Jubileum:

Skuddet som ikke traff godt nok

Hvorfor ikke en skuespiller? Vi har hatt en klovn i fire år! Det var et av de mange slagorda under valgkampen som førte Hollywood-yndlingen (gubben medvirka faktisk i over femti helaftens spillefilmer!) Ronald Reagan inn i det hvite hus. Reagan var en av USAs mest rabiate presidenter noensinne. Han stod for en aggressiv utenrikspolitikk, han støtta apartheid-regimet i Sør-Afrika, han gjennomførte gigantiske skattelettelser for landets rikeste og en halsbrekkende militær opprustning. Ingen annen amerikansk president hadde opplevd så stor økning i klasseskiller som Reagan. Underskuddet i det føderale budsjettet hadde aldri vært større. Politi og etterretningsorganisasjoner hadde aldri hatt friere tøyler enn under Reagan. Den internasjonale domstolen i Haag kjente USA skyldig i å ha bidratt til terrorisme i Nicaragua under Reagans presidentperiode. Erstaningskravet er fortsatt ikke betalt, og tro meg – the list goes on…

Reagan var en drittsekk i verdensklasse. Til tross for dette er han en av USAs mest populære presidenter noensinne. Men han hadde sjølsagt også fiender. I dag er det 25 år sida John Hinkley Jr. skøyt seks skudd mot president Reagan utafor Hilton Hotell i Washington DC. Et av skuddene traff bare en tomme unna presidentens hjerte og punkterte i stedet hans venstre lunge. Den kyniske jævelen reiste seg raskt og skal ha sagt til kirurgene som redda livet hans: ”I hope you’re all republicans”.

Dagens fornøyeligste nyhet:

SKADEFRYD

Verden går av hengslene, kamerater! I Paris er det 1968 igjen, i Israel vinner partiet hvis partileder ligger i koma, i USA finner de stadig likdeler etter 9/11 og i hjemlige trakter blir Unge Høyre-ledere tatt for dop.

Sistnevnte sak er verdt en grundigere kommentar. Ungkalven Jonas Selnes, leder av Nordland Unge Høire siden januar i år, er sikta i forbindelse med at onkel blå snubla over en varebil som blant annet inneholdt over 10 kilo hasj. Våre venner i Unge Høire bidrar med dette til ny rekord i hasjbeslag i Salten. Jeg skal ikke underslå at jeg leste nyheten med en viss skadefryd. Kjenner jeg mine fandenivolske venner rett kan blåbloggeren Tobben vente seg noen spenstige kommentarer i tida som kommer. I dag er det fint å være del av en bevegelse med sunne og friske avholdstradisjoner. Nuvel, vi tar da en øl i godt lag, innimellom blir det kanskje til og med både to og tre, men urter sterkere enn oregano blir ikke sett på med blide øyne. Raus som jeg er må jeg allikavel gi uttrykk for en viss forståelse for unge Selnes. Når omgangskretsen din begrenser seg til de konservative tørrpinnene i Unge Høire kan vel noen og en hver føle trangen til å gripe til milde hallusinogener. Ikke si dette videre, men jeg så faktisk en gang en halvnaken Per Kristian Foss handle opium i absinth-fylla på dassen på London, så Selnes er i godt selskab.

Test dine kunnskaper om den norske ml-bevegelsen:

INTERAKTIVITET

Joda, bloggeren er et moderne menneske. Han er opptatt av interaktivitet, interfunksjonalitet, nye kommunikasjonsmetoder og innovativ informasjonsteknologi. Noen vil kanskje kalle ham nerd. Den siste tida har bloggerne i min bloggangskrets brukt bloggene sine til å formidle andre former for internettaktiviteter, som Magnus sitt political compass, Elvis Bling Ladens leserundersøkelse og Tirams blondinevits. Jeg for min del har nettopp oppdaga at start.no har ei side hvor du kan lage din egne quizer på nett. Det er jo sjølsagt right up our ally. Jeg har den glede av å presentere min første quiz: Hva kan du om norsk marxisme-leninisme? Oppfordrer folk til å ta quizen og legge ut resultatene sine i kommentarfeltet. Jeg er usikker på om den er for lett eller for vanskelig, men det var jaggu artig å lage den uansett. Blir liksom mint på hvor usannsynlig mye unyttig kunnskap jeg besitter.

Ta quizen her: http://quiz.start.no/?p=play&quizID=552

Tell your friends...

Oppdatert: Nå har jeg dessuten laga en såkalt karakterquiz. Her kan du teste hva slags raddis du er: http://quiz.start.no/?p=play&quizID=558

KRIG? HVILKEN KRIG?

