om progressiv språkpolitikk:
Mot dumskapens arroganse kjemper selv de viseste forgjeves. Men jeg prøver allikavel. Det er helt korrekt, som kamerat Fuglemsmo påstår, at i ordbøkene oppgis ordet ”hån” som et hankjønnsord. ”En hån” er altså korrekt rettskrivning i norsk, både i nynorsk og i bokmål. Men det betyr ikke at ordets grammatiske kjønn nødvendigvis er i samsvar med talemålet til folk flest. Hva er det som gjør at kamerat Fuglemsmo har slik en ugjendrivelig tru på ordbøkene? Hvem er det som har laga norsk rettskrivning? Er den demokratisk valgt? Er den basert folkets virkelige talemål? Satt sauebonden Knut i nemnda? Eller hva med platearbeider Joakim? Kanskje bakersvennen Kåre fra Saudherrad har bestemt at det ikke skal være lov å skrive ”et hån”? Sjølsagt ikke. Dette er bestemt langt over hodet på dem som skal bruke språket. Kamerat Fuglemsmos utlegninger er rett og slett et hån mot folk flest og deres språklige frihet.
Hvor mange som sier et hån og hvor mange som sier en hån her til lands, veit jeg ingenting om. Etter all sannsynlighet er det ingen som veit noe om det. Men at det er noen som bruker ordet som intetkjønnsord, er hevet over en hver tvil. For meg er det naturlig å si et hån, og det er dokumentert at sånn er det for mange også i andre deler av landet (f. eks i Forsand i Rogaland). Det er heller ikke gitt at alle former i rettskrivninga er i samsvar med det flertallet av befolkningen bruker.
Synspunktet til kamerat Fuglemsmo om at vi trenger en skriftspråksnorm, kan i utgangspunktet virke fornuftig. Men det er også godt kjent at normen kan virke hemmende på skrivelysta til folk. Frykta for ikke å skrive korrekt har kanskje vært den alvorligste fienden til folk flest i forhold til det å ta pennen fatt. Jeg trur rødblyanten har ødelagt langt mer enn den har gavna folks skriveferdigheter opp gjennom åra. Mine besteforeldre torde knapt skrive et takkekort i frykt for at de skulle komme til å stave et ord feil. Fremdeles er respekten for rettskrivninga så stor at det nesten er komisk. Her er kamerat Fuglemsmo er et godt eksempel.
I motsetning til de fleste andre land har vi her i Norge hatt en stor grad av valgfrihet i rettskrivninga. Det har vært tillatt å skrive både aure og ørret, syk og sjuk, kastet og kasta og glemme og glømme. En av årsakene til denne valgfriheta er at talemålet varierer så mye. Det er så mange ulike former i dialektene. Rettskrivninga i Norge har hatt et demokratisk element som mangler i de fleste andre lands rettskrivninger. Allikavel er den ikke fullt ut demokratisk. Og det er litt tilfeldig hvilke dialektformer som har blitt akseptert i rettskrivninga. F. eks. er formen dems ikke tillatt i offisiell rettskrivning, sjøl om den blir brukt av breie lag av befolkningen. Derimot har formen frå inntil nylig vært godt bokmål, sjøl om de aller færreste bokmålsbrukere har vært klar over det.
At et hån ikke er akseptabel norsk rettskrivning, kan skyldes tilfeldigheter. Formen har bare ikke hatt en talefør forsvarer i Språkrådet. Her burde kamerat Fuglemsmo ta konsekvensen av sitt klassetandpunkt og stille seg på riktig side, i stedet for å hovere over dem som faktisk bruker formen.
Man kan spørre seg (eller spørre Kenneth Fuglemsmo) om hva som er språkets viktigste funksjon. Er det å være ”korrekt”, eller er det å fremme kommunikasjon? Blir kommunikasjonen svekka om en skriver et hån i stedetfor en hån? Det er flere språkmenn som har forfekta synet om at en bør kunne skrive som en snakker. Og det er enda flere som har arbeida for i det minste å kunne skrive sånn som folk flest snakker.
I norsk er valgfriheten som sagt stor. Setningen ”Hun ble pleid på sykestua for brudd i beina” har du f. eks. kunnet skrive på hele 1536 måter på bokmål! Ikke alle variantene er like gode, men de har vært tillatt i følge rettskrivningsreglene. Noen av de tillatte kombinasjonene:
Hun ble pleiet på sykestuen for brudd i benene
Ho ble pleiet på sykestuen for brudd i benene
Hun blei pleiet på sykestuen for brudd i benene
Ho vart pleiet på sykestuen for brudd i benene
Hun ble pleia på sykestuen for brudd i benene
Ho ble pleid på sykestuen for brudd i benene
Hun blei pleidd på sykestuen for brudd i benene
Ho vart pleia på sjukestuen for brudd i benene
Hun ble pleiet på sjukestua for brudd i benene
Hun ble pleiet på sjukestoven for brudd i benene
Hun ble pleiet på sjukestova for brudd i benene
Hun ble pleiet på sykestoven for brudd i benene
Hun ble pleia på sykestova for brudd i benene
Hun blei pleiet på sykestua for brudd i benene
Hun ble pleidd på sykestuen for brott i benene
Hun vart pleiet på sykestuen for brudd i beinene
Hun ble pleid på sykestuen for brudd i bena
Hun ble pleiet på sykestuen for brott i beina
Er det noen av disse setningene som er vanskelig å forstå for kamerat Fuglemsmo? Er de vanskelige å forstå for kamerat Fatima? Kommer ikke det først og fremst an på hvor hu bor?
Kamerat Fuglemsmo er bedyrer å være kommunist. Allikevel stiller han seg i bresjenfor de som ønsker seg en trang og absolutt rettskrivning. Den kan gjerne vedtas av overklassen og bygge på overklassens talemål. Jeg skal ikke ha lov til å skrive at det er det dummaste jeg har hørt. Hvor lang tid går det før vi ser Fuglemsmo i kamp for å forsvare nu og frem og efter?
For de uten kjennskap til debatten, les Kenneths En hån og En hån 2