Kunst: John Heartfield

Etter min lille rapport fra høstutstillinga fikk jeg kritikk, blant annet fra min gamle far, om enfoldighet i forhold til kunst. Er det bare politisk kunst som kan provosere, overraske, more eller bevege oss raddiser? Antagelig ikke, men den gjør det formodentlig best. Her har jeg skrevet litt om en av mine absolutte favorittkunstnere, propagandakunstneren John Heartfield.

John Heartfield, eller Helmut Herzfeld som var hans egentlige navn blei født i Berlin i 1891. I 1899 ble Helmut og hans tre søsken forlatt av foreldrene som måtte flykte fra Tyskland for å unnslippe en fengselsdom for blasfemi. De var begge sosialister og politiske aktivister. Helmut ble overlatt til en av sine onkler, og seinere til flere forskjellige verger. Allikevel fortsatte unge Helmut sin utdannelse og utvikla en oppslukende lidenskap for visuell kunst. Fra rundt 1912 tok Helmut Herzfeld seg jobb som kommersiell kunstner og jobba blant annet med å designe bokforsider, ironisk nok også de utvalgte verkene til hans far Franz Heartfield, den politiske flyktningen. I 1913 dro han atter til Berlin for å fortsette sin utdannelse ved Berlinske Kunst-und Handwerkerschule. Da første verdenskrig brøyt ut fikk Herzfeld føle det på kroppen. I 1914 ble han innrullert i den tyske hæren og med overhengende fare for å bli sent til fronten to år seinere iscenesatte han et nervøst sammenbrudd og ble dimmitert. Krigen og Tysklands stadige nasjonalistiske dreining var med å vekke Herzfelds politiske engasjement. Etter å ha blitt dimittert flytta Herzfeld tilbake til Berlin og gjennopptok kontakten med sin bror Wieland som også ble dimmitert fra hæren rundt samme tida. Sommeren 1916 oppsto et ganske offensivt nasjonalistisk slagord i Tyskland; "Gott Strafe England", på norsk "Måtte Gud straffe England". Dette provoserte den politisk oppvåknende Helmut til å bytte navn fra Helmut Herzfeld til John Heartfield. Sammen med sin bor blåste han liv i et gammelt tysk månedsmagasinet som de ga ut på sitt eget forlag Neue Jugend. I 1918 giftet Heartfield seg med en kvinne ved navn Helene Balzer som fødte hans sønn Tom. Samme år meldte han seg inn i det tyske kommunistpartiet.

Året etter starta Heartfields karriere som politisk dissident og kontroversiell kunstner for alvor. Han jobba på denne tida for Den militære filmutdanningstjenesten, men fikk sparken etter å ha mobilisert til streik mot drapene på Karl Liebknecht og Rosa Luxemburg. Sammen med sin bror Wieland og en kamerat ved navn George Grosz dannet han det politiske, satiriske tidsskriftet Die Pleite som på norsk blir noe sånt som Falitten eller Konkursen. Heartfield jobbet videre for kommunistpartiet utover tjuetallet som redaktør for forskjellige tidsskrifter og blei godt kjent som en aktiv skribent og sylskarp satirisk illustratør. I 1924 innleda han et varmt vennskap med den kjente dikteren Bertolt Brecht, som blei en stor inspirasjon for Hearfields videre politiske og kunstneriske arbeid. Heartfield blei en pionèr innafor fotomontasje og presenterte sine verker for første gang på tiårsjubileet for starten på første verdenskrig på ei utstilling i Berlin. Dette blei starten på en rekke utstillinger av politisk kunst i både Tyskland, Tjekkia og England. Et av de mest kjente bildene fra denne tida er Heartfields sjølportrett der han klipper over strupen på Zörgiebel, Berlins aldrende politimester.

