mer om de afghanske flyktningene:

Følgende kronikk sto på trykk i klassens avis i dag 30.11.06.

DEN FARLIGE GLEMMEBOKA

2. november bestemte Utlendingsnemda (UNE) seg for å stoppe hjemsendingen av somaliske flyktninger. Nemdas leder Terje Sjeggestad så det ikke lenger som forsvarlig å tvangsreturnere flyktninger på grunn av den forverrede sikkerhetssituasjonen i landet. Det er et stort skritt i retning av en mer menneskelig flyktningpolitikk at UNE nå stopper tvangsreturen til det borgerkrigsrammede Somalia, men det er ganske oppsiktsvekkende at denne avgjørelsen blir fattet av UNE. Er det virkelig Utlendingingsdirektoratets ankeinstans som skal vurdere sikkerhetssituasjonen i de landa Norge returnerer flyktninger til? Hører slike vurderinger hjemme i byråkratiet eller bør de komme fra politisk hold?

Eksemplet med de somaliske flyktningene illustrerer overmåte godt UNEs egenrådighet og nemdas makt over norsk asyl- og flyktningpolitikk. Et annet og dystrere eksempel er de afghanske asylsøkerne som i sommer gikk til en dramatisk sultestreik foran Oslo Domkirke for å stanse tvangsreturen til Afghanistan. Rundt 1800 afghanske flyktninger har fått avslag på sine søknader om asyl og skulle etter planen i tur og orden returneres til hjemlandet med tvang. Det omstridte returprogrammet utløste en voldsom bølge av protester blant flyktningene sjøl og deres støttespillere. Mange stilte spørsmålstegn ved at UNE ville tvangsreturnere afghanerne samtidig som nesten samtlige vestlige utenriksdepartement, vårt eget inkludert, på det sterkeste frarådet sine landsmenn å oppholde seg i Afghanistan. Returprogrammet blei basert på en avtale mellom norsk og afghansk regjering og FNs Høykommissær for flyktninger (UNHCR) i august 2005. Samtidig forberedte Norge økt militær innsats i landet og avisene meldte om en økning i volden og krigshandlinger i Afghanistan.

Pål Aarsæther, talsmann for UNHCR kritiserte på et tidlig tidspunkt norske utlendingsmyndigheters håndtering av afghanerne og påpekte 9. juni overfor Aftenposten at Norge ikke overholder avtalen med UNHCR og den afghanske regjeringa. Kritikken handla blant annet om at Norge returnerer afghanere til Kabul sjøl om de kommer fra helt andre deler av landet. Trepartsavtalen har et sterkt fokus på at det skal tilstrebes frivillig retur og tilfredsstillende tiltak for reintegrering i Afghanistan. Dramatikken rundt sultestreiken har vist at det politiske grunnlaget for trepartsavtalen mangler feste i den virkelige verden. UNHCR har også lagt vekt på at de returnerte skal ha et effektivt nettverk i området de sendes til.”Det er ingen varig løsning at de blir hjemsendt til en tilværelse som intern-flyktninger i Afghanistan,” mente Aarsæther. De som til nå har blitt tvangsreturnert, har etter kort tid blitt dumpa på gata i Kabul, fullstendig overlatt til seg sjøl. FNs advarsler om at Norges praksis kunne skape internflyktninger har slått til for fullt.

Afghanernes sultestreik skapte et press mot regjeringa som det ikke var mulig å ignorere. SV var preget av stor intern motstand mot partiledelsens forsvar av det omstridte returprogrammet. Partiets ungdomsorganisasjon gikk hardt ut mot regjeringas linje. Regjeringa blei til slutt tvunget til å bøye av og gå i forhandlinger med de sultestreikende. Avtalen som førte til at afghanerne avslutta sultestreiken hadde tre viktige momenter: 1. Alle afghanere med endelig avslag skulle garanteres en uavhengig gjennomgang av sine saker med åpning for omgjøringsbegjæring. Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS) tok på seg ansvaret for slik gjennomgang. 2. Regjeringa garanterte at Norge i framtida ville følge FNs anbefalinger i forhold til tvangsretur. 3. Ingen afghanere uten tilknytting til Kabul skulle tvangsreturneres før årskiftet. Disse garantiene ble behørig bekrefta av både Kristin Halvorsen og Bjarne Håkon Hanssen i avisene, i tillegg til i pressemeldinger fra Hanssens departement. Siden denne avtalen kom i stand har drøyt førti afghanere blitt returnert stikk i strid med regjeringas garantier. De fleste av dem kommer ikke fra Kabul, men fra andre, utrygge områder. Mange av dem har blitt kasta ut før NOAS har mottatt sakspapira. Tvangsreturene har vært i klar strid med både regjeringas garantier og FNs anbefalinger. Men uten sultende flyktninger på Domkirkeplassen er presset mot myndighetene borte.

Et uforutsett problem i etterkant av forhandlingene mellom regjeringa og afghanerne er UNEs egenrådighet i saka. Terje Sjeggestad ga klart uttrykk for at han ikke ville forholde seg til regjeringas løfter til afghanerne eller politiske signaler som kom fram i media. UNEs instrukser er de til en hver tid gjeldende forskrifter, mente Sjeggestad, og stadfesta med dette at regjeringas løfter og FNs anbefalinger heller ikke i framtida vil bli fulgt. En naturlig konsekvens av regjeringas avbøyning overfor afghanerne ville nettopp være nye forskrifter til UNE, som kunne sørge for at nemda ikke kan handle på egenhånd uanfekta av politiske beslutninger. Men slike forskrifter kom aldri og i mellomtida fortsetter den FN-stridige tvangsreturen i takt med at sikkerhetssituasjonen i Afghanistan forverres.

Det var SV som leda an i forhandlingene med afghanerne, og Kristin Halvorsen opptrådte som regjeringas representant da de nevnte garantiene ble formidla i pressa i etterkant av sultestreiken. Sjøl om Bjarne Håkon Hanssen insisterer på at regjeringas politikk ligger fast, skjedde det de facto et linjeskifte under sultestreiken fra regjeringas side. Regjeringa ser ut til å ville late som om den løste problemene knytta til tvangsretur til Afghanistan og at partene nå er godt fornøyd med dagens ordning. Dette er opplagt ikke tilfelle. Hvor er SV i dag? Hva blir gjort for å utforme en midlertidig forskrift som kan stanse FN-stridig tvangsretur? Det holder ikke å avfeie dette med at det skal tas opp i forbindelse med behandlingen av ny utlendingslov. Forslaget her legges ikke fram før til vinteren og vedtak ventes ikke før i 2008. Det er et stort ansvar partiet nå bærer på sine skuldre hvis det velger å la de afghanske flyktningene gå i glemmeboka. Det er en glemsel som risikerer et tusentalls menneskers sikkerhet og velferd, mennesker som flykta fra en krig Norge deltar i med regjeringspartienes støtte.

Brage Aronsen