ingen tårer for bøddelenes kommandører:
MILTON FRIEDMAN 1912 - 2006Milton Friedman, markedsliberalismens onkel i Amerika er død. Friedman vant Nobelprisen i økonomi i 1976, blant annet for sine teorier rundt makro- og mikroøkonomi, forbruksanalyse og stabiliseringspolitikk. Friedmans ideer har vært veldig viktige for vestlig økonomi i mange år. Han har vært rådgiver for flere amerikanske presidenter og multinasjonale selskaper av forskjellig art. På vår hjemlige venstreside er han kanskje allikavel mest kjent for sin støtte til Pinochets fascistiske Chile, og for sin motstand mot handelsboikotten av Sør-Afrika.
Friedman har spilt en viktig rolle også for norsk politikk. Den systematiske nedbygginga av velferdsstaten og privatiseringa av offentlig sektor er et ledd i en Friedman-inspirert politikk for å omdefinere samfunnsborgerens rolle til klient. Ideen bygger på klassisk liberalistisk ideologi om individets rett til sjølstendig valgfrihet og at et fritt marked alltid vil regulere seg sjøl til det beste for flertallet. Spesielt norsk utdanningspolitikk har vært prega av Friedmans teorier. Dette kan du leser mer om hos Terje Valen eller en litt mer tilgjengelig versjon på Tumleplassen. Videre anbefaler Tumleplassen Erling Folkvords bok Stopp Tjuven! for deg som vil lære mer om amerikansk markedsliberalismes innflytelse på norsk politikk.
Kondolanser kan visst overleveres her.
Etiketter: nekrologer, politikk
posted by Brage at 3:18 p.m.
8 Comments:
He is dead, but he won't lie down..
http://www.dagbladet.no/kultur/2006/11/16/483081.html
4:20 p.m.
"kanskje allikavel mest kjent for sin støtte til Pinochets fascistiske Chile, og for sin motstand mot handelsboikotten av Sør-Afrika."
Vil vel neppe tro dette er det første folk flest forbinder med Friedman,men ..
Og når det gjelder hans motstand mot handelsboikott av Sør-Afrika var vel så vidt jeg husker dette ut i fra en generell begrunnelse, da han mente at dette virkemiddelet skadet mer enn det bidro til å skape politiske resultater, og ikke et utrykk for støtte til regimet i Sør-Afrika.
Bare for å krangle litt med deg ;-)
3:36 p.m.
Joa. Det er nok riktig i tilfellet Sør-Afrika. Rett skal være rett, og han var også motstander av sanksjonene mot Kuba. Detta er jo en konsekvens av ei rein markedsorientert linje. Han var mot en hver regulering av og et hvert inngrep i markedets makt.
Men når det er sagt kan hans støtte til Chiles fascistregime neppe bortforklares på samme måte. Han var en entusiastisk tilhenger av Pinochet.
3:58 p.m.
Klart, hans støtte til Pinochet skal og bør ikke bortforklares på noen måte(selv om den politiske grupperingen du tilhører kanskje ikke bør rope høyest når det gjelder feilaktig støtte til menneskefientlige regimer). Poenget mitt var bare at det neppe er akkurat dette Friedman er mest kjent for, slik du hevder.
9:04 a.m.
Etterkrigstidens kanskje mest innflytelsesrike økonom er død. Han inspirerte markedsreformer verden over, men vant likevel bare en halv seier. Velferdsstaten fortsetter å ese, og statens makt har knapt nok krympet.
Da John Kenneth Galbraith døde tidligere i år skrev jeg i Memo at" Galbraith tok feil på alle viktige punkter, og tapte alle viktige slag mot sin erkerival Milton Friedman, bortsett fra ett: Velferdsstaten vokser ufortrødent videre."
Som svært ung mann på slutten av 1970-tallet fulgte jeg NRKs visning av Galbraiths 13 episoders TV-serie Usikkerhetens Tidsalder. På mange måter sto han for det som i Norge utgjorde "konvensjonell visdom" på den tiden. Et par år senere dristet statsmonopolet seg til å vise TV-serien til Galbraiths store rival, Milton Friedman – Rett til å velge. NRK fant det nødvendig å utstyre Friedmans programmer med en etterfølgende studiodebatt, der norske synsere fikk forklare hvorfor han tok feil og at ideene var regelrett farlige. Det hjalp ikke noe særlig. Ved starten av 1980-tallet var allerede kampen ute i den store verden avgjort til Friedmans fordel.
