les og lær:

SOPP

Jeg veit det er lenge sida forrige post, så som en slags oppreisning skal jeg øse av min relativt nyervervede kunnskap for dere, kjære lesere. I løpet av helga har jeg nemlig lært en hel del. I all hovedsak om sopp. Jeg har lært at du ikke nødvendigvis må kunne veldig mye om sopp, før du kan skrape sammen et måltid i løpet av en halvtimes skogstur, og jeg har framfor alt lært at det er mye smartere å ha med seg sine foreldre på sopptur enn kompiser. Soppturen jeg og mine tre medsammensvorne forsøkte å begå torsdag i forrige uke kan ingenlunde oppsummeres som noen svær suksess. Vi tok banen opp til Nøklevann på Bøler og strøyk freidig til skaus med forventninger om matsopp nok til å fø en hel bataljon i årevis fram i tid. Da vi hadde gått en ti minutters tid satt min gode venn Joachim seg godt til rette på en benk, forkynte at her skulle rastes, og spratt den første pilsen. Hyggelig var det, men det blei ikke noen middag på oss.

Helgas besøk i hjembygda fortonte seg derimot noe annerledes. Skauen i Ramnes utafor Tønsberg bød på både steinsopp, skrubb, nøttekremle, skausjampinjong og bittelitt kantarell. Alle disse soppene er gode matsopper med særegenheter som gjør dem enkle å kjenne igjen. Steinsoppen er for eksempel en rørsopp (i motsetning til skivesopp) og er kjent for sin olivengrønne farge på røra under hatten. De blir ofte ganske svære og har robuste brune hatter. Det fine med rørsopp er at ingen av dem er farlig. Du skal sjølsagt alltid vite hva du har plukka før du spiser det, men det nærmeste du kommer giftig rørsopp er gallerørsoppen som bare smaker vondt og kan forårsake litt kvalme eller mageknip.

Et annet eksempel er kremla. Det finnes flere hundre ulike kremler i norsk skau, men de er stort sett lette å kjenne igjen. Kremler er skivesopp, finnes i alle farger og nyanser og har kjøtt som ikke trevler. Nøttekremla bestemmes på den nøtteaktige fargen og at den "viser tenner". Med å vise tenner mener man at hatthuden trekker seg tilbake langs kanten trekker og avslører en smal takkete stripe av skiver. Det artige med kremler (og bare kremler, dere!) er at du kan bestemme anvendeligheten ved å smake på dem. Smaker soppen mildt kan du plukke den og spise den, smaker den skarpt eller bittert bør du la den bli igjen i skauen.

Og så må vi ikke glemme kantarellen. Etter min mening den beste matsoppen norsk skau har å by på. Det er ikke mye som slår å snuble over et felt med kantarell og se de små skapningene lyse opp som gule lanterner blant eikebladene. Kantarellen er en traktsopp, med utflata trakt og bølgete hattkant. Fargen er gyllengul til oransje. På undersida har den rynkete ribber i motsetning til sin farlige dobbeltgjenger spiss giftslørsopp. Det er sjelden man tar feil av disse to, men det har hendt at folk har lagt i seg giftslørsopp med døden til følge. En annen vanlig forvekslingsart er soppen med det treffende navnet falsk kantarell. Den likner kantarellen i fargen, men har skiver ikke ribber, og mangler som regel kantarellens traktform. En grei test er å skjære elle presse litt i kjøttet. Der kantarellens kjøtt blir oransje til rødt ved trykk blir den falske kantarellen svart.

Å plukke sopp er ganske fint. Ikke bare får du nyttig kunnskap om norsk natur, ikke bare får du anledning til sosialt samvær i skog og mark, du får også med litt flaks et velsmakende måltid i tillegg. Det viktige er å alltid få kontrollert soppen dersom du er i den minste tvil om hva du har plukka. De fleste kommuner har informasjon om hvor du får kontrollert soppen din på hjemmesidene sine. Mens vi stod og plukka skrubb på en bakketopp i Ramnesskauen fortalte min gamle far meg stolt at han har lært opp mange av landets kyndige soppkontrollører. På den ene sida er det ganske betryggende ettersom han kan det meste om sopp og er flink til å lære bort. På den andre blei jeg noe bekymra da jeg så han sitert på forsida av lokalavisa Tønsbergs Blad: ”Man skal aldri spise sopp man ikke er helt sikker på at er giftig!”

~
Kunngjøring:
De fleste av dere som titter innom Tumleplassen har nok registrert språkdebatten som har rast på diverse blogger den siste tida. Debatten har gått fra å dreie seg om et reint grammatisk spørsmål om ordet hån til mer prinsipielle spørsmål om blant anna språknormering. For min egen del anser jeg debatten som avslutta og viser til tidligere poster og kommentarfelta for de interesserte. For dem som stadig ikke lar seg overbevise henviser jeg til Josef Stalins utlegninger i Pravda om marxistisk språkteori. Mannen med bart er i grove trekk enig med meg.