"På det nåværende tidspunkt kan det ikke sies å være snakk om en væpnet konflikt i Irak", skal vi tro Danmarks utenriksminister Per Stig Møller. Utsagnet passer fint med George Bush's verdensbilde. Bare et par måneders bombing skulle til før Erkecowboy Bush stolt proklamerte krigen for vinni og avslutta. Vi som lever i den virkelige verden har et noe annet syn på saken. Det skal liksom ikke mer til enn å se på TV2-nyhetene for å skjønne at det er krig i Irak. Daglig kommer det nye rapporter om trefninger mellom koallisjonsstyrkene og den irakiske motstandsbevegelsen, og det går bemerkelseverdig kort tid mellom skandaleoppslagene om tortur og umenneskelige forhold i fengslene.

Fordi amerikanerne ettertrykkelig har avfeid poenget med å føre statistikk over drepte, har noen trivelige idealister danna Iraq Body Count project. I følge deres tall blir det drept flere i gjennomsnitt hver dag i Irak i år enn de to foregående åra. Såvidt jeg kan skjønne må dette være en indikasjon på økt oppslutning om den væpnede motstanden mot okkupasjonen. Uansett er det utvilsomt og ugjendrivelig et bevis på at den væpnede konflikten Per Stig Møller ikke kan se, den lever i beste velgående.

Lørdag 1. april har Komiteen for et fritt Irak sitt årsmøte i Oslo. I den anledning kommer lederen av Iraks Patriotiske Allianse, Abdul-Jabbar al-Kubaisi, til Norge for å fortelle om amerikanernes overgrep og motstandskampen mot okkupasjonen. For mer informasjon om møtet eller medlemskap i Komiteen for et fritt Irak, besøk: http://www.frittirak.no

Political compass:

Jeg har fri i dag og endelig tid til å gjøre fornuftige ting som jeg har utsatt alt for lenge. Allikevel sitter jeg på nettet og driver med tullete nerde-ting. Har gjort som Magnus og testa meg (ikke for kjønnsjukdommer, nei).

Resultatet blei som følger:

Economic Left/Right: -8.25
Social Libertarian/Authoritarian: -6.15

Testen ligger her: http://www.politicalcompass.org/

Gud som vi glær oss:

V for Vendetta

Det er to gledelige trender i filmverdenen for tida. Den ene er at filmen politiseres, i Norge som i Hollywood. Vi har fått friske tilskudd som Steven Spielbergs Munich, George Clooneys Syriana og Good night and good luck, samt vår hjemlige og grundig debatterte Gymnaslærer Pedersen. Den andre trenden innen film som har holdt på noe lenger er filmatisering av tegneserier. Det begynte med Spiderman, Daredevil, Electra, Batman begins osv. og har tatt seg betraktelig opp med en del mer intellektuelt stimulerende serier som for eksempel Frank Millers Sin City. Sistnevnte var jeg usannsynlig skeptisk til, gammal Miller-fan som jeg er, men filmen har vært veldig tro mot serien og i stor grad klart å fange stemninga fra den. Den siste av kultseriene som har blitt film er Alan Moores V for Vendetta fra 1982. Filmen fanger begge trendene, da dette er svært politisk serie. Det er dog ikke den første av Moores serier som har blitt film, men definitivt den mest spennende.

Serien er egentlig herlig aktuell da antihelten V nok må kunne karakteriseres som terrorist. En temmelig sympatisk sådan. Han er en maskert hevner som tar opp kampen mot et fascistoid, undertrykkende regime med lav toleransegrense for utskudd som negre, homofile, kunstnere og andre opplagte trusler. V bærer den karakteristiske Guy Fawkes-maska, godt kjent i Storbritannia. Guy Fawkes var en katolsk opposisjonell som 5. november 1605 blei tatt på fersken med seksogtredve tønner krutt under det britiske parlamentet i London. 5. november kalles i dag for Guy Fawkes Day og markeres med fyrverkeri og andre nærliggende festligheter. I serien sprenger V Old Bailey-domstolen på samme dagen og mobiliserer til revolusjon 5. november året etter. V for Vendetta var Moores kritikk av 80-tallets autoritære Thatcher-regime og er en interessant parallell til dagens muslimhets og terrorfrykt. Moore viste at også vestlige demokratiske samfunn kan utvikle fascistiode og totalitære trekk

Jeg gleder meg stort til å se filmen og skal prøve å komme tilbake med en anmeldelse. Jeg håper for så vidt også at Hollywood fortsetter å filmatisere gamle kultklassikere fra tegneserieverdenen. Frank Millers Give me liberty eller Warren Ellis’ Transmetropolitan ville for eksempel gjort seg godt på lerretet.

