Nå er ikke jeg den som er mest opptatt av kunst, i alle fall ikke i tradisjonell forstand. Jeg kan like noe billedkunst men jeg tror jeg har en ganske konservativ smak. Jeg er glad i nasjonalromantikk og sånn. Høstutstillingen består jo gjerne av mye rart. Uetablerte kunstnere virker innimellom som de tror de må finne på nye ting for å oppnå anerkjennelse. Jeg har aldri vært der før sjøl, men hørt mye kritikk av forskjellige folk. Mange blir opprørt og provosert av en del av den moderne kunsten som Høstutstillingen er berykta for å formidle. ”Et par streker på et lerret! Dette kunne unga mine gjort for en brøkdel av prisen!”. I mange tilfeller er jeg enig i den type kritikk. Jeg blir ikke alltid så jævla imponert og noen ganger blir jeg stående å lure på om det er jeg som er dum og ikke skjønner hvorfor verket er så fantastisk bra. Årets høstutstilling er ikke så veldig sånn. Det er mye fint å se på, det visuelle er ofte enkelt og stilfullt og kunstnerne bruker mye humor. Det liker jeg.
Blant malerier, fotografier, tekstil og installasjon er det flere flotte verker på årets utstilling, men det som utmerker seg er nok allikevel videosalen. Flere kunstnere har laget film som går kontinuerlig på lerret. Størst inntrykk gjorde kanskje Thomas Østbyes Drømme kan du gjøre senere. Filmen er et opptak av en virkelig telefonsamtale der en ureturnerbar asylsøker fra Irak forsøker å få en av UDIs saksbehandlere i tale. Telefonsamtalen varer i godt over 50 minutter før asylsøkeren får snakke med en saksbehandler. I løpet av noen minutter avviser saksbehandleren på byråkratisk vis alle spørsmålene til den fortvilte asylsøkeren. Kanskje er det sånn at politisk kunst fenger politisk interesserte... Jeg synes i alle fall filmen var provoserende og flott.
Et annet verk med politisk snert er kartet Final Status Map av Pierre Lionel Matte. Verket er et kart over Sverige der Norge er okkupert av den svenske staten.. Det hele viser oss hvordan Israels okkupasjon av Palestina ville arta seg overført til skandinaviske forhold. Norge synes forsvinnende lite og de svenske bosetningene og sikkerhetsstyrekene uendelig mange. Dette er hverdagen til det palestinske folket og kunstneren vekker absolutt solidaritetsfølelsen hos publikum.
Alt i alt er årets Høstutstilling absolutt verdt et besøk. Jeg, som ikke hadde noe bedre å gjøre på en lørdag med strålende høstsol ble godt fornøyd. Høstutstillingen varer fram til 9. oktober. For mer informasjon, se www.høstutstillingen.no
Til neste gang,
Brage.
4 Comments:
Fantastisk at du skulle greie å finne veien til Høstutstillingen du også. Du skriver engasjert og entusiastisk om de verkene du liker. Men hvorfor liker du bare kunst som bekrefter dine politiske synspunkter? Hvorfor kan du ikke la deg provosere, overraske, more eller bevege av annen kunst også?
10:33 p.m.
Hva folk liker og ikke når det kommer til kunst, er veldig individuellt. Selv er jeg beinhard politisk, men liker lettere og mer "intestigende" malerier, som appelerer til meg fordi det ligger en nerve som strengt talt bare jeg selv ser. At Brage faller for politisk budskap i kunsten må jo være bra!
Som han selv sier så har han ikke tidligere vært veldig opptatt av det, og dersom det er kunstnerne som bruker politisk uttrykksform som nå vekker Brages kunstinteresse så kan jo ikke det være annet enn bra, eller hur?
6:42 p.m.
Heh. Det er litt søtt at du snakker som om du var tanta mi. Det er ikke det at jeg ikke liker kunst sånn i det store og hele, jeg mente mer at jeg hverken har videre greie på kunst eller har noe ønske om å få det. Men det er mye kunst jeg kan sette pris på. Jeg har alltid vært glad i både enkle, smakfulle visuelle framstillinger og ting med litt mer subtile eller spissfindige snerts. Så sånn er det. :-)
8:16 p.m.
Hehe, ingen intensjoner om å være noen som helst sin tante ;-), snarere et forsøk på å avintellektuellisere (for å lage seg et nytt ord) kunst. For oss som ikke er kunstvitere eller utøvere, så handler kunst og kultur om smak rett og slett.
8:25 p.m.
Legg inn en kommentar
<< Home