Union må eksproprieres!

I dag lar jeg RV-leder Torstein Dahle slippe til. Denne kronikken stod på trykk i Dagsavisen og illustrerer på en fin måte hvilke ting som må gjennomgå omgripende forandringer i samfunnet vårt. Jeg legger den derfor ut til almenn forlystelse.

Det største problemet for verdiskaping og sysselsetting i Norge er aksjonærgrupper og næringslivsledere som har som hovedfokus å plyndre de verdiene som er opparbeidet i produktiv virksomhet her i landet.

Union er et svært aktuelt eksempel. Etter å ha ribbet Union for store verdier (bl.a. solgt kraftverk og eiendommer for nesten 900 millioner kroner) kjøres det et brutalt løp der det å delta i spillet til de store internasjonale papirkonsernene settes foran hensynet til framtidig verdiskaping i Norge. Man får til og med advokatfirmaet BAHR til å lage en betenkning, der bedriftsforsamlingens medlemmer trues med stort personlig erstatningsansvar dersom de tillater seg å ta hensyn til at slaktingen har store, negative ringvirkninger for samfunnet.

Union-saken er et av de fremste eksemplene på kapitalens pøbelvelde. Det er helt nødvendig å utvikle redskaper som kan brukes til å gripe inn og ivareta de samfunnsmessige interessene, og å presse fram politisk vilje til å bruke slike redskaper. RV utfordrer den nye regjeringen og stortingsflertallet til å utvide lovgivningen om ekspropriasjon av fast eiendom til også å omfatte ekspropriasjon av bedrifter.

I dag er det 54 ulike formål som gir grunnlag for ekspropriasjon av fast eiendom mot vederlag etter skjønn. Loven kan anvendes i tilfeller der «inngrepet tvillaust er til meir gagn enn skade». En tilsvarende adgang overfor bedrifter ville klart ligge innenfor Grunnloven og EØS-avtalen. En mulighet til tvangssalg ville være særlig anvendelig på et tilfelle som Union, der problemet nettopp er at salg nektes av samfunnsmessig uakseptable grunner. En slik lov kunne vedtas i høst og anvendes på Union, der nedleggelsen ikke fullføres før utpå våren neste år.

Verktøykassa er ribbet for utstyr som kan sikre at samfunnsmessige hensyn får gjennomslag i saker som denne. Å gjenreise ervervsloven kan ikke hjelpe i Union-saken, bare i framtidige saker der det dreier seg om å selge et foretak. Ervervsloven var dessuten en ganske tannløs lov som daværende statsråd Jens Stoltenberg foreslo, fordi EØS-avtalen gjorde det umulig å beholde de gamle og mer slagkraftige konsesjonsbestemmelsene. Å gjøre gjeninnføring av ervervsloven til et viktig poeng i denne saken, er en avsporing av kampen for å redde Union.

Mangel på redskaper er det ene problemet, mangel på politisk vilje er det andre problemet. Tilfellene Høyanger og Årdal er eksempler på det. Staten er den eneste eieren som ikke bruker sin eiermakt til å ivareta sine egne interesser, som selvsagt burde være sammenfallende med samfunnets interesser.

Finansavisen skriver hver eneste dag side opp og side ned om finanskapitalister som har tjent hundrevis av millioner på noen uker. Slakt av produktiv virksomhet er en hovedmetode for å tilrane seg de verdiene som arbeidsfolk i Norge har opparbeidet gjennom generasjoner. Andre viktige kilder til de kolossale finansgevinstene er at befolkningen ranes for verdiene i naturressursene våre og i de svære investeringene som er gjort i offentlig sektor.

Å la slike interesser styre også selskaper som for eksempel Hydro, er selvsagt politisk forkastelig. Hydros generaldirektør Eivind Reiten har i en rekke uttalelser vist en oppsiktsvekkende arroganse overfor sin hovedaksjonær – en arroganse som han aldri ville ha overlevd med dersom hovedaksjonæren var privat.

Med det tempoet som norske hjørnesteinsbedrifter nå rives ned, er det samfunnsmessig nødvendig å gjenreise den politiske viljen til å bruke statens eiermakt til å ivareta samfunnsmessige interesser, med minst samme slagkraft som privat eiermakt brukes til å slakte og plyndre verdiskapende, lønnsom virksomhet som er bygd opp gjennom generasjoners innsats.

Vi må kunne kreve av den nye regjeringen og det nye stortingsflertallet at det viser en slik politisk vilje til å sette de samfunnsmessige hensyn foran. Lokalsamfunnene i Høyanger og Årdal må kunne vente at Hydro-ledelsens arroganse erstattes av en statlig vilje til å utøve eiermakt for å ivareta store samfunnsmessige verdier.

Stadig mer av det industrielle arbeidet skyves nå ut til fattige land og baseres på lange, miljøfiendtlige transportavstander. Det sier seg selv at Norge i det lange løp ikke kan basere seg på at fattige mennesker skal forbli grovt underbetalt og levere billige varer. Vi må selv ta ansvar for å utføre det industrielle arbeidet knyttet til våre naturressurser. Der ligger en stor og svært viktig utfordring til den nye regjeringen.

Torstein Dahle,
leder i Rød Valgallianse

Meld deg inn i RV! Besøk oss på http://www.rv.no