Sekstimersdagen - fordi du fortjener det!

Kampen for sekstimers normalarbeidsdag har igjen blitt en brennaktuell sak i den norske politiske debatten. Da åttetimersdagen blei innført for en mannsalder sida var det et resultat av voldsomme teknologiske framskritt med økt produksjon som følge. Den gang var det en allmenn logisk tanke at arbeidstida skulle kuttes i takt med automatiseringa av menneskelig arbeid. Så lenge produksjonen sørga for at folk fikk det de trengte skulle det ikke være nødvendig å jobbe like mye. En skulle arbeide for å leve, ikke leve for å arbeide. Med vår tids velstand og overforbruk, der mange produserer varer og tjenester uten vesentlig samfunnsnytte, skulle man jo tro at folk burde kunne jobbe mindre enn før. Målet med sekstimersdagen er ikke økt produktivitet eller nedgang i sjukefraværet. Målet er helt enkelt arbeidstidsforkorting. Mer tid til å leve.

Kravet om sekstimersdag får støtte fra mange hold, blant annet fra LO-ledelsen og fra flere storkapitalister. Derfor er det viktig å holde tunga rett i munnen og stå på krava innafor de riktige rammene. Kravet om sekstimersdag må være et krav om en ny lovfesta normalarbeidsdag, med full lønnskompensasjon. Folk må ikke risikere å tjene mindre eller å måtte gi avkall på andre rettigheter som overtidsbetaling eller tillegg for ubekvem arbeidstid. Innføring av sekstimers normalarbeidsdag må innføres som en samfunnsreform, ikke av den enkelte bedriftseier for å øke produktiviteten eller få ned sjukefraværet. Sjukefraværsargumentet er et blindspor i debatten om arbeidstidsforkortning, først og fremst fordi det tar fokus vekk fra bakgrunnen for kravet; at arbeidsfolk bør kreve sin del av kaka når produktiviteten øker og at dette nødvendigvis må være arbeidstidsforkortning eller høyere lønn. I mange tilfeller vil sjukefraværet kunne GÅ OPP når sekstimersdagen innføres fordi det vil tillate flere å bli eller å komme i arbeid. Dette gjelder for eksempel eldre som kan bli lenger i arbeidslivet på grunn av kortere arbeidstid eller delvis uføre som kan delta i arbeid med sekstimersdag. Økt sjukefravær kan faktisk være en logisk konsekvens av forkorta arbeidstid fordi man har fått flere slags folk i arbeid, i tillegg til generelt økt antall. En slik reform vil derimot være en reell imøtekommelse av kravet om "et inkluderende arbeidsliv".

Vil du vite mer om sekstimersdagen? Kom på åpent debattmøte! Maren Rismyhr har oversatt boka 6-timersdagen på Kellog’s og sitter i kvinneutvalget til AKP. Bente Frisholm var gruppeleder ved sekstimersforsøket i Oslo. Du kan høre begge på Asylet pub på Grønland i Oslo, torsdag 3. november kl. 19.00.

Er du ung og fremadstormende? Kom på Rød Ungdoms feminismefestival 4.-6. november. Der kan du lære mer om sekstimersdag og alle andre progressive kvinnekrav! For info og påmelding, se: http://www.sosialisme.no/

Jeg anbefaler dessuten boka 6-timersdagen på Kellog’s. Den handler om nesten femti år med sekstimers arbeidsdag og samler erfaringene arbeiderne ved Kellogsfabrikken gjorde seg. Boka er skrevet av Bejnamin Kline Hunnicutt og oversatt av For 6-timersdagen. Boka koster 120,- pluss porto og kan bestilles fra boka@6-timersdag.net.

Nyliberalismens angrep på norsk utdanning

Det norske utdanningssystemet er i konstant forandring. De siste femten åras reformer og lovendringer har ført til svære endringer i norsk utdanningspolitikk, men kan ikke sees i noen særnorsk kontekst. For å forstå utviklinga i utdanningssystemet må man sammenlikne med de rådende politiske tendensene fra resten av Europa og fra USA. Den norske skolen er langt fra så statisk som den virker for foreldre og folk som ikke er under utdanning. Hvor kommer de nye tankene om utdanning fra?

