Nyliberalismens angrep på norsk utdanning

Det norske utdanningssystemet er i konstant forandring. De siste femten åras reformer og lovendringer har ført til svære endringer i norsk utdanningspolitikk, men kan ikke sees i noen særnorsk kontekst. For å forstå utviklinga i utdanningssystemet må man sammenlikne med de rådende politiske tendensene fra resten av Europa og fra USA. Den norske skolen er langt fra så statisk som den virker for foreldre og folk som ikke er under utdanning. Hvor kommer de nye tankene om utdanning fra?

Endringene i norsk utdanning har nøye sammnheng med den amerikanske økonomen Milton Friedmans teorier om et markedsstyrt utdanningssystem og ideèn om mennesket som reint investeringsobjekt, den såkalte humankapital-teorien. Friedman skisserte i 1955 i artikkelen ”The role of government in education” et utdanningssystem som skulle sikre foreldre større valgfrihet og et breiere tilbud av utdanningstjenester gjennom konkurranseutsetting av utdanningssystemet og en omfattende avnasjonalisering av utdanningsinstitusjonene. Statlig inngripen skulle bare være mulig for å bryte opp naturlige monopol og for å sikre frivillig bytte og fri konkurranse. Friedman rettferdiggjorde statlig finansiering og samfunnsansvar i forhold til et minimum av utdanning gjennom ei konstatering av at et minimum av utdanning, leseferdigheter og samfunnskunnskap er nødvendig hos det enkelte samfunnsmedlem for å sikre et stabilt og demokratisk samfunn. Ideelt sett ønsket han seg et størst mulig spekter av private, profittbaserte utdanningsinstitusjoner for å skape sunn variasjon i utdanningstilbudet og sikre kostnadseffektivitet i skolesystemet. Friedman så for seg et system der foreldrene påkreves å betale for barnas utdanning, og mente dette også bør kreves ift. den nøvendige minimumsutdanninga så lenge størsteparten av samfunnets foreldre kan betale for det. I dag er det slik at samfunnet ikke bare bærer den finansielle byrden av nevnte minimumsutdanning, men også store deler av den høyere utdanninga, blant annet gjennom rimelige statlig skoler og universitet. Også dette kunne Friedman forsvare med ideèn om samfunnets sosiale gevinst av utdanninga. Han ville derimot ikke forsvare at staten betaler for rein yrkesutdanning som øker studentens økonomiske produktivitet, men som ikke utdanner han til samfunnsmedlem eller trener han til lederskap. Han skiller altså mellom det han kaller Allmenutdanning for sammfunsmedlemskap og Spesialisert fagutdanning. Den sosiale gevinsten samfunnet får av utdanning kan vi regne med at er høyest på de laveste nivåene av utdanning og vi kan regne med at den minker etter hvert som utdanningsgraden øker. Når staten betaler for utdanning som fører til avkastning på den måten at elevens lønn er høyere enn den ville vært uten denne utdanninga (yrkesutdanning), så er det en investering i menneskelig kapital der investoren bør ha krav på deler av avkastninga, mente Friedman. Han problematiserte de moralske og politiske motforestillingene mot å se menneskelige individ som reine investeringsobjekt. Gjennom synet på mennesker som investeringsobjekter, kapital, utvikla han en modell basert på en form for aksjekjøp i et menneskes utdanning. Slik kunne man investere i en enkeltpersons utdanning og hente ut sin del av kaka når personen var ferdig utdannet og lønnen var gått opp. Et samfunn som tar individets frihet på alvor må i hovedsak stole på individenes frivillige bytte når det kommer til organiseringa av økonomisk aktivitet, mente Friedman.

