rødgrønn asylpolitikk:

DE DØDELIGE AVSLAGA

Klassekampen bringer i dag nok et eksempel på problemene i norsk asylpolitikk. Den syriske kurderen Yassin Suleiman var blant de arresterte under razziaen på Dale asylmottak i Sandnes 1. november og blei kort tid etter tvangsreturnert til Syria sammen med sin kone og datter. Etter ankomsten i Syria blei Suleiman arrestert og har ikke hatt kontakt med omverdenen på over en måned. Historia om Suleiman personifiserer nedbygginga av det norske asylinstituttet og de tragiske konsekvensene av denne politikken.

Yassin Suleiman kom til Norge for to år sida for å søke asyl. Den 35 år gamle kurderen fikk avslag på sin asylsøknad, til tross for at han forklarte både at han hadde vært fengslet i ett år på 90-tallet og blitt torturert, at han var medlem av et av Syrias forbudte kurdiske partier (Demokratisk Enhetsparti) og at han flykta fra forfølgelse av det syriske sikkerhetspolitiet. Suleiman var overbevist om at en ny fengsling venta på han dersom han blei tvangsreturnert.

Avslagene i Utlendingsdirektoratet og Utlendingsnemda blei begrunna med en rapport fra den norske ambassaden i Damaskus som bare konstaterte at ambassaden ikke kan bekrefte eller avkrefte Suleimans påstander om forfølgelse og tortur i Syria. Utlendingsmyndighetene tolket dette som at han derfor snakket usant. Klageinstansen Utlendingsnemnda brukte ikke muligheten som foreligger ved tvilstilfeller til å kalle sammen full nemnd før sin avgjørelse. Suleiman fikk heller aldri muligheten til å møte sin saksbehandler i nemda. Klagen ble avslått av nemndleder alene.

I dag sitter Suleiman fengsla i Syria og bekymra familie og venner får ikke kontakt med ham. Til tross for flere henvendelser fra Suleimans venner i Sandnes har det vært øredøvende stille fra Utenriksdepartementet fram til Amnesty International kom på banen denne uka. Amnesty mobiliserer sine medlemmer til en hasteaksjon for å presse norske myndigheter til å bringe Suleiman tilbake til Norge. Organisasjonen mener Norge bryter internasjonale forpliktelser ved å tvangssende en person til et område der vedkommende risikerer tortur eller mishandling.

Suleiman er ikke noen hjerteskjærende enkeltskjebne som har blitt nekta opphold ved en feil. Han er snarere et eksempel på en kategorisk praksis som går ut på at mennesker som ikke sjøl kan dokumentere forfølgelse blir sendt tilbake til sine overgripere. Dersom ikke myndigheter eller fengselspersonell innrømmer å ha torturert søkeren har det aldri skjedd. Utlendingsnemda, som blei oppretta for å bedre søkernes rettssikkerhet, avviser sak etter sak med forenkla behandling, uten nemdmøte og uten at søkerne sjøl får møte. Tvilen kommer aldri den forfulgte til gode i verdens mest utviklede demokrati. Annerledeslandet Norge er i ferd med å bli ingenmannslandet.