Se for øvrig også Elvis Bling Ladens kommentar med den noe populistiske overskriften Natalie Portman Nude: http://gudbedre.blogspot.com/2006/03/natalie-portman-nude.html

Tumlelista Topp 25:

Hva hører Brage på?

Massene dirrer av spenning! Sida jeg stadig lever i steinaldern har jeg verken Ipod eller mulighet for å spelle musikk på den hanglende PC’en min. Jeg begynner derimot å få en anselig platesamling. Den siste tida har jeg blitt fullstendig hekta på den fabelaktige musikeren Elvis Costello. Mannen er sinnssykt allsidig i musikken sin, han er en glimrende produsent (har blant annet jobba for ska-bandet The Specials og irskamerikanske The Pogues) og for sikkerhets skyld er han noenlunde politisk korrekt. Uansett, jeg har foretatt et dykk i platene som ligger sirlig stabla ved stereobenken for å hive meg på bølgen som har herja ymse radikale blogger de siste dagene. Elvis Bling Laden starta det hele, og jeg vil jo ikke være dårligere enn Magnus, Christian og alle de andre.

Her er ei mer eller mindre tilfeldig liste over låter som har blitt spilt på min samboers stereoanlegg de siste ukene:

1. Elvis Costello – Watching the detectives (My aim is true)
2. Pixies – Monkey gone to heaven (Death to the Pixies)
3. M.I.A. – Pull up the people (Arular)
4. The Specials – Blank expression (The Specials (remastered))
5. Miles Davis – Bitches brew (Bitches brew)
6. Stiff little fingers – Fly the flag (Nobodys heroes)
7. The Clash – Guns of Brixton (London Calling)
8. Cornelis Wreesvijk – Blues for IRA (Cornelis bästa)
9. John Lee Hooker – I’m bad (like Jesse James) Boom Boom (Pointblank))
10. Skatalites – Hot cargo (Foundation Ska)
11. Elvis Costello – Alibi (When i was cruel)
12. Frosk – Onkel Skrue (Kråker i lufta)
13. Toy Dolls – Nellie The Elephant (Dig that groove baby)
14. Johnny Cash – Devil’s right hand (Unearthed (Disc 2))
15. Wolfe tones – Come out ye black and tans (Let the people sing)
16. Miles Davis - Concierto De Aranjuez (part two, alternate take) (Skethces of Spain)
17. The Jam – Thick as thieves (Setting sons)
18. DJ Vadim (feat. Motion Man) – The Terrorist (U.S.S.R.: Life From The Other Side)
19. Anti pop consortium – Ping Pong (Arrhythmia)
20. Hans Rotmo – Vinterbruden (Spæll åt mæ - Oppsummering av Hans Rotmos musikk: 1974-2003 (Disc 2))
21. Woody Guthrie - What are we waitin’ on (This machine kills fascists (Disc 2))
22. The Sonics - Pscycho (Maintaining my cool)
23. Tom Waits – Underground (Beautiful maladies)
24. Sham 69 – Hey little rich boy (Tell us the truth)
25. Joe Strummer & The Mescaleros – Long shadow (Streetcore)

Elvis Bling Laden kommer sikkert til å bitche om at det er for mye elgitar her, men det får så være. Makan til musikkfascist skal du jaggu leite lenge etter. In your face, Elvis!

Om daue sluggere og små og store skurker:

GANGSTERS PARADISE

Det var karakteristikken Milosevics Serbia fikk i den britiske dokumentaren NRK viste i kveld. Programmet hadde en interessant vinkling og fokuserte blant annet på hvordan gangstervirksomhet blei godtatt i så stor grad at det mer eller mindre utvikla seg til en subkultur blant serbisk ungdom. Under Milosevic-epoken var Serbias utesteder og diskoteker dominert av kortklipte menn med gullenker og en noe lemfeldig omgang med håndvåpen. Disse smågangsterne som i stor grad livnærte seg på sigarettsmugling, biltjuveri og våpenhandel utvikla til og med et eget musikalsk uttrykk, den såkalte turbofolken som beskrives som en blanding av serbisk folkemusikk og hard tekno. Linkene mellom kriminelle, smuglere og paramilitære lot seg ytterligere forsterke ved at lederen for den paramilitære gruppa de Hvite Tigerne, Arkan, gifta seg med turbofolkens framste representant, popdronninga Ceca.

