Om daue sluggere og små og store skurker:

GANGSTERS PARADISE

Det var karakteristikken Milosevics Serbia fikk i den britiske dokumentaren NRK viste i kveld. Programmet hadde en interessant vinkling og fokuserte blant annet på hvordan gangstervirksomhet blei godtatt i så stor grad at det mer eller mindre utvikla seg til en subkultur blant serbisk ungdom. Under Milosevic-epoken var Serbias utesteder og diskoteker dominert av kortklipte menn med gullenker og en noe lemfeldig omgang med håndvåpen. Disse smågangsterne som i stor grad livnærte seg på sigarettsmugling, biltjuveri og våpenhandel utvikla til og med et eget musikalsk uttrykk, den såkalte turbofolken som beskrives som en blanding av serbisk folkemusikk og hard tekno. Linkene mellom kriminelle, smuglere og paramilitære lot seg ytterligere forsterke ved at lederen for den paramilitære gruppa de Hvite Tigerne, Arkan, gifta seg med turbofolkens framste representant, popdronninga Ceca.

En slugger er dau. Uansett hva man måtte mene om Milosevic har han satt dype spor og hatt ikke så reint liten betydning for store deler av det tidligere Jugoslavia. Da jeg reiste gjennom Balkan på interrail for et par somre sida var de i ferd med å avvikle siste rest av Jugoslavia, den monetære unionen mellom Serbia og Monte Negro. Det tydeligste sporet etter Milosevics moderne diktatur står imidlertid støtt midt i hovedstaden Beograd. Det er ruinene etter den statlige TV-stasjonen Radio Television Serbia (RTS) som blei bomba i 1999. Minst seksten av Milosevics lojale propagandamakere blei drept. Jeg har sjøl vært der. Hvis det er noe de er enige om serberne, så er det hatet mot USA og NATO. Sjøl om de serbiske massene retta demonstrasjonene sine mot det statlige TV-nettverket finnes det bemerkelsesverdig liten støtte til NATO-bombinga. Da jeg var i Serbia var jeg så heldig å bli vist rundt av freelanceren og språkprofessoren Ljubisa Rajic, som blant annet dekket krigen mot Serbia for norske Dagbladet. Sønnen hans Ivan Rajic er et år yngre enn meg og vi hang rundt med han og kompisene hans i ei snau uke. Ivan fortalte meg en interessant historie fra krigens dager. Da det ble klart at NATO skulle bombe landet samla ungdommene seg på de største bruene i landet og holdt utekonserter. Over seg holdt de svære bannere med blinker på, som for å si ”vi er ikke redd dere, her er vi”.

Man kan mene mye og mangt om Milosevic og hans kumpaner. Personlig har jeg inntrykk av at han var litt av en drittsekk. Det påvirker allikevel ikke riktigheten av gamle jungelordtaket å bombe for fred er som å knulle for dyden. Jeg feller ikke mange tårene for militaristen og overklassegutten Slobo som kreperte i krigsforbryter-forvaring i Haag, men jeg heller gjerne ut en bayer for de mange livene som gikk tapt i de opprivende borgerkrigene som har ridd Balkan som ei mare, for ikke å snakke om ofrene for amerikansk bombing. Til tross for det skurkeaktige regimet Slobo fikk føre over ti år trakk kanskje imperialismen det lengste strået også denne gangen?