deportasjonen vil i så måte være i klar strid med FNs retningslinjer og regjeringens løfter. Til tross for alt dette ønsker UNE å kaste han ut av asylmottaket i Sandnes og sende han til Lier i Buskerud. Lokalsamfunnet har slått ring om Ewas og krever at han skal få beholde plassen sin på Sola Videregående skole. Både skolens elevråd og rektor har reagert mot at UNE ønsker å plukke elever ut av skolen før det er avklart hva som skal skje med dem. Venner av Ewas flykter at han blir sendt til Trandum interneringsleir i påvente av tvangsretur etter nyttår. De har derfor lansert et støtteopprop du kan signere her.

Mer informasjon?
Besøk Støttenettverket for afghanske flyktninger eller Norsk Organisasjon for Asylsøkere.

Film om afghanerne og norsk flyktningepolitikk
Filmklubben Spis de rike har laget film om de afghanske asylsøkerne. De har fulgt afghanerne siden sultestreikens start og har hele tiden dokumentert hendelser relatert til saken. Filmen kan bestilles på DVD hos Spis de rike Infoshop og du kan også se en ni minutters film som ble laget i anledning konferansen 90 dager etter på filmklubbens
hjemmesider.