I 1930 blei han ansatt hos Arbeiter-Illustrierte-Zeitung, Arbeidernes Illustrerte Avis. Heartfield laget de fleste av avisas forsider og utvikla sitt fotomontasjeprosjekt videre. Dette arbeidet er nok hans mest kjente. Avisa var sjølsagt illegal og blei smugla inn i Tyskland fra utlandet. I perioden 1931-1932 reiste Heartfield rundt i Sovjet og holdt foredrag og utstillinger. Da Hitlers naziregime tok makta i Tyskland i 1933 flykta Heartfield til Tjekkia og fortsatte sitt arbeid i eksil. Flere store kunstutstillinger der Heartfield deltok blei så kontroversielle at de direkte trua de diplomatiske forbindelsene mellom Tjekkia og Hitler-Tyskland. I frykt for tysk okkupasjon av Tjekkia dro Heartfield til England i 1938. På grunn av sin tyske avstamming ble han internert i 1941 først i Lutton, deretter Huyton, og til slutt i York. Fangenskapet satte sine spor og skapte en enda større frihetstrang som prega kunsten hans i åra som skulle komme. Etter en tid ble han sluppet løs og sida da kom hedersbevisningene strømmende. Heartfield mottok en rekke priser og anerkjennende titler for sitt arbeid mot Hitler-regimet. Heartfields verker var i sin tid epokegjørende innafor propagandakunst og fotomontasjesjangeren. Spesielt forsidene til AIZ trekkes fram som revolusjonerende kunstneriske arbeider. Sjøl om John Heartfield ikke er av verdens mest kjente kunstnere skapte han nye kunstformer og visuelle uttrykk som har prega både seinere kunst, moderne design, reklame og mote i et halvt århundre. Og sjelden har verden sett kunstnere med skarpere politisk snert og evne til å treffe spikern på huet.

For interesserte anbefaler jeg boka John Heartfield : AIZ/ VI 1930-38. Den er tilgjengelig hos Amazon.com.

Se også websida http://www.towson.edu/heartfield/

Møt "hettemannen" fra Abu Ghraib

”De tvang meg til å stå på en boks med en hette på hodet og armene rett ut i luften. De sa til meg at de ville gi meg elektriske sjokk. Jeg trodde ikke på dem. Så tok de to ledninger og stakk dem inn i kroppen. Jeg følte det som om øynene spratt ut. Så falt jeg i bakken”.

Du husker han sikkert. Mannen med den svarte hetta, med strømkabler i armene, som ble tvunget til å posere for de amerikanske okkupantene. Bildene som dokumenterer den amerikanskledede okkupasjonsmaktas tortur av fangene i det berykta Abu Ghraib-fengselet i Irak gikk verden rundt og sjokkerte folk i alle verdenshjørner. Mannen med hetta heter egentlig Haj Ali-i-Qaysi. Før problemene hans med amerikanerne begynte jobbet han som mukhtar, det vil si landsbysjef, i landsbyen i området rundt Abu Ghraib. Der pleide han å holde forelesninger i moskeene, høste dadler og drive en parkeringsplass ved siden av den lokale moskeen. Nå kommer han til Norge for å fortelle sin historie.

Åpent møte i Oslo tirsdag 8. november.
Hør Ali-i-Qaysi fortelle sin historie. Sammi Ala’a, leder av Komiteen for et fritt Irak i Danmark og medlem av den irakiske kommunistiske bevegelsen kommer også for å snakke om det irakiske folkets motstand. For endelig tid og sted, følg med på http://www.frittirak.no/

Les intervju med Haj Ali-i-Qaysi her: http://www.iacenter.org/Iraq/iraq_rome-conf0905.htm

På fremmed mark

Hvor mange av dere lot seg lure? I dag kom beskjeden mange av oss har venta på (i negativ forstand). Norge skal likevel ha soldater utplassert i Irak. Argumentet som serveres er hensynet til Norges NATO-medlemsskap. - De norske soldatene som er i Irak og jobber direkte under NATO som ansatte i NATO-systemet, skal bli, sier Stoltenberg til nrk.no. Ikke uventa fra det holdet, kanskje. Mer skuffende er det at SV ikke evner å presse AP i denne og tilsvarende saker. Attpåtil presterer SV å skryte på seg å ville hente hjem alle soldatene fra Afghanistan.