Endringene i norsk utdanning har nøye sammnheng med den amerikanske økonomen Milton Friedmans teorier om et markedsstyrt utdanningssystem og ideèn om mennesket som reint investeringsobjekt, den såkalte humankapital-teorien. Friedman skisserte i 1955 i artikkelen ”The role of government in education” et utdanningssystem som skulle sikre foreldre større valgfrihet og et breiere tilbud av utdanningstjenester gjennom konkurranseutsetting av utdanningssystemet og en omfattende avnasjonalisering av utdanningsinstitusjonene. Statlig inngripen skulle bare være mulig for å bryte opp naturlige monopol og for å sikre frivillig bytte og fri konkurranse. Friedman rettferdiggjorde statlig finansiering og samfunnsansvar i forhold til et minimum av utdanning gjennom ei konstatering av at et minimum av utdanning, leseferdigheter og samfunnskunnskap er nødvendig hos det enkelte samfunnsmedlem for å sikre et stabilt og demokratisk samfunn. Ideelt sett ønsket han seg et størst mulig spekter av private, profittbaserte utdanningsinstitusjoner for å skape sunn variasjon i utdanningstilbudet og sikre kostnadseffektivitet i skolesystemet. Friedman så for seg et system der foreldrene påkreves å betale for barnas utdanning, og mente dette også bør kreves ift. den nøvendige minimumsutdanninga så lenge størsteparten av samfunnets foreldre kan betale for det. I dag er det slik at samfunnet ikke bare bærer den finansielle byrden av nevnte minimumsutdanning, men også store deler av den høyere utdanninga, blant annet gjennom rimelige statlig skoler og universitet. Også dette kunne Friedman forsvare med ideèn om samfunnets sosiale gevinst av utdanninga. Han ville derimot ikke forsvare at staten betaler for rein yrkesutdanning som øker studentens økonomiske produktivitet, men som ikke utdanner han til samfunnsmedlem eller trener han til lederskap. Han skiller altså mellom det han kaller Allmenutdanning for sammfunsmedlemskap og Spesialisert fagutdanning. Den sosiale gevinsten samfunnet får av utdanning kan vi regne med at er høyest på de laveste nivåene av utdanning og vi kan regne med at den minker etter hvert som utdanningsgraden øker. Når staten betaler for utdanning som fører til avkastning på den måten at elevens lønn er høyere enn den ville vært uten denne utdanninga (yrkesutdanning), så er det en investering i menneskelig kapital der investoren bør ha krav på deler av avkastninga, mente Friedman. Han problematiserte de moralske og politiske motforestillingene mot å se menneskelige individ som reine investeringsobjekt. Gjennom synet på mennesker som investeringsobjekter, kapital, utvikla han en modell basert på en form for aksjekjøp i et menneskes utdanning. Slik kunne man investere i en enkeltpersons utdanning og hente ut sin del av kaka når personen var ferdig utdannet og lønnen var gått opp. Et samfunn som tar individets frihet på alvor må i hovedsak stole på individenes frivillige bytte når det kommer til organiseringa av økonomisk aktivitet, mente Friedman.

En organisasjon som har fatta interesse for Friedmans teorier og som dessuten har begynt arbeidet med å sette dem ut i praksis er European Round Table of Industrialists (ERT) (det europeiske rundebord av industriherrer). ERT er en sammenslutning av lederne og direktørene for de største konsernene i Europa og har blitt en intergrert del av EU-prosessen. For snart ti år sida, i 1996, holdt ERT og EU-kommisjonen en felles konferanse om såkalt benchmarking. Det betyr å lage systemer for å sammenlikne kvalitet og vise forskjeller. Etter dette har EU opplevd en gjevn opptrapping av markedsorientert interesse for utdanning fram til unionens innsats på utdanningsområdet eksploderte i 2000. På EU-toppmøtet i Lisboa i 2000 ble det vedtatt en hovedstrategi for de kommende ti åra: ”å bli den mest konkurransekraftige og dynamiske kunnskapsbaserte økonomien i verden, i stand til varig økonomisk vekst med flere og bedre jobber og større sosial sammenheng”. EU-systemet begynte arbeidet med å omforme utdanningssystema i Europa etter nyliberalistiske prinsipper. Humankapitalen i Europa skulle utnyttes bedre i konkurransen med USA, Japan og Kina. Norge fikk også merke de nye tendensene. Til tross for at Norge hele tida har stått utafor EU har tilpassinga til unionens politikk kommet svært langt, også innafor utdanningsystemet. Eksempler på EU-politikk i norsk utdanningssytem er friskolelova, oppløsinga av klassene og klasseforstanderrolla, innføring av nasjonale normerte prøver og den nye tenkninga innafor pedagogikk som gjør kompetanse til mål, i steden for kunnskap. Her i Norge er det partiene Arbeiderpartiet og Høyre som har stått i spissen for reformeringa av utdanningssystemet, AP i første del av perioden og Høyre i den siste. Allerede i 1991 blei utdanningssektorenutpekt som et område der staten kunne spare mest blant annet gjennom flere elever pr. lærer, kortere tid på å gjennomføre videregående og høyere utdanning, konkurranseutsetting av skolene, åpning for mer privat drift og Friedman-inspirert kupongfinansiering. Arkitekten bak forslagene var ingen ringere enn den utskjelte Victor Norman. Normans råd førte blant annet til grunnlaget for Reform 94 (videregående utdanning) og Reform 97 (grunnskolen). Arbeiderpartiet fulgte opp EU-vedtaket fra Lisboa ved å nedsette Kvalitetsutvalget. Utvalget skulle drøfte ei full omlegging av norsk grunnutdanning etter Benchmarking-prinsippet. I 2002 krevde Bondevikregjeringas utdanningsminister Kristin Clemet at benchmarking-arbeidet skulle intensiveres blant annet gjennom de nasjonale normerte prøvene som skulle offentliggjøres. Her kjenner vi igjen tenkninga til Friedman. Foreldrene skal få vite hvilke skoler som er gode og hvilke som er mindre gode for å kunne velge den beste skolen for sitt barn. Dette blei vedtatt av et enstemmig Storting. Da EU-kommisjonen i 2003 oppfordret medlemslanda til å implementere mer privat kapital i utdanningssystema fikk Clemet vedtatt en ny lov om frittstående skoler, den såkalte friskolelova.

