Gud som vi glær oss:

V for Vendetta

Det er to gledelige trender i filmverdenen for tida. Den ene er at filmen politiseres, i Norge som i Hollywood. Vi har fått friske tilskudd som Steven Spielbergs Munich, George Clooneys Syriana og Good night and good luck, samt vår hjemlige og grundig debatterte Gymnaslærer Pedersen. Den andre trenden innen film som har holdt på noe lenger er filmatisering av tegneserier. Det begynte med Spiderman, Daredevil, Electra, Batman begins osv. og har tatt seg betraktelig opp med en del mer intellektuelt stimulerende serier som for eksempel Frank Millers Sin City. Sistnevnte var jeg usannsynlig skeptisk til, gammal Miller-fan som jeg er, men filmen har vært veldig tro mot serien og i stor grad klart å fange stemninga fra den. Den siste av kultseriene som har blitt film er Alan Moores V for Vendetta fra 1982. Filmen fanger begge trendene, da dette er svært politisk serie. Det er dog ikke den første av Moores serier som har blitt film, men definitivt den mest spennende.

Serien er egentlig herlig aktuell da antihelten V nok må kunne karakteriseres som terrorist. En temmelig sympatisk sådan. Han er en maskert hevner som tar opp kampen mot et fascistoid, undertrykkende regime med lav toleransegrense for utskudd som negre, homofile, kunstnere og andre opplagte trusler. V bærer den karakteristiske Guy Fawkes-maska, godt kjent i Storbritannia. Guy Fawkes var en katolsk opposisjonell som 5. november 1605 blei tatt på fersken med seksogtredve tønner krutt under det britiske parlamentet i London. 5. november kalles i dag for Guy Fawkes Day og markeres med fyrverkeri og andre nærliggende festligheter. I serien sprenger V Old Bailey-domstolen på samme dagen og mobiliserer til revolusjon 5. november året etter. V for Vendetta var Moores kritikk av 80-tallets autoritære Thatcher-regime og er en interessant parallell til dagens muslimhets og terrorfrykt. Moore viste at også vestlige demokratiske samfunn kan utvikle fascistiode og totalitære trekk

Jeg gleder meg stort til å se filmen og skal prøve å komme tilbake med en anmeldelse. Jeg håper for så vidt også at Hollywood fortsetter å filmatisere gamle kultklassikere fra tegneserieverdenen. Frank Millers Give me liberty eller Warren Ellis’ Transmetropolitan ville for eksempel gjort seg godt på lerretet.

Se for øvrig også Elvis Bling Ladens kommentar med den noe populistiske overskriften Natalie Portman Nude: http://gudbedre.blogspot.com/2006/03/natalie-portman-nude.html