Galbraith hadde øvd politisk innflytelse på 1950- og 1960-tallet, men han var først og fremst var en popularisator og aktivist, som aldri tok seg bryet med å forankre sin synsing i teori og empiri. Friedman gjorde begge deler. Hans arbeid spenner vidt – fra intrikat fagøkonomi til politiske manifester, som hans mest ideologiske bok Capitalism and Freedom fra 1962 og den populariserte Free to Choose fra 1980. Langt fra å være en tilbaketrukket økonom, engasjerte Friedman seg i en rekke politiske saker der han forankret sine radikale løsninger både i liberal ideologi og økonomisk innsikt. Han var for eksempel en tidlig motstander av allmenn verneplikt og tilhenger av legalisering av narkotika. I sine senere år arbeidet han særlig med å virkeliggjøre sin idé fra 1962 om økt valgfrihet i skolen gjennom "skolesjekker" og stykkprisfinansiering. Høyres og Fremskrittspartiets programmer er på dette område klart inspirert av Friedman.
På tross av at de færreste økonomer er fullt ut enig med ham i fag, og enda mindre i politikk, nøt han en helt annen respekt hos sine fagfeller enn Galbraith. Friedman fikk Nobelprisen i økonomi i 1976. Litt senere ble Ronald Reagan og Margaret Thatcher valgt på et program som i stor grad var inspirert av ham. Avregulering, privatisering, friere handel, mindre makt til fagbevegelsen og lavere inntektsskatt, særlig på høyere inntekter, fulgte. Likevel har ingen gått så langt som Friedman skulle ønske. Hong Kong, som han mente var det nærmeste man kom virkeliggjøringen av en fri markedsøkonomi, har sklidd litt i gal retning etter at fastlands-Kina tok over styringen.
Et av Galbraiths favoritt-temaer var det han kalte offentlig fattigdom og privat rikdom. Siden den tid har den private rikdommen økt kraftig, men den offentlige enda mer. Det offentliges andel av BNP økte betydelig på 1970- og delvis 1980-tallet, for siden å flate ut. Galbraith har vunnet og Friedman tapt på dette området. Velferdsstaten har vokst hele tiden, og Friedmans disipler har i beste fall klart å bremse veksten midlertidig.
Blant økonomer er kanskje Friedmans monetarisme mest omstridt. Friedman mente at nøkkelen til å få kontroll over inflasjonen, som eksploderte i den vestlige verden på 1970-tallet, var kontroll med pengemengden. Reagan og særlig Thatcher fulgte hans resept, og de lyktes i å knekke inflasjonen. Mange mener likevel at innstramningene i pengemengden var for drastisk, og førte til et unødig stort sjokk for økonomien, med høy arbeidsledighet som det tok mange år å få ned igjen. Ensidig vekt på å kontrollere pengemengden er problematisk blant annet fordi "penger" ikke er noe entydig begrep, og i stadig mindre grad blir det, ettersom stadig flere avanserte finansielle instrumenter kommer til. Monetarismens forutsetning om at pengenes omløpshastighet er tilnærmet konstant er heller ikke oppfyllt. I et intervju med Financial Times i 2003 uttalte Friedman at "the use of quantity of money as a target has not been a success….. I''''m not sure I would as of today push it as hard as I once did."
En seiglivet myte som ofte spres for å sverte Friedman er at han skal ha gitt råd til Pinochet-diktaturet i Chile. På den måten konstrueres det en link mellom økonomisk liberalisme og autoritære eller fascistiske styrer. Det vil overraske meg om denne røverhistorien ikke dukker opp igjen når hans nekrologer nå skrives.
Det chilenske militærdiktaturet hadde ingen klare planer for hvordan de skulle ordne opp i økonomien etter kuppet. Et tomrom måtte fylles og "Chicago Boys" grep sjansen. I lang tid hadde det vært et samarbeid mellom det katolske universitetet i Santiago og Chicago School of Economics, kjent for sine mange nobelprisvinnere og sterke vekt på markedsøkonomiske løsninger og skepsis til en stor stat. Samfunnsøkonomifakultetet i Santiago var nærmest en filial av Chicago, og mange chilenere hadde studert økonomi i USA. Denne gruppen reformøkonomer utviklet et økonomisk program allerede under Allende og forgjengerne, men før Pinochet var det ingen som ville høre på dem.
Noen har misforstått dette med "Chicago Boys" som at det var Milton Friedman selv og andre amerikanere som var hovedarkitektene bak reformene, mens det i virkeligheten først og fremst var denne intellektuelle "smitten" til chilenske akademikere over flere tiår som gjorde utslaget. Friedman selv spilte en helt perifer direkte rolle. Den begrenset seg til at han deltok som taler på en konferanse i 1975 som markerte startskuddet for reformprosessen. Han var aldri rådgiver for Pinochet eller den chilenske regjeringen. Friedman pekte på at innholdet i forelesningene han holdt i Chile i 1975 var omtrent det samme som i dem han holdt i Kina etter at Deng Xio-Ping åpnet for markedsreformer der. Ingen har funnet på å kritisere ham for å dra til Kina.