De nasjonale normerte prøvene ble møtt med kraftig motstand av landets elever. Skepsisen til benchmarking-metoden var stor og svært mange norske elever boikottet de nasjonale prøvene ved å levere blankt. På den måten ble resultatet ikke målbart og derfor ubrukelig. Professor Michael Apples skriver i lærerbladet Utdanning: "Paradoksalt nok utgjør en nasjonal læreplan og især et nasjonal testprogram det første og viktigste skrittet i retning økt markedstilpasning. Disse to elementene utgjør faktisk de mekanismene i forhold til sammenlignbare data som "forbrukerne " er avhengige av for at markedet skal fungere som marked. Fjerner man disse mekanismene, finnes det ingen sammenlignbare data å basere valg på.". Kampen mot de nasjonale prøvene er blant de viktigste enkeltsakene i den langt mer omfattende kampen mot en skole og et utdanningssystem styrt etter markedets prinsipper og kapitalens behov. Først og fremst er den viktig fordi ”forbrukerne”, altså elevene, sjøl har stått i spissen og organisert motstanden.

Denne teksten er en bearbeidelse av tekster forfattet av Terje Valen. Den er stadig under arbeid. For dem som vil fordype seg i emnet anbefales Terjes hjemmeside: http://home.online.no/~tervalen/

Ny kurs betyr stø kurs mot mer elendighet

Ny kurs har vi fått høre gjennom hele valgkampen. Mange merker ikke mye til de fagre løftene og festtalene. For dem er ny kurs det samme som kurs ut på gata, ut i fattigdom og rettsløshet og kanskje hjem til undertrykkelse, forfølgelse og fattigdom.

Regjeringa Stoltenberg lovte ny kurs også i asyl- og flyktningepolitikken. Foreløpig har Jens og jentene videreført det brutale regimet Erna Solberg danna grunnlaget for. Den nye asyllova av 2004 bidro til at en av Europas allerede mest restriktive asylpolitikker ble ytterligere umenneskeliggjort. Den nye regjeringa er ikke bedre. De rødgrønne har starta sin periode med å love økt innsats i de amerikanskledede okkupasjonsstyrkene ISAF i Afghanistan i tillegg til å gi seg i kast med å kaste etiopiske flyktninger ut av asylmottakene. Slik er en venstreregjering i imperialiststaten Norge. Den nye kursen betyr støtte til agressiv krigføring mot fattige land og lukkede dører for folk på flukt.

Fredag blir de etiopiske flyktningene i Sandnes kastet ut av asylmottaket i Sandnes etter siste avslag på asylsøknadene. Om myndighetene vil lykkes i å tvinge dem ut av landet er uvisst, men i dag er de overlatt til seg sjøl og sin egen rettsløshet. Asylsøkere som får avslag på sine søknader mister umiddelbart alle menneskerettigheter. De får ikke jobbe, ikke etablere bopel, ikke penger til mat eller medisin. Mandag til tirsdag aksjonerte de etiopiske flyktningene på trappa til Rådhuset i Sandnes for å få kommunen til å gjøre noe med deres desperate situasjon. I Sandnes har en rekke politiske og humanitære organisasjoner og partier gått sammen om å støtte etioperne. De har sendt brev til den nye regjeringen med krav om at de griper inn.

I morgen (fredag 21.10) tas kampen til Oslo. Nettverk mot statlig rasisme inviterer til demonstrasjon utenfor arbeids-og sosialminister Bjarne Håkon Hansens kontor på Einar Gerhardsens plass kl. 11.30. Plassen ligger like ved Deichmans bibliotek ved regjeringsbyggene.

Dette blir første anledning til å overlevere krav til ministeren, som nå må presses til å stanse utkastelsen av flyktningene fra asylmottaket mens vi er på vei inn i årets kaldeste årstid. Møt opp og spre ordet!

Stans!no seira i Byutviklingskomitèen...

Aksjonen Stans! hadde som mål å få fjerna de nye "nedstigningstårnene" Hafslund og JC Decaux erbødigst har sjenka Oslo Kommune. På folkemunne kalles de reklametårn. Nå har kommunen gitt etter for presset og behandla saka på nytt med langt bedre resultat.

I løpet av en helg i august ble et av Norgeshistoriens groveste ran utført på åpen gate i Oslo. Selskapet Hafslund brukte lastebil og kran som våpen og tilegnet seg store verdier på innbyggernes bekostning. Gamle ærverdige nedstigningstårn ble brutalt fjerna og erstatta med nye lysreklametårn. Reklametårnene er over fire meter høye og lyser hele natta. Oslo kommune får ingenting til gjengjeld. Hafslund fikk tillatelse til å sette opp tårnene uten politisk behandling og uten beboerne i de berørte områdene blei korrekt informert på forhånd.

