SV og regjeringsklemma:

VENSTRESIDA OG KAMELBESTANDEN

I kjølvannet av tidligere leder av Sosialistisk Ungdom Paul Chaffeys erkjennelse av kapitalismens fortreffelighet har det blomstra opp en ny debatt om SV og regjeringsklemma partiet befinner seg i. Både i og utafor bloggosfæren hagler det med innlegg fra alle kanter. Sosialistisk Ungdoms Audun Herning har blant annet anklaga Rød Ungdoms Mimir Kristjansson for å legge seg prinsipielt til venstre for Lenin. Debatten om venstresidas framtid og strategien for et annet Norge blir aldri kjedelig eller uviktig. En ting er sikkert – med SV i regjering er det grunn til å bekymre seg for verdens kamelbestand.

Lenge før Soria Moria-regjeringa var påtenkt som noe mer enn en våt drøm hos SV-toppene var det klart at regjeringssamarbeid ville bety mye gi og lite ta for det sosialistiske venstrepartiet. For grunnplanet i partiet og de hakket mer radikale symperne i ungdomsforbundet er det en kontinuerlig tøff vurdering å måle resultatene av det å få lov å være med å bestemme opp mot det å måtte fatte en god del ubehagelige beslutninger. En av de viktigste skillelinjene mellom SV og RV er de vidt forskjellige parlamentariske linjene partiene har valgt. Der RV har som mål å ta kampene på gata inn i kommunestyrer, fylkesting og storting vil SV styre til folkets beste. Der RV jobber på lag med folkelige bevegelser på utsida virker det som SV mister mer og mer av sin tradisjonelle tilknytting til de folkelige bevegelsene etter hvert som de oppnår økt innflytelse. Illsinte anklager om svik fra både fredsbevegelsen og miljøbevegelsen er eksempler på at SVs kjøpslag med høyrepartiene de deler regjeringsmakta med koster mer enn det smaker. Dagens SV er et systemkritisk parti, ikke et systemoverskridende.

Jeg skal ikke gjøre meg til dommer over SVs regjeringsdyktighet. Det jeg derimot vil gjøre er å peke på noen punkter jeg mener er utålelig for et angivelig sosialistisk venstreparti å være medansvarlig for. Dette er stort sett saker der det er de rødgrønne som samarbeidsprosjekt som må stilles til veggs, men der man kan spørre seg om regjeringsmakt er verdt prisen SV betaler. Jeg er av den oppfatning at hvis et sosialistisk venstreparti blir nødt til å føre høyrepolitikk for å få lov til å ta beslutninger, da er det like greit å bli stående på utsida.

Sviket mot Union i Skien
De rødgrønne kunne redda Norske Skog-bedriften Union i Skien. Regjeringa satt med flere alternativer til nedleggelse som blei skusla bort i tråd med sosialdemokratisk lojalitet til næringslivet. Næringsminister Odd Eriksen (AP) var med på å behandle et forslag om statlig oppkjøp av Union. Dersom staten sikra seg aksjemajoritet ville regjeringa kunne hindre nedleggelse og fortsatt produksjonen ved bedriften med solid overskudd. Dette blei vurdert - og forkasta. Dette til tross for at lederne for alle de tre regjeringspartiene gjennom valgkampen lovte å kjempe med nebb og klør for de tre hundre arbeidsplassene på Union. Litt seinere fikk Konkurransetilsynet et forslag om å pålegge Norske Skog å selge Union, framfor å legge ned. Tilsynet la bort saka. Fornyingsminister Heidi Grande Røys blei oppfordra til å bruke sin posisjon som statsråd til å overprøve henleggelsen og sørge for at forslaget i det minste kom opp til behandling. SV-statsråden unnlot å gjøre dette.

Boikotten av Palestina
Etter at Hamas vant parlamentsvalget i Palestina i januar år har Norge deltatt i den internasjonale boikotten av Palestina. Livsviktige bistandsmidler har blitt holdt tilbake og blant annet sørga for at det palestinske helsevesenet ligger i ruiner. Dette er en politikk som i bokstavelig forstand tar liv. SV har sida søttitallet vært av palestinernes viktigste støttespillere i Norge, men befinner seg nå i en regjering som nekter å annerkjenne palestinernes demokratisk valgte regjering, skviser den palestinske økonomien og nekter å møte palestinske diplomater. Klarer ikke SV å påvirke i utenrikspolitikken i det hele tatt eller er Norges boikott av Palestina i tråd med partiets ønsker? Hvorfor får vi ikke høre hva SV foretar seg i utenrikskomiteen?

Den harde linja
Den første regjeringa SV deltar i er den regjeringa i norsk historie som har ført den mest restriktive flyktning- og asylpolitikken sida jødeparagrafen beli tatt ut av grunnloven. Eksempelet med de afghanske flyktningene er grundig omtalt på Tumleplassen tidligere. SV i regjering har ikke ført til noen ny kurs i asylpolitikken, partiet har snarere applaudert den harde linja Erna Solberg la grunnlaget for. SV var med på forhandlinger med afghanske flyktninger som førte til at den tjueseks dager lange sultestreiken i sommer blei avslutta. Da regjeringas løfter seinere blei brutt i en rekke tvangsutsendinger var det tyst fra SV-hold. Hvorfor har ingen i SV klart å produsere lovforslag som forplikter utlendingsmyndighetene til å følge regjeringas uttalte politikk? Har ikke SV et særlig ansvar for de afghanske flyktningene?

Krigspartiet
SVs støtte til et hvert av USAs folkerettsstridige korstog er også noe jeg har skrivi om tidligere. Det føles nå allikavel naturlige å løfte det fram her, sida dette er et forsøk på ei slags merittliste. I regjering har SV blant annet gått inn for at norske offiserer blei værende i Irak, også etter at Norge offisielt trakk seg ut. SV støtta også norsk opplæring av okkupantmaktas såkalte "irakiske" politistyrker. Videre har partiet gitt sin støtte til å sende norske bombefly til det allerede utbomba Afghanistan og til å sende norske krigsskip til Libanon.

Den observante leser har nok fått med seg denne kritikken på Tumleplassen tidligere. Noen av dere husker kanskje også et brev jeg posta stila til mine mange venner i det sosialistiske venstrepartiet. Det gledelige er at mange av de unge og fremadstormende SVerene synes å være enig med meg i mye av kritikken. Det beklagelige er at det ikke ser ut til å gi politiske resultater.