Den tolvte september 2001 (dagen etter angrepet på World Trade Center) var Kristin Halvorsen og SV for å bruke NATOs artikkel fem og anerkjente USAs rett til krig på et svært ullent grunnlag. Det var ikke engang klart hvem vi skulle være med på å gå til krig mot. I ettertid er det hevet over enhver tvil at Afghanistan aldri har angrepet USA. SV viste total mangel på konsekvens i sin krigsmotstand. En enstemmig utvida utenrikskomitè vedtok seinere å sende norske soldater til ISAF-styrkene, de angivelige sikkerhetsstyrkene i Afghanistan. Norske styrker har siden det deltatt i okkupasjon med SVs velsignelse Det eneste vedtaket vedrørende Afghanistan som møtte motstand fra SV var det som stilte norske styrker direkte under amerikansk kommando. Nå viser det seg imidlertid at ISAF og USAs Enduring Freedom-operasjon smelter sammen i større og større grad. Norges avlastning av amerikanske styrker i Afghanistand er dessuten en indirekte støtte til krigen i Irak fordi den gir USA anledning til i større grad å fokusere på krigen der. Dette betyr at ingen av partiene på Stortinget har vært konsekvent mot norsk støtte til krig og okkupasjon.

Norge må slutte å delta i USAs agressive krigføring. Uansett om disse krigen føres av NATO eller av USA på egen hånd, med eller uten FN-mandat, så har ikke norske soldater noe å gjøre i okkupasjonsstyrker ledet av verdens mest agressive krigsmaskin. Jeg håper den rødgrønne regjeringa opplever sterkt press i perioden som kommer. Norge må hente hjem alle soldatene fra både Afghanistan og Irak, uavhengig av hvem som kommanderer dem. SVs antikrigsbløff må avkles igjen og igjen til partiet tar hensyn til folkemeninga som flere ganger har gitt klart utrykk for motstand mot en hver norsk støtte til krig okkupasjon i Irak og Afghanistan.

Bli medlem i Komiteen for et fritt Irak! Besøk dem her: http://www.frittirak.no/

Stiftelsen Manifest – debatt eller teknokrati?

I den siste utgaven av Rød Fronts tidsskrift Demo skriver Attac-styremedlem Einar Braathen om stiftelsen Manifest. Manifest er en stiftelse oppretta etter stiftelsesloven av Rød Front, Rød Ungdom og Sosialistisk Ungdom. Manifest blei til i etterkant av konferansen Manifest 02 og skulle bli et forum for debatt blant venstresidas ungdomsorganisasjoner. I vedtektene kan vi lese: ”Stiftelsen Manifest skal bidra til kampen for et sosialistisk folkestyre gjennom å legge til rette for teoriutvikling og diskusjon blant radikale og revolusjonære i Norge. Stiftelsen Manifest skal søke å skape debatt på tvers av ideologiske tradisjoner og organisatoriske skiller”. Som Braathen helt korrekt påpeker har Manifest seinere fungert som en sjølstyrt organisasjon. Ingen av de tre opphavsorganisasjonene er sikret noen demokratisk kontroll over stiftelsen og styret supplerer seg sjøl. Braathen kritiserer videre hvordan Manifest på et selektivt grunnlag har knytta til seg folk uten tilknytting til noen av opphavsorganisasjonene og han beskriver Manifest som et elitisktisk, udemokratisk og teknokratisk prosjekt.

Jeg tror Braathen har rett i mye av sin kritikk av Manifest. Først og fremst framstår stiftelsens oppgaver og mål som svært uklare i mine øyne. Manifest skulle være en stiftelse med mål om å fremme debatt på venstresida, men bevegde seg raskt i retning høyresidas tenketanker. Manifestmiljøet har vært mest opptatt av å si at andre tar feil og at venstresida er avleggs. I det hele tatt har ikke Manifest hverken fungert eller oppført seg videre demokratisk. Manifest har blitt en eliteklubb av intelektuelle meningsprodusenter, akkurat som mange fryktet før opprettelsen. Jeg tror ikke Manifest er egnet til å fremme debatt og jeg opplever at de forsøker å danne fiendebilder som inkluderer organisasjoner og strømninger på venstresida som de er politisk uenig med. Manifest får preg av å være en konkurent til partiene, et partibyggende prosjekt, med sin higen etter ny politikk og et ”tredje venstre”. Det kommer til uttrykk i den totale usynliggjøringa av det allerede eksisterende revolusjonære alternativet – Rød Valgallianse. I Manifests debattbok om valget skriver stiftelsens sjefsideolog Magnus Marsdal om ”den politiske kjempesjansen 2005” uten å nevne den delen av venstresida han er valgt til å representere med et eneste ord. I boka som i sin helhet er viet valget 2005 og utfordringer for venstresida framover ser det ut som om RV ikke er noe alternativ for unge radikale.