Etter at frustrerte Oslo-beboere gikk sammen og dannet Innbyggerinitiativet mot reklametårn fikk pipa etter hvert en annen låt. Over 3000 folk skreiv under på kravet om at "Bystyret ber Byrådet sikre at tillatelsene vedrørende Hafslund/JCDecauxs lysreklametårn trekkes tilbake samt at tårnene fjernes." Initiativets kamp for politisk behandling av saka førte fram og den 12. oktober vedtok Byutviklingskomitèen at tårnene må bort. Mot kommersialismens og reklameterroristenes beste venner, partiene Høyre og FRP, sine stemmer vedtok Byutviklingskomitèen at: "Byråden bes snarest mulig gå i dialog med Hafslund med formål å få fjernet reklamen på nedstigningstårn samt redusere høyden til det minimale i forhold til bruken samt estetiske forhold på tårnene. Det bes om at forslag til det siste fremlegges konkret snarest mulig. Det tas forbehold overfor Hafslund om at Oslo kommune som grunneier vil kreve gjennomført ønskede endringer i forbindelse med nedstigningstårnene." Det betyr at innbyggerinititativet har vunnet første runde i kampen mot reklameterror. Men kampen er sjølsagt ikke over. Hafslunds avtale med Oslo kommune er bindende tjue år fram i tid og JC Decaux har gitt uttrykk for at de ikke er fremmede for tanken om å ta saka til retten for å få en form for kompensasjon for sitt tap.

Reklamesaka har også en annen dimensjon. Vår tids ytringsfrihet er preget av omgripende innskrenkninger. Friheten til ytring i det offentlige rom er betinga av at du kan betale for deg. Det offentlige rom har blitt en salgsvare som alt annet. De store reklameselskapene med JC Decaux og Clearchannel i spissen har i praksis overtatt bestemmelsesretten i forhold til hvem som slipper til. Busstopp, husvegger og sentrumsgater preges av kommersielle budskap og kjøpepress. Idealistiske foretak slipper ikke til, det er bare åpning for dem som kan betale for seg. I tillegg har Oslo Kommune innført forbud mot å henge opp plakater. Lyktestolper, søppelkasser, strømbokser og liknende steder der man tidligere kunne se plakater og løpesedler om mye og mangt har nå blitt forbudt område. Dette gjør at en rekke foreninger, klubber og idealistiske initiativ i praksis har blitt fratatt retten til å formidle sine budskap overfor offentligheten. Plakater som Pus savnet eller Janitsjarkorpsets loppemarked eller Demonstrasjon mot krigen har blitt kriminelle og straffes med bøter fra 500 kroner pr. opphengte plakat.

Skal man kunne snakke om ytringsfrihet i Oslo by er det mest nødvendige kravet flere offentlige oppslagstavler, samt en sterk reduksjon av reklame i de sentrale bystrøka. Jeg oppfordrer dessuten alle til å besøke stans!no og skrive under på oppropet deres.

Relevante lenker:
www.stans.no - Opprop mot reklametårn i Oslo
www.adbusters.no - Aktivistorganisasjon mot reklameterror

Om å ikke gi seg uten kamp

Okkupantene som blei blei kasta ut av huset sitt i Hausmannsgate 42 hadde i går kalt sammen til demonstrasjon. Før man visste ordet av det var våre fryktløse helter tilbake i huset. Skal du overleve som boligløs i Oslo må stå-på-vilja få komme til sin rett.

Som nevnt i forrige blogg ble et tjuetalls boligløse kasta ut av nabogården til kulturhuset Hausmania, Hausmannsgate 42, sist onsdag. I går var et hundretalls aktivister samla i protest utafor gården som politiet hadde sperra igjen. Oslo kommunes ønske om at bygget skal stå tomt og forfalle er så stort at de altså kosta på seg både å få gården proffesjonelt sperret av et byggefirma i tillegg til å ansette tre vektere fra selskapet Personellsikring til å stå vakt ved byggets inngangsparti. Til tross for stort politioppbud foreløp demonstrasjonen fredelig og knirkefritt, helt til de utkastede okkupantene spurte vekterne pent om å få komme inn igjen. Da det ikke så ut til å gi resultater fikk vekterne et nærmere bekjentskap til rundt 200 ferske egg. Det gjorde at de så sitt snitt til å avslutte arbeidsdagen og gå hjem. Et kvarter seinere var våre venner inne i huset igjen.

Neste utkastelse ligger sannsynligvis ikke langt fram i tid. Til tross for at Boligaksjonen har vist seg som en seriøs sjølhjelps-organisasjon avviser byråd Grethe Horntvedt en hver dialog med okkupantene. Til tross for at Boligaksjonen tidligere har stått for gratis renovering og oppussing av kommunale bygg, vil byråden heller la bygget stå tomt. Til tross for at over 600 boligløse står i kø for å få kommunal bolig bare i Oslo vil myndighetene fortsette å la kommunale eiendommer stå ubrukt. Forstå det den som kan. Jeg er nå i hvert fall fornøyd med mine nye naboer og skal gjøre mitt for at bygården skal forbli bebodd av folk som ikke har andre alternativer.