En slugger er dau. Uansett hva man måtte mene om Milosevic har han satt dype spor og hatt ikke så reint liten betydning for store deler av det tidligere Jugoslavia. Da jeg reiste gjennom Balkan på interrail for et par somre sida var de i ferd med å avvikle siste rest av Jugoslavia, den monetære unionen mellom Serbia og Monte Negro. Det tydeligste sporet etter Milosevics moderne diktatur står imidlertid støtt midt i hovedstaden Beograd. Det er ruinene etter den statlige TV-stasjonen Radio Television Serbia (RTS) som blei bomba i 1999. Minst seksten av Milosevics lojale propagandamakere blei drept. Jeg har sjøl vært der. Hvis det er noe de er enige om serberne, så er det hatet mot USA og NATO. Sjøl om de serbiske massene retta demonstrasjonene sine mot det statlige TV-nettverket finnes det bemerkelsesverdig liten støtte til NATO-bombinga. Da jeg var i Serbia var jeg så heldig å bli vist rundt av freelanceren og språkprofessoren Ljubisa Rajic, som blant annet dekket krigen mot Serbia for norske Dagbladet. Sønnen hans Ivan Rajic er et år yngre enn meg og vi hang rundt med han og kompisene hans i ei snau uke. Ivan fortalte meg en interessant historie fra krigens dager. Da det ble klart at NATO skulle bombe landet samla ungdommene seg på de største bruene i landet og holdt utekonserter. Over seg holdt de svære bannere med blinker på, som for å si ”vi er ikke redd dere, her er vi”.

Man kan mene mye og mangt om Milosevic og hans kumpaner. Personlig har jeg inntrykk av at han var litt av en drittsekk. Det påvirker allikevel ikke riktigheten av gamle jungelordtaket å bombe for fred er som å knulle for dyden. Jeg feller ikke mange tårene for militaristen og overklassegutten Slobo som kreperte i krigsforbryter-forvaring i Haag, men jeg heller gjerne ut en bayer for de mange livene som gikk tapt i de opprivende borgerkrigene som har ridd Balkan som ei mare, for ikke å snakke om ofrene for amerikansk bombing. Til tross for det skurkeaktige regimet Slobo fikk føre over ti år trakk kanskje imperialismen det lengste strået også denne gangen?

En fortvila innrømmelse:

Muhammed, moralisme og mangelen på megetsigende meninger

Jeg har blitt moralist. Jo da, jeg skal ikke nekte lenger. Som en samvittighetsfull venstreside-blogger føler jeg et visst ansvar for å mene noe om det meste av hendelser med omfattende samfunnsmessig betydning. Derfor satt jeg meg ned forleden og forsøkte å skrive noen fornuftige linjer om Muhammed-karikaturer, opprøret i den arabiske verden, ytringsfrihet og andre nærliggende tema. Det gikk ikke. Da jeg leste gjennom de drøye fire sidene med tekst slo det meg at det jeg hadde skrivi fint kunne vært framsatt av min gamle far i diskusjon med sine småborgerlige ost-og-vin-venner. Eller for den saks skyld noe Jens Stoltenberg kunne ha sagt på TV. Jeg hadde i bunn og grunn ikke klart å si noe særlig annet enn at det er viktig med respekt og toleranse og greier og det hadde vært innmari sløyt om folk bare var ålreite mot hverandre. Det har folk sagt før. Dessuten er jeg ikke helt sikker på om det er riktig, det vil si kanskje er det litt for enkelt. Jeg tror kanskje det er rimelig å hevde at noen har skylda for alt bråket. Uansett må jeg bare beklage, men dere får ingen analyse av meg i denne saka.

Den eneste som har klart å melde noe særlig fornuftig i den offentlige debatten som har rast i avisene den siste tida er den svenske forfatteren Jan Guillou. Han setter halen på grisen, treffer spikern på huet og tar bladet fra munnen når han sier at den viktigste årsaken til raseriet i de muslimske landa er den danske arrogansen og rasismen. Fogh Rassmusen må ta en del av skylda. Jeg skjønner godt at folk blir sure på en fyr som sier rett ut at han ikke liker dem og ikke vil ha noe med dem å gjøre, langt mindre prate med dem.

- Det er et avgjørende skille mellom Norge og Danmark. Det som utløste striden var ikke tegningene i Jyllands-Posten, for Muhammed er blitt avbildet mange hundre ganger tidligere. Problemet var at den danske statsministeren Anders Fogh Rasmussen med forakt avviste 11 ambassadører fra muslimske land som ville snakke om saken, sa Guillou i et intervju med Dagbladet.

Les resten av intervjuet her: http://www.dagbladet.no/nyheter/2006/02/08/457145.html