Om Manifest er et levedyktig prosjekt vil tida vise, men miljøet mangler den viktigste krafta de andre venstresideorganisasjonene lever av og gjennom – aktivismen. Fenomenet Manifest reiser spørsmålet om venstresida har behov for flere meningsprodusenter og en ny ideologisk elite eller om den gode gamle ideen om at folk sjøl skal fremme og kjempe for rettferdige krav i partier og fagforeninger ikke er så hakkende gæren.

Kunst

Nå er ikke jeg den som er mest opptatt av kunst, i alle fall ikke i tradisjonell forstand. Jeg kan like noe billedkunst men jeg tror jeg har en ganske konservativ smak. Jeg er glad i nasjonalromantikk og sånn. Høstutstillingen består jo gjerne av mye rart. Uetablerte kunstnere virker innimellom som de tror de må finne på nye ting for å oppnå anerkjennelse. Jeg har aldri vært der før sjøl, men hørt mye kritikk av forskjellige folk. Mange blir opprørt og provosert av en del av den moderne kunsten som Høstutstillingen er berykta for å formidle. ”Et par streker på et lerret! Dette kunne unga mine gjort for en brøkdel av prisen!”. I mange tilfeller er jeg enig i den type kritikk. Jeg blir ikke alltid så jævla imponert og noen ganger blir jeg stående å lure på om det er jeg som er dum og ikke skjønner hvorfor verket er så fantastisk bra. Årets høstutstilling er ikke så veldig sånn. Det er mye fint å se på, det visuelle er ofte enkelt og stilfullt og kunstnerne bruker mye humor. Det liker jeg.

Blant malerier, fotografier, tekstil og installasjon er det flere flotte verker på årets utstilling, men det som utmerker seg er nok allikevel videosalen. Flere kunstnere har laget film som går kontinuerlig på lerret. Størst inntrykk gjorde kanskje Thomas Østbyes Drømme kan du gjøre senere. Filmen er et opptak av en virkelig telefonsamtale der en ureturnerbar asylsøker fra Irak forsøker å få en av UDIs saksbehandlere i tale. Telefonsamtalen varer i godt over 50 minutter før asylsøkeren får snakke med en saksbehandler. I løpet av noen minutter avviser saksbehandleren på byråkratisk vis alle spørsmålene til den fortvilte asylsøkeren. Kanskje er det sånn at politisk kunst fenger politisk interesserte... Jeg synes i alle fall filmen var provoserende og flott.

Et annet verk med politisk snert er kartet Final Status Map av Pierre Lionel Matte. Verket er et kart over Sverige der Norge er okkupert av den svenske staten.. Det hele viser oss hvordan Israels okkupasjon av Palestina ville arta seg overført til skandinaviske forhold. Norge synes forsvinnende lite og de svenske bosetningene og sikkerhetsstyrekene uendelig mange. Dette er hverdagen til det palestinske folket og kunstneren vekker absolutt solidaritetsfølelsen hos publikum.

Alt i alt er årets Høstutstilling absolutt verdt et besøk. Jeg, som ikke hadde noe bedre å gjøre på en lørdag med strålende høstsol ble godt fornøyd. Høstutstillingen varer fram til 9. oktober. For mer informasjon, se www.høstutstillingen.no

Til neste gang,
Brage.

Fem år med intifada!

Fem år har gått siden starten på den nye Intifadaen. Mye har skjedd på denne tida uten at situasjonen for palestinerne har blitt vesentlig bedre. Bli med i solidaritetsarbeidet for Palestina!