De forbryterske boligløse…

Tomme hus er brutte løfter skriker banneret i Hausmannsgate 42. Er det kanskje også sånn at byråd Horntvedts boligpolitikk er tomme løfter?

I Oslo blir du betrakta som kriminell dersom du ikke har noe sted å bo. Mens andre land i Europa, deriblant Nederland og England mer eller mindre har legalisert boligokkupasjon blir hjemløse i Norge som tar seg inn i tomme og ubebodde hus møtt med beinharde politimetoder. Onsdag 12.10.05 brøyt politiet seg inn i Hausmannsgate 42 og kasta ut de rundt tjue beboerne som i et par stakkede døgn hadde ordnet seg husly. Bygget har stått tomt i lang tid. For tre dager sida tok boligløse fra interesseorganisasjonen Boligaksjonen 2005 seg inn i de tomme lokalene og var i gang med å sette dem i stand da politiet kom og kasta dem kynisk og brutalt på gata. Byråd Horntvedts berømmelige løfte om at ”ingen skal måtte fryse eller sulte i Oslo” viser seg verdiløst i praksis. I Oslo må man betale for å bo. Har du ikke pengene er det ditt eget problem. Profitthensyn stilles foran menneskerettigheter. Still deg i kø!

Rød Valgallianses Erling Folkvord var til stede for å bistå okkupantene under utkastelsen. Folkvord hadde snakket med byråd Horntvedt personlig som hevdet hun ikke kjente til den omfattende politioperasjonen med over 12 uniformerte politibiler. Operasjonsleder ved politiet i Oslo, Bjørn Bølstad bekrefter overfor Dagbladet at kommunen sjøl hadde anmodet politiet om å kaste ut okkupantene. Det er det kommunale foretaket Kultur og kontorbygg er eier av det okkuperte bygget og som bestilte utkastelsen.

- Vi har fått opplyst at en byråkrat på lavt nivå har sendt en faks til politiet og bestilt utkastelsen. Ansvarlig byråd, Grethe Horntvedt kjente ikke til saken da vi kontaktet henne, sier Erling Folkvord til Dagbladet.no.

Dette er nok et eksempel på at boligløse som tar saka i egne hender for å sikre seg sjøl elementære menneskerettigheter blir behandla som kriminelle av politi og myndigheter. I hovedstaden venter over 600 boligløse på hjelp fra kommunen, samtidig som kommunen lar hundrevis av bygg stå tomme. I verdens rikeste land dør det mennesker hver vinter som følge av at de ikke har noe sted å bo. Noen kaller det boligpolitikk, jeg kaller det galskap satt i system.

Boligaksjonen 2005 har markering utatfor Hausmannsgate 42 i morgen (Torsdag 13.10.) klokka 18.00. Møt opp!

Blogging: den nye farsotten

Blogging! Alle gjør det! Det alvorligste anslaget mot anstendighet og god moral sida onanien!

Joda, jeg skal ikke underkjenne det. Også jeg har en trang til å henge med i svingene og framstå som en moderne ung herremann i enkelte sammenhenger. Nå som dataalderen for alvor er over oss er det mange som dømmer deg utifra kriterier fra cyberverdenen. Jeg liker å skryte på meg å kunne litt html-koding, jeg liker å late som jeg liker Linux, jeg liker å inbille folk at jeg hater Microsoft og jeg liker å påstå at jeg behersker Photoshop. Det er løgn alt sammen. Datamaskiner har en tendens til å opparbeide seg min tillit over lengre tid, for så å ta rotta på meg når jeg venter det minst. Men bloggen, den har jeg blitt fortrolig med. Blogging er en herlig brukervennlig måte å broadcaste seg sjøl og sine egne meninger, altså midt i blinken for sjølopptatte, intelektuelle drittunger som meg. For meg og mine venner er dette en ny og helt unik måte å spre det glade budskap på! Vi trenger ikke lenger sulte oss i hjæl, nedtynget av uemenneskelige innsamlingskampanjer for å kjøpe trykkerier og rotasjonspresser. I dag kan vi bare logge oss på og spy ut propagandaen vår, og det nesten gratis. Så har vi sjølsagt også dem som bare skriver om tøys og tull. Nå som også jeg har trådt inn i den nye æraen, blitt moderne, increased my availability og så videre oppdager jeg hvor mange av mine venner og bekjente som faktisk har tatt de samme skritta. Folk jeg knapt kan se for meg foran datamaskiner uten å trekke på smilebåndet sitter faktisk rundt i verden og blogger som om det stod om livet. Her kommer noen anbefalinger:

Akerhaug, Lars. Lars er en artig krabat og har for vane å nekte å snakke på annet enn arabisk hvis han har drukket øl. Han er for øvrig internasjonalt ansvarlig i RV, en tittel han til stadighet smykker seg med. Bloggen hans er på engelsk og handler i stor grad om Midt-Østen, der Lars for øvrig oppholder seg for tida. http://folk.uio.no/larsake/


