Stiftelsen Manifest – debatt eller teknokrati?

I den siste utgaven av Rød Fronts tidsskrift Demo skriver Attac-styremedlem Einar Braathen om stiftelsen Manifest. Manifest er en stiftelse oppretta etter stiftelsesloven av Rød Front, Rød Ungdom og Sosialistisk Ungdom. Manifest blei til i etterkant av konferansen Manifest 02 og skulle bli et forum for debatt blant venstresidas ungdomsorganisasjoner. I vedtektene kan vi lese: ”Stiftelsen Manifest skal bidra til kampen for et sosialistisk folkestyre gjennom å legge til rette for teoriutvikling og diskusjon blant radikale og revolusjonære i Norge. Stiftelsen Manifest skal søke å skape debatt på tvers av ideologiske tradisjoner og organisatoriske skiller”. Som Braathen helt korrekt påpeker har Manifest seinere fungert som en sjølstyrt organisasjon. Ingen av de tre opphavsorganisasjonene er sikret noen demokratisk kontroll over stiftelsen og styret supplerer seg sjøl. Braathen kritiserer videre hvordan Manifest på et selektivt grunnlag har knytta til seg folk uten tilknytting til noen av opphavsorganisasjonene og han beskriver Manifest som et elitisktisk, udemokratisk og teknokratisk prosjekt.

Jeg tror Braathen har rett i mye av sin kritikk av Manifest. Først og fremst framstår stiftelsens oppgaver og mål som svært uklare i mine øyne. Manifest skulle være en stiftelse med mål om å fremme debatt på venstresida, men bevegde seg raskt i retning høyresidas tenketanker. Manifestmiljøet har vært mest opptatt av å si at andre tar feil og at venstresida er avleggs. I det hele tatt har ikke Manifest hverken fungert eller oppført seg videre demokratisk. Manifest har blitt en eliteklubb av intelektuelle meningsprodusenter, akkurat som mange fryktet før opprettelsen. Jeg tror ikke Manifest er egnet til å fremme debatt og jeg opplever at de forsøker å danne fiendebilder som inkluderer organisasjoner og strømninger på venstresida som de er politisk uenig med. Manifest får preg av å være en konkurent til partiene, et partibyggende prosjekt, med sin higen etter ny politikk og et ”tredje venstre”. Det kommer til uttrykk i den totale usynliggjøringa av det allerede eksisterende revolusjonære alternativet – Rød Valgallianse. I Manifests debattbok om valget skriver stiftelsens sjefsideolog Magnus Marsdal om ”den politiske kjempesjansen 2005” uten å nevne den delen av venstresida han er valgt til å representere med et eneste ord. I boka som i sin helhet er viet valget 2005 og utfordringer for venstresida framover ser det ut som om RV ikke er noe alternativ for unge radikale.

Om Manifest er et levedyktig prosjekt vil tida vise, men miljøet mangler den viktigste krafta de andre venstresideorganisasjonene lever av og gjennom – aktivismen. Fenomenet Manifest reiser spørsmålet om venstresida har behov for flere meningsprodusenter og en ny ideologisk elite eller om den gode gamle ideen om at folk sjøl skal fremme og kjempe for rettferdige krav i partier og fagforeninger ikke er så hakkende gæren.