Israels tilbaketrekking fra Gaza er ingen hyggelig gest fra Sharons side og kan ikke sees som et ledd i noen fredsprosess all den tid Israel fortsetter byggingen av muren. Tilbaketrekkingen fra Gaza er et strategisk trekk for å feste den israelske okkupasjonen over Vestbredden ytterligere ved å annektere mer palestinsk jord og utvide de folkerettsstridige bosettingene. Israel vil fortsette å kontrollere Gazas grenser, luftrom og kystlinje gjennom å ytterligere bygge ut sine militærinstallasjoner rundt Gaza i forbindelse med tilbaketrekkingen. De ulovlige bosetterne ser ut til å bli overført til andre, også folkerettsstridige, bosetterkolonier på Vestbredden.

For deg som vil lære mer om Midt-Østenkonflikten anbefaler jeg websida http://www.palestina.no. Jeg oppfordrer dessuten alle som har mulighet til å delta i demonstrasjonen 28. september. Møt opp på Eidsvolls plass ved Stortinget kl. 18.00. Arrangør er Fellesutvalget for Palestina.

Kampen fortsetter - utafor Stortinget

Så klarte vi det ikke denne gangen heller. Et knepent rødgrønt flertall tok rotta på Bondevik, men uten støtte fra Rød Valgallianse. Vi kommer til å fortsette opposisjonsarbeidet og kampen for en annen verden utafor maktas lokaler.

Med den rødgrønne regjeringa er det viktigere enn noensinne å ha et slagkraftig opposisjonsparti på venstre fløy, og er det noe vi har fått til i denne valgkampen så er det å bygge videre på et slikt parti. RV har sannsynligvis ikke mistet velgere i innspurten. De velgerne som har holdt oss oppe på meningsmålingene er i stor grad velgere som av ulike grunner ikke stemte på valgdagen. Den manglende troa på demokratiet i Norge vil ingen i RV klandre dem for.

Allikevel er det viktig å ikke glemme de mange seierne vi har oppnådd i løpet av denne valgkampen. Vi har gjennomført en rekke flotte aksjoner, vi har vervet nye medlemmer og vi har knytta kontakter med masse flotte folk som vi vil jobbe videre sammen med i tida som kommer. Vi har satt fokus på og avslørt venstrepartiens antikrigsbløff og markert RV som det eneste partiet som er mot norsk støtte til krigen i Afghanistan. Vi har gravd fram indikasjoner på korrupsjon på høyt nivå hos partiet Høyre i Midtåsensaka i Oslo. Vi har bidratt i aksjonen "”Slum City" utafor Stortinget som pekte på hvordan høyrepolitikk skaper stadig større skiller i samfunnet og skyver folk ut i fattigdom og nød. Og vi har høsta uventa støtte fra en haug med folk som forlater sine egentlige partier i harme over svikene mot folk flest som aldri ser ut til å ta slutt. Sist men ikke minst, Rød Ungdom har gjort sitt suverent beste skolevalg i Oslo noensinne med utrolige 9,2% av stemmene!

Vi har noen spennende år i vente. Vil SV klare å presse fram noen ny politisk kurs i utenrikspolitikken, eller blir det Kristin Halvorsens "fra puddel til partner" som blir gjeldende? Vil regjeringa klare å gjennomføre full barnehagedekning? Vil soldatene bli henta hjem fra Irak? Vil arbeidsmiljøloven, friskoleloven og pensjonsreformen reverseres? Det er all grunn til å tvile. Nettopp derfor skal RV fortsette kampen, sammen med Rød Ungdom, og de mange uavhengige organisasjonene som kjemper for rettferdighet og for en annen verden. Den revolusjonære bevegelsen og spesielt RV har kommet styrka ut av denne valgkampen. Som det ofte ropes gjennom gatene når våre venner samler seg i protest – kampen fortsetter!

Bli medlem du også! Besøk http://www.rv.no

Testing, testing!

Da er bloggen i gang! Dette er min høyst personlige blog hvor jeg vil spy ut meninger om mye og mangt i tide og utide.

Håper du vil kikke innom en gang i blant og anbefale den til andre.

Brage.