Dadida. Nekter å si hvem hun er. Det kan man forsåvidt forstå når man leser bloggen som nesten uten unntak handler om hennes mildt sagt kompliserte jakt på den store kjærleiken. Hun har ikke finni den enda, men det har blitt noen heisaturer på veien. Bloggen er morsom, i alle fall. Besøk henne her: http://dadidadida.blogspot.com/


Baltzersen, Ingrid. Ingrid er en av to fantastiske nestledere i AKP. I bloggen sin kriver hun blant annet mye om Midt-Østen der hun har for vane å tilbringe tida si. Mye av materialet er publisert andre steder. Ingrid er smart. Besøk henne på: http://ingrid-baltzersen.blogspot.com/


Bernhardsen, Magnus. Trivelig bamse med stor sans for Vålenga, Mao og Noregs Mållag. Han er en av de svært få som faktisk har sitti i fengsel for målsaka. I bloggen sin skriver han stort sett om mer eller mindre trivielle politiske spørsmål. Besøk ham her: http://magnus.blogspot.com/

Joys, Wilhelm Andersen. Wilhelm er en nerd i verdensklassen. Det han ikke kan om data har du ikke godt av å vite! I tillegg leser han Marx og Lenin og indoktrinerer små barn. Bloggen er på engelsk og handler om datating og politikk. Wilhelm holder til her: http://trivini.no/w/

Mathiesen, Eva Marie. Nynorskens utrettelige forkjemper! Eva Marie er morsom på fest og tidvis kjent som kjærsten til Lars. I bloggen hennes kan du blant annet lese om Venstre, som i følge Eva Marie er Norges tammeste parti. Bloggen er dessuten morsom. Besøk henne her: http://nordlendingen.blogspot.com/


Skårderud, Jo. Er sønn av sin far, kjendis-psykiateren Finn. Bloggen hans er fylt med tøv og tant av varierende underholdende karakter. Jo er stolt over å jakte på elg og virker svært tilfreds med å kunne publisere bilder av seg sjøl med skarpladde våpen. Besøk ham på: http://www.communistkickback.blogspot.com/


Vågstøl, Tarjei. Vel, pluss frue også! Hvis ikke jeg husker feil er han gift med sin kone Gudrun, men jeg er usikker på om de har samme navn. De er i alle fall begge i Kairo, sammen med tidligere nevnte Ingrid Baltzersen. Hvis du vil vite hvordan de har det er bloggen deres et naturlig utgangspunkt. Bloggen er dessuten talerør for den fremmadstormende ml-gruppa Lysande tiger, løynd drage. Besøk dem på http://n3iman.blogspot.com/

Union må eksproprieres!

I dag lar jeg RV-leder Torstein Dahle slippe til. Denne kronikken stod på trykk i Dagsavisen og illustrerer på en fin måte hvilke ting som må gjennomgå omgripende forandringer i samfunnet vårt. Jeg legger den derfor ut til almenn forlystelse.

Det største problemet for verdiskaping og sysselsetting i Norge er aksjonærgrupper og næringslivsledere som har som hovedfokus å plyndre de verdiene som er opparbeidet i produktiv virksomhet her i landet.

Union er et svært aktuelt eksempel. Etter å ha ribbet Union for store verdier (bl.a. solgt kraftverk og eiendommer for nesten 900 millioner kroner) kjøres det et brutalt løp der det å delta i spillet til de store internasjonale papirkonsernene settes foran hensynet til framtidig verdiskaping i Norge. Man får til og med advokatfirmaet BAHR til å lage en betenkning, der bedriftsforsamlingens medlemmer trues med stort personlig erstatningsansvar dersom de tillater seg å ta hensyn til at slaktingen har store, negative ringvirkninger for samfunnet.

Union-saken er et av de fremste eksemplene på kapitalens pøbelvelde. Det er helt nødvendig å utvikle redskaper som kan brukes til å gripe inn og ivareta de samfunnsmessige interessene, og å presse fram politisk vilje til å bruke slike redskaper. RV utfordrer den nye regjeringen og stortingsflertallet til å utvide lovgivningen om ekspropriasjon av fast eiendom til også å omfatte ekspropriasjon av bedrifter.

I dag er det 54 ulike formål som gir grunnlag for ekspropriasjon av fast eiendom mot vederlag etter skjønn. Loven kan anvendes i tilfeller der «inngrepet tvillaust er til meir gagn enn skade». En tilsvarende adgang overfor bedrifter ville klart ligge innenfor Grunnloven og EØS-avtalen. En mulighet til tvangssalg ville være særlig anvendelig på et tilfelle som Union, der problemet nettopp er at salg nektes av samfunnsmessig uakseptable grunner. En slik lov kunne vedtas i høst og anvendes på Union, der nedleggelsen ikke fullføres før utpå våren neste år.