En organisasjon som har fatta interesse for Friedmans teorier og som dessuten har begynt arbeidet med å sette dem ut i praksis er European Round Table of Industrialists (ERT) (det europeiske rundebord av industriherrer). ERT er en sammenslutning av lederne og direktørene for de største konsernene i Europa og har blitt en intergrert del av EU-prosessen. For snart ti år sida, i 1996, holdt ERT og EU-kommisjonen en felles konferanse om såkalt benchmarking. Det betyr å lage systemer for å sammenlikne kvalitet og vise forskjeller. Etter dette har EU opplevd en gjevn opptrapping av markedsorientert interesse for utdanning fram til unionens innsats på utdanningsområdet eksploderte i 2000. På EU-toppmøtet i Lisboa i 2000 ble det vedtatt en hovedstrategi for de kommende ti åra: ”å bli den mest konkurransekraftige og dynamiske kunnskapsbaserte økonomien i verden, i stand til varig økonomisk vekst med flere og bedre jobber og større sosial sammenheng”. EU-systemet begynte arbeidet med å omforme utdanningssystema i Europa etter nyliberalistiske prinsipper. Humankapitalen i Europa skulle utnyttes bedre i konkurransen med USA, Japan og Kina. Norge fikk også merke de nye tendensene. Til tross for at Norge hele tida har stått utafor EU har tilpassinga til unionens politikk kommet svært langt, også innafor utdanningsystemet. Eksempler på EU-politikk i norsk utdanningssytem er friskolelova, oppløsinga av klassene og klasseforstanderrolla, innføring av nasjonale normerte prøver og den nye tenkninga innafor pedagogikk som gjør kompetanse til mål, i steden for kunnskap. Her i Norge er det partiene Arbeiderpartiet og Høyre som har stått i spissen for reformeringa av utdanningssystemet, AP i første del av perioden og Høyre i den siste. Allerede i 1991 blei utdanningssektorenutpekt som et område der staten kunne spare mest blant annet gjennom flere elever pr. lærer, kortere tid på å gjennomføre videregående og høyere utdanning, konkurranseutsetting av skolene, åpning for mer privat drift og Friedman-inspirert kupongfinansiering. Arkitekten bak forslagene var ingen ringere enn den utskjelte Victor Norman. Normans råd førte blant annet til grunnlaget for Reform 94 (videregående utdanning) og Reform 97 (grunnskolen). Arbeiderpartiet fulgte opp EU-vedtaket fra Lisboa ved å nedsette Kvalitetsutvalget. Utvalget skulle drøfte ei full omlegging av norsk grunnutdanning etter Benchmarking-prinsippet. I 2002 krevde Bondevikregjeringas utdanningsminister Kristin Clemet at benchmarking-arbeidet skulle intensiveres blant annet gjennom de nasjonale normerte prøvene som skulle offentliggjøres. Her kjenner vi igjen tenkninga til Friedman. Foreldrene skal få vite hvilke skoler som er gode og hvilke som er mindre gode for å kunne velge den beste skolen for sitt barn. Dette blei vedtatt av et enstemmig Storting. Da EU-kommisjonen i 2003 oppfordret medlemslanda til å implementere mer privat kapital i utdanningssystema fikk Clemet vedtatt en ny lov om frittstående skoler, den såkalte friskolelova.

De nasjonale normerte prøvene ble møtt med kraftig motstand av landets elever. Skepsisen til benchmarking-metoden var stor og svært mange norske elever boikottet de nasjonale prøvene ved å levere blankt. På den måten ble resultatet ikke målbart og derfor ubrukelig. Professor Michael Apples skriver i lærerbladet Utdanning: "Paradoksalt nok utgjør en nasjonal læreplan og især et nasjonal testprogram det første og viktigste skrittet i retning økt markedstilpasning. Disse to elementene utgjør faktisk de mekanismene i forhold til sammenlignbare data som "forbrukerne " er avhengige av for at markedet skal fungere som marked. Fjerner man disse mekanismene, finnes det ingen sammenlignbare data å basere valg på.". Kampen mot de nasjonale prøvene er blant de viktigste enkeltsakene i den langt mer omfattende kampen mot en skole og et utdanningssystem styrt etter markedets prinsipper og kapitalens behov. Først og fremst er den viktig fordi ”forbrukerne”, altså elevene, sjøl har stått i spissen og organisert motstanden.

Denne teksten er en bearbeidelse av tekster forfattet av Terje Valen. Den er stadig under arbeid. For dem som vil fordype seg i emnet anbefales Terjes hjemmeside: http://home.online.no/~tervalen/