asylpolitikk:

DU SKAL IKKE TÅLE SÅ INDERLIG VEL

Nitti dager etter
Da de afghanske flyktningene avslutta sin sultestreik etter løfter om stopp i tvangsreturen erklærte de at de ville avholde en konferanse nitti dager seinere for å oppsummere aksjonen og myndighetenes håndtering av saka. Konferansen gikk av stabelen mandag 30. oktober og var et samarbeid mellom de afghanske flyktningene og støttenettverket rundt dem og en rekke andre norske organisasjoner, blant annet Amnesty Internasjonal, Blitz, Kirkens Bymisjon, Mellomkirkelig råd, Nettverk mot statlig rasisme, Norsk Organisasjon for asylsøkere, Norsk folkehjelp og SOS Rasisme. Konferansen ble gjestet av både aktivister, flyktninger, representanter fra Arbeids- og Inkluderingsdepartementet og Utlendingsnemda, forskere og journalister. Mange rettet kritikk både mot det norske engasjementet i krigen i Afghanistan, såvel som den umenneskelige behandlingen av afghanske flyktninger her i Norge.

- Soldater er ikke til hjelp
En av deltakerne på konferansen var den afghanske journalisten Hamza Vaezi. Han tegna et dystert bilde av hjemlandet og uttrykte fortvilelse over kunnskapsløsheten rundt Afghanistan. I et intervju med Klassekampen tirsdag setter han spørsmålstegn ved norsk afghanistanpolitikk. – Hvorfor kan ikke Norge, som et rikt land, akseptere 6000 afghanske flyktninger, og la dem få arbeid og utdanning som de kan ha nytte av når det er mulig å reise tilbake? Vaezi understreket at han og de fleste afghanere med han ønsker å returnerne til hjemlandet, men ikke før sikkerhetssituasjonen er bedret og det er trygt å vende tilbake. Norge kunne hjulpet til med å bygge skoler og sjukehus, dessverre tenker de bare på å sende soldater. [...] Den militære innsatsen Norge er med på , tjener ikke folk i Afghanistan, avslutter han.

Rødgrønne løftebrudd
For å få en slutt på sultestreiken og det økende presset for et linjeskifte i asylpolitikken lovte flere representanter for norske myndigheter at afghanske flyktninger skulle få leve trygt i Norge i alle fall midlertidig. Finansminister og SV-leder Kristin Halvorsen forsikret gjennom riksmediene at ingen afghanere uten nettverk i kabul skulle tvangsreturneres innen utgangen av 2006. Arbeids- og Inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen forsikret om at Norge ville følge FNs anbefalinger om flyktningeretur fra nå av. De afghanske flyktningene pusta letta ut og trodde den mest akutte faren for å bli tvangreturnert til krig og fattigdom var over. Det skulle imidlertid vise seg at de rødgrønnes løfter ikke var verdt papiret de var skrevet på. To dager gikk det, fra sultestreiken ble avslutta, til de første afghanerne satt på flyet til Kabul. I dag er over femti afghanere sendt hjem med tvang. Det er flere hjerteskjærende eksempler på at disse har forsvunnet etter ankomsten i sitt hjemland eller at de lever i ekstrem fattigdom som internflyktninger i sitt eget land.

Taushet som våpen
Et av disse tilfellene er Abdul Hussein Shukri som ble tvangsreturnert i håndjern en tid etter at sultestreiken ble avslutta. De afghanske flyktningene i Norge har hele tiden forsøkt å følge opp og holde kontakten med de som har blitt tvangsreturnert og fikk i denne saken hjelp av Dagbladet. I et intervju med Dagbladet fortalte Shukri hvordan han stod uten familie, venner eller andre nettverk, hvordan han fryktet for å bli bortført eller drept hvis noen fant ut at han var tvangsreturnert fra Norge. Han hadde ingen å vende seg til og hadde bare fattigdom og ulykke i vente. Norske asylmyndigheter har hele tiden knallhardt hevdet å ville bekjempe slike situasjoner, men da Dagbladet skildret Shukris ulykkelige skjebne over ei dobbelside var det øredøvende taust fra det holdet. Støttenettverket for de afghanske flyktningene krevde i et brev til UDI at Shukri måtte få hjelp til å vende tilbake til Norge, siden deportasjonen og konsekvensene av den var i klar strid med både norsk asylpolitikk og FNs retningslinjer for flyktningeretur. Vi fikk aldri noe svar.

La Ewas bli!
Det siste eksempelet på den umenneskelige og kyniske politikken de rødgrønne fører er nitten år gamle Ewas Safai fra Sandnes. Ewas kom til Norge for tre år sida og måtte flykte fra Gazni-provinsen i Afghanistan etter at både faren og broren blei bortført. De var politisk oposisjonelle under Taliban-regimet. Ewas har ikke hatt kontakt med familie i Afghanistan etter at han kom til Norge, men har en onkel i Iran som fortvila forsøker å hjelpe han med papirer. På grunn av familiens oposisjonelle arbeid er Ewas i stor fare hvis han blir tvangsreturnert til Afghanistan. Han har heller ikke noe grunnlag for å klare seg på egenhånd i Kabul. Han har ingen familie eller venner der og deportasjonen vil i så måte være i klar strid med FNs retningslinjer og regjeringens løfter. Til tross for alt dette ønsker UNE å kaste han ut av asylmottaket i Sandnes og sende han til Lier i Buskerud. Lokalsamfunnet har slått ring om Ewas og krever at han skal få beholde plassen sin på Sola Videregående skole. Både skolens elevråd og rektor har reagert mot at UNE ønsker å plukke elever ut av skolen før det er avklart hva som skal skje med dem. Venner av Ewas flykter at han blir sendt til Trandum interneringsleir i påvente av tvangsretur etter nyttår. De har derfor lansert et støtteopprop du kan signere her.

Mer informasjon?
Besøk Støttenettverket for afghanske flyktninger eller Norsk Organisasjon for Asylsøkere.

Film om afghanerne og norsk flyktningepolitikk
Filmklubben Spis de rike har laget film om de afghanske asylsøkerne. De har fulgt afghanerne siden sultestreikens start og har hele tiden dokumentert hendelser relatert til saken. Filmen kan bestilles på DVD hos Spis de rike Infoshop og du kan også se en ni minutters film som ble laget i anledning konferansen 90 dager etter på filmklubbens
hjemmesider.