Verktøykassa er ribbet for utstyr som kan sikre at samfunnsmessige hensyn får gjennomslag i saker som denne. Å gjenreise ervervsloven kan ikke hjelpe i Union-saken, bare i framtidige saker der det dreier seg om å selge et foretak. Ervervsloven var dessuten en ganske tannløs lov som daværende statsråd Jens Stoltenberg foreslo, fordi EØS-avtalen gjorde det umulig å beholde de gamle og mer slagkraftige konsesjonsbestemmelsene. Å gjøre gjeninnføring av ervervsloven til et viktig poeng i denne saken, er en avsporing av kampen for å redde Union.

Mangel på redskaper er det ene problemet, mangel på politisk vilje er det andre problemet. Tilfellene Høyanger og Årdal er eksempler på det. Staten er den eneste eieren som ikke bruker sin eiermakt til å ivareta sine egne interesser, som selvsagt burde være sammenfallende med samfunnets interesser.

Finansavisen skriver hver eneste dag side opp og side ned om finanskapitalister som har tjent hundrevis av millioner på noen uker. Slakt av produktiv virksomhet er en hovedmetode for å tilrane seg de verdiene som arbeidsfolk i Norge har opparbeidet gjennom generasjoner. Andre viktige kilder til de kolossale finansgevinstene er at befolkningen ranes for verdiene i naturressursene våre og i de svære investeringene som er gjort i offentlig sektor.

Å la slike interesser styre også selskaper som for eksempel Hydro, er selvsagt politisk forkastelig. Hydros generaldirektør Eivind Reiten har i en rekke uttalelser vist en oppsiktsvekkende arroganse overfor sin hovedaksjonær – en arroganse som han aldri ville ha overlevd med dersom hovedaksjonæren var privat.

Med det tempoet som norske hjørnesteinsbedrifter nå rives ned, er det samfunnsmessig nødvendig å gjenreise den politiske viljen til å bruke statens eiermakt til å ivareta samfunnsmessige interesser, med minst samme slagkraft som privat eiermakt brukes til å slakte og plyndre verdiskapende, lønnsom virksomhet som er bygd opp gjennom generasjoners innsats.

Vi må kunne kreve av den nye regjeringen og det nye stortingsflertallet at det viser en slik politisk vilje til å sette de samfunnsmessige hensyn foran. Lokalsamfunnene i Høyanger og Årdal må kunne vente at Hydro-ledelsens arroganse erstattes av en statlig vilje til å utøve eiermakt for å ivareta store samfunnsmessige verdier.

Stadig mer av det industrielle arbeidet skyves nå ut til fattige land og baseres på lange, miljøfiendtlige transportavstander. Det sier seg selv at Norge i det lange løp ikke kan basere seg på at fattige mennesker skal forbli grovt underbetalt og levere billige varer. Vi må selv ta ansvar for å utføre det industrielle arbeidet knyttet til våre naturressurser. Der ligger en stor og svært viktig utfordring til den nye regjeringen.

Torstein Dahle,
leder i Rød Valgallianse

Meld deg inn i RV! Besøk oss på http://www.rv.no

Bokmelding: Spekulanten Sjøli

Hans Petter Sjølis bok Mao, min Mao har igjen ført debatten om søttitallets radikale og AKP (ml) tilbake i avisspaltene. Av en eller annen grunn. Det er lite i boka som danner grunnlag for en ny slik debatt.

Boka har undertittelen Historia om AKPs vekst og fall og er et relativt sedvanlig tilskudd til den eviglange rekka av debatter og oppgjør i forhold til AKP(ml). Forfatteren er til daglig journalist i avisa Klassekampen, det tidligere partiorganet til AKP (ml). Det er lite nytt i Sjølis bok. Det er den samme kritikken av ml-bevegelsen som vi har hørt hundrevis av ganger før og som vi kanskje husker som mest intens under den såkalte Hagtvedt-debatten sommeren 2003. "AKP (ml) støtta Maos Kina, Hoxhas Albania, Pol Pots Kampuchea og gjorde helt av Stalin!" Dette er ikke hemmeligheter og det er tatt grundig avstand fra av både partiet og enkeltmedlemmer ved tallrike anledninger. Sjøli bruker også mange sider på å beskrive en kontrollfiksert ledelse og et partiapparat som dreiv rovdrift på sine medlemmer. Riktigheta av dette ligger ikke for meg å kommentere, jeg som ikke var født før lenge etter AKPs påståtte fall. Kanskje var det ork å være kader i kommunistpartiet i 1975. Kanskje var det oppsiktsvekkende store aktivistnivået nødvendig for at AKP skulle overleve og for at Sjøli skulle kunne få jobb som journalist i avisa Klassekampen tredve år etter.