Gode Friedman-nekrologer:
Samuel Brittan i Financial Times.
http://www.ft.com/cms/s/cb74eef8-7599-11db-aea1-0000779e2340.html
Holcomb B. Noble i New York Times
http://www.nytimes.com/2006/11/16/business/17friedmancnd.html?_r=4&ref=books&oref=slogin&oref=slogin&oref=slogin&oref=slogin
I et av hans siste intervjuer, snakker han også om den nordiske modellen.
http://www.digitalnpq.org/archive/2006_winter/friedman.html
I et annet intervju fra i sommer i Wall Street Journal,
avslører Friedman at han var imot Irak-krigen fra starten av.
http://www.opinionjournal.com/editorial/feature.html?id=110008690
6:59 p.m.
http://video.google.com/videogvp/PBSUncommonKnowledge.gvp?docid=4932229245802913052
7:08 p.m.
Nei men heisann! Er det Snoen som er ute og snor seg? Eller så er det vel en annen snodig skrue som har valgt å sitere Snoens Friedman-nekrolog fra Minerva i sin helhet uten referanse.
Men det er bare deilig det, særlig siden Snoen av en eller annen grunn bruker spalteplassen til å bryte sammen og tilstå at monetarismen ikke virker.
Det er riktig at de keynesianistiske tiltakene i etterkrigstida ikke kunne løse de grunnleggende problemene for systemet, og gjennom hele perioden visste marxister at de ville virke inflasjonsdrivende så snart veksten stoppet. Monetarismen vant overtaket fra midten av 1970-årene da stagflasjonen var et faktum, og store deler av Friedmans program ble gjennomført i mange land.
At prisstigningen stanset under Reagan og Thatcher er også riktig, men ikke glem at den økonomiske politikken var ganske forskjellig i USA og Storbritannia på 1980-tallet.
Thatcher fulgte Friedmans oppskrift nærmest til punkt og prikke (i den grad det lar seg gjøre!) og kombinerte den stramme pengepolitikken med stram budsjettpolitikk. Resultatet var faktisk deflasjon midt under krisa på starten av 1980-tallet, som er langt verre enn moderat prisvekst. (Du får i hvert fall ikke folk til å investere når de vet at investeringsvarene blir billigere for hver uke som går.)
Reagan-administrasjonen gjorde innstramminger i pengepolitikken, men samtidig ga de store skattelettelser og økte militærbudsjettet med 10 prosent i året, som ga et katastrofalt budsjettunderskudd, og et rentenivå som lå rundt 20 prosent på det høyeste. De skyhøye rentene på dollarlån bidro sterkt til gjeldskrisa for tredje verden-landene tidlig på 1980-tallet.
Milton Friedman ble populær blant høyrefolk ganske enkelt fordi han ga dem en knapp de kunne trykke på når det var ett eller annet som kostet penger. "Å nei og nei, nå blir det inflasjon" ropte de i kor hver eneste gang, "bare hør, professor Friedman har sagt det".
Det jeg synes er litt artig, er forresten at den reine monetaristiske pristeorien basert på omsetningsligningen og pengemengden, egentlig står i motsetning til de evinnelige spiral-teoriene som borgerskapet aldri kan slutte å servere oss.
Det tilhengerne av lønns- og prisspiraler aldri greier å svare på er hvor det blir av de samme pengene dersom de ikke brukes til å betale lønn, subsidiere forskjellige ting, finansiere helsevesenet osv. Svaret er at de midlene som fx ikke går til lønn nødvendigvis enten havner hos eierne eller blir værende i bedriften, og i begge tilfeller utgjør de kjøpekraft og akkurat like stort prispress, på henholdsvis kapitalvarer eller luksusprodukter snarere enn forbruksvarer, men bidraget til samlet etterspørsel er nøyaktig like stort.
Teorier som tar utgangspunkt i forholdet mellom pengemengden, sirkulasjonshastigheten, nettonasjonalprodukt og prisnivået samlet sett (omsetningsligningen) ligger faktisk mye nærmere en marxistisk analyse enn de stupide lønns- og prisspiralene.
Men for de fleste Friedman-tilhenger spiller dette ingen rolle. De bare roper "inflasjon" de, hver gang det kommer et krav fra arbeidere eller fattigfolk, også går de og deler ut de samme pengene til mangemillionærene med den andre hånda.
2:07 a.m.
Milton Friedman, Nobelprisvinner i økonomi, er kanskje mest kjent for et sitat: "There's no such thing as a free lunch."
Hva betyr det? Jo, at ingenting egentlig er gratis. Noen må betale, og i de aller fleste tilfeller er det du selv som betaler prisen. Du betaler prisen for offentlige goder gjennom skatter og avgifter (og mange av disse er verdt å betale for, eks. skole og helse). Du betaler prisen for en proteksjonistisk landbrukspolitikk gjennom høyere matvarepriser. Du betaler prisen for monopoler gjennom høyere priser på tjenesten osv. osv.
I valgkampen glemmer særlig sosialistiske partier dette. Noen må betale! Det finnes ikke noe som er gratis - i hvert fall ikke når politikerne lover å "gi" deg de
11:34 p.m.
Legg inn en kommentar
<< Home