aint no party like the communist party:

OM Å FYLLE ROMMET TIL VENSTRE FOR SV

Venstresidas i SVs egen bromblebamse Sherwe skreiv for ei tid tilbake om RVs strategi om å fylle rommet til venstre for SV og regjeringa. Jeg kan ikke huske at vi har vedtatt at akkurat det er vår strategi, men mange i RV snakker om dette som ei viktig oppgav for oss. Sherwe beklager seg videre over RVs stadige kritikk av SV og mener dette bare fører til sporadisk omrokkering på venstresida snarere enn noen helhetlig styrking av den. Det er det godt mulig han har rett i, men for min egen del syns jeg det er flott hvis SVs neglisjering av partiets egen politikk fører aktivister over til oss i RV. Man kan jo vri litt på spørsmålet og spørre seg om SV i regjering har styrka venstresida. Jeg trur ikke det. Jeg trur at SV ved å gjennomføre en helt annen politikk enn det medlemmene og velgerne forventer løper høyresidas ærend. Jeg trur langt på vei det er noe i lementesten.

Så hvorfor er dette relevant for RV? Hvorfor formidler vi vår politikk gjennom kritikk av "våre næreste venner"? Fordi vi så gjerne vil fylle den rollen SV har valgt å skyve fra seg. Vi vil være det folkets talerør SV burde ha vært. Der SV har latt regjeringskåtheten ta overhånd og de har vært mer opptatt av å være venner med Arbeiderpartiet ville vi forsøkt å ta vanlige folks kamper inn i maktas lokaler, enten det dreier seg om afghanske flyktninger som blir tvangssendt hjem til krig, ungdom som får fritidsklubbene sine lagt ned eller antikrigsaktivister som lurer på hva som foregår bak norske politikeres lukkede dører. Da RVs Erling Folkvord satt på Stortinget var hans viktigste oppgaver å hente informasjon ut til folk som trengte den og å reise krav på vegne av folk som ikke blei hørt av de konvensjonelle partiene. SVs problem er at partiet ikke har villet ta denne rollen, men har valgt å være lojale mot systemet og mot den sosialdemokratiske konsensus som hersker blant de styrende her i landet. Samtidig har partiet alltid profilert seg på typiske venstresidesaker og derfor høsta mye støtte når det har vært venstrevridning av ulik form blant folk. Det er dette som gjør at vi i RV blir så forbanna på SV. Vi blir fortvilla når Kristin Halvorsen blir fredsdronninga (nesten på samme måte som Anne Enger Landstein var nei-dronninga etter EU-valget i '94) samtidig som hun går i bresjen for norsk støtte til USA-imperialismen når hun trur ingen følger med. Dette er bare et av mange eksempler på politiske områder der SV framstår som et venstrealternativ står på riktig side, men løper maktas ærend når beslutningene skal tas. Eksempelet er svært godt og viser med all tydelighet hvorfor det bør eksistere et politisk rom til venstre for SV.

Sjøl om Halvorsen med venner er flinke til å forlede velgerne til å tro noe annet vil jeg uten å nøle påstå at SV er et proamerikansk krigsparti. Partiet støtta bombinga av Jugoslavia i 1999. Uavhengig av hva man mente om det sittende regimet er det vanskelig for et sosialistisk fredsparti å skulle forsvare å bombe sivile boligområder, TV-kanaler, sjukehus og så videre. SV klarte det med glans. RVs tilnærming til situasjonen var en ganske annen. Vi dro for å snakke med de norske gutta som skulle delta i denne operasjonen. Det fikk vi sjølsagt ikke lov til, men vi fikk i det minste overlevert et åpent brev til soldatene i Telemarksbataljonen. Vi var antikrigsbevegelsens framste talerør i denne krigen. På Stortinget kunne vi utretta enda mer.

SV støtta Bush sin start på "krigen mot terror". Denne støtta var så helhjerta at Kristin Halvorsen i den utvida Utenrikskomiteen 12. september 2001 gikk inn for bruken av NATOs artikkel 5 som forplikta Norge til å backe det kommende amerikanske angrepet. Dette var før det i det hele tatt var klart hvem vi skulle være med å gå til krig mot, men SV stilte opp og viste at amerikanerne alltid kan regne med norske sosialdemokraters støtte i sine rabiate herjinger kloden rundt.

Kristin Halvorsen og SV støtta begynnelsen på krigsforberedelsene mot Afghanistan i 2001 og videreførte denne linja i 2003 med støtte til USAs angrep på Irak, etter at krigen var i gang. Halvorsen uttalte til og med: "Alle demokrater må nå håpe at USA vinner så fort som mulig". RV håpa amerikanerne skulle tape krigen. Vi stod aleine blant de norske partiene i å støtte irakernes motstandskamp. Vi var aldri på lag med Saddam Hussein og hans reaksjonære diktatorregime, men vi anerkjente det irakiske folkets legitime rett til å sloss mot den folkerettsstridige (les: ulovlige) okkupasjonen. SV stod nok en gang på overgripernes side.

Sjøl etter at partiet kom i regjering har krigsstøtta fortsatt. SV har blant annet medvirka til at norske offiserer blei værende i Irak, at Norge har drevet opplæring av USAs "irakiske politistyrker", at Norge har bidratt med bombefly til USAs krig i Afghanistan, at Norge har deltatt i den internasjonale boikotten av en lovlig demokratisk valgt regjering i Palestina and so the list goes on. SV er til og med positive til norske krigsskip i det utbomba Libanon!

Rundt 1999 var det svære protester mot den proamerikanske linja i SVs utenrikspolitikk. SVere på grasrotnivå reiv av seg håret i fortvilelse over Halvorsen og resten av SV-ledelsens blinde lojalitet til krigshisserne og imperialistene over dammen. Dette opprøret blei effektivt knekt og protestene stilna. Dette er et av mange områder der det har oppstått et vakuum på norsk venstreside, eller om du vil et politisk rom til venstre for SV. RV skal og bør være partiet som samler de folka som ikke lenger kan stå inne for den norske konsensus i viktige utenrikspolitiske spørsmål. På sikt skal vi også ta denne kampen inn på Stortinget og i Utenrikskomiteen, samtidig som vi skal føre kampen videre på gata sammen med resten av antikrigsbevegelsen. Besvarer det noe av spørsmålet ditt, Sherwe?