Det er flere ting som er direkte spekulativt ved Sjølis bokprosjekt. Sjøli kaller seg historiker, men går langt, langt utover å beskrive historiske fakta. Sjøli spekulerer i AKPs rigide sikkerhetspolitikk på søtti- og åttitallet og bruker historia om den lukkede organisasjonen for å mane fram indikasjoner på inkriminerende virksomhet i regi av partiet. "Og selv om mange ml-ere på den tiden nektet militæret på politisk grunnlag, må man ha tenkt på hvordan ml-bevegelsen skulle klare å utføre sin historiske oppgave?" grunner Sjøli."Men likevel må da et antipasifistisk parti, som spesielt fra 1975 ble militaristisk og fiksert på forsvarspolitikk og trusselen fra øst, ha tenkt tanken om å la seg bevæpne?". Disse og liknende sitater fra forfatteren sjøl er med på å vekke til live den gamle myten, det seiglivede spøkelset som hevder at partiet AKP organiserte våpentrening for sine medlemmer. AKP er sannsynligvis en av de mest overvåkede politiske organisasjoner i moderne norsk tid. Sjøl om mistanken var sterk klarte aldri overvåkingspolitiet (eller andre for den saks skyld) å avdekke noe i denne retning innafor ml-bevegelsen. Det finnes nok av medlemmer, på bunnnivå såvel som tidligere sentralkomitè-folk, som ikke har noe tilhørighet til bevgelsen i dag og som ikke ville hatt problemer med å uttale seg om det de veit. Problemet er bare at de ikke veit noe som underbygger Sjølis insinuasjoner. Det nærmeste han kommer er kilden Per Overrein, tidligere nestleder i AKP, som hevder å vært til stede på et møte ledet av en ukjent person iført finlandshette, med "noe som kan minne om en svær gønner" stikkende ut fra bukselinningen. Tynn suppe kokt på bitterhet, ikke på fakta.

I forbindelse med lanseringa av boka laget Klassekampen et stort oppslag om den. De færreste andre aviser kunne gjort det samme. Oppslaget i Klassekampen fungerte som et reint reklameoppslag for en av avisas lojale medarbeidere. Mindre spekulativt er det ikke at den angrende eks-AKPeren Bjørgulv Braanen, redaktøren av Klassekampen, er en av de viktigste kildene Sjøli bruker for å underbygge sitt skrekkbilde av AKP (ml). Det er trist at et hvert forsøk på å dokumentere denne voldsomme politiske krafta som preget hele Norge på søttitallet hver gang skal ende i forsøk på å grave fram mest mulig skitt. Jeg er tilhenger av å dokumentere historia, men jeg opplever sjøli og mange før ham som folk som bare har til hensikt å nøre opp om myter og usannheter for å skape sensasjon og skandale rundt den revolusjonære bevegelsen. Jeg oppfordrer folk som er interessert i ml-bevegelsens historie å lese flere bøker om temaet og danne seg sitt eget bilde. Visst fantes det hysteriske trekk ved bevegelsen og visst ble det begått alvorlige feil fra partiets side. Som med alle andre partier. Jeg vil allikevel hevde at ml-bevegelsens utretta mye flott og at Norge har blitt et litt bedre sted på grunn av kommunisters utrettelige arbeid gjennom historia. Kampen for abortlova, utordringa av sosialdemokratenes hegemoni i fagbevegelsen og solidaritetsarbeid med verdens undertrykte folk. Eksemplene er mange. 30 år er kort tid. Vi har såvidt begynt.

På den himmelske freds plass
Mangeårig formann i sentralstyret i AKP, Pål Steigan oppsummerer ml-bevegelsens historie. Steigan skriver om hvordan SUF ble til SUF (ml) og seinere til den politiske organisasjonen som nok i størst grad preget de radikale søttiåra. Både bevegelsens feil og dens små og store seiere beskrives på en lettfattelig og humoristisk måte av en som var med fra begynnelsen. Boka koster 60 kroner og kan kjøpes i Rød Ungdoms nettbutikk: http://www.sosialisme.no/shop_category.php?category_id=13

Rødt!
RVs eneste representant på Stortinget noensinne, Erling folkvord, forteller i denne boka om femogtjue års kamp mot kapitalisme, imperialisme, korrupsjon og urettferdighet. Folkvord tar oss med på ei spennende reise gjennom norsk revolusjonær historie, om streik i industrien, motstanden mot Vietnamkrigen, de første elevdemonstrasjonene, om avisa Klassekampen og kamp mot nynazistiske voldsgrupper. Boka viser på en god måte den store bredden i det politiske arbeidet AKP og Rød Valgallianse har gitt seg i kast med i åras løp. Boka koster 50 kroner og kan kjøpes i Rød Ungdoms nettbutikk: http://www.sosialisme.no/shop_category.php?category_id=13

Med folk mot makta
Denne boka er redigert av tidligere RV-leder Aksel Nærstad og handler om Rød Valgallianses arbeid i landets pralamentariske organer gjennom tjue år. Boka er skrevet og satt sammen av RV-aktivister fra hele landet og er ikke bare et innspill i den politiske debatten, men også et nyttig redskap for folk som driver opposisjonelt arbeid i kommunestyrer og på fylkesting.
Boka koster 40 kroner og kan kjøpes i Rød Ungdoms nettbutikk: http://www.sosialisme.no/shop_category.php?category_id=13

Til informasjon

Dersom noen av dere var så uheldige å lese bloginnlegget om Magnus Marsdal, må jeg få lov å påpeke at det ikke var jeg som hadde skrevet det. Det var noen som brøyt seg inn på bloggen min og postet ting i mitt navn. Jeg beklager det hele og tar avstand fra teksten som lå her i rundt et halvt døgn.

- Brage