ei motsigelse i folket:

ET HÅN

Kamerater! I dag skal jeg la dere innvie i en bitter konflikt mellom ellers gode venner. I løpet av helga avla jeg en forsamling gode kamerater et besøk på ei hjemmekoselig hytte på den idylliske kystperla Hvaler. Vi hadde mange og gode samtaler om dette og hint, om marxismen-lenismen og om andre ting som ligger våre hjerter nært. Og i løpet av det ellers så overdådig trivelige selskapet oppstod en aldri så liten disputt. Om språk.

Jeg kan ikke mye om språk. Jeg har for eksempel ikke studert det. Men jeg har allikavel som regel rett ved uenighet om stavemåte eller uttale av norske ord. Dette tilfellet er ikke noe unntak. Som kamerat Kenneth Fuglemsmo på sin blogg har referert dreidde disputten seg denne gangen om ordet hån. I en artikkel i avisa Aftenposten Aften hadde en journalist brukt ordet som et substantiv maskulin, eller på folkemunne et hankjønnssubstantiv. Det var i den anledning at en annen kamerat høflig og besinna påpekte at dette var en annen målform enn han vanligvis var vant til. Men kamerat Fuglemsmo lot skjødesløst sin hovne arroganse komme til utløp og avfeide vedkommende som språklig inkompetent, før han triumferende kunne vise til ei ordliste på Internet som ganske riktig slo fast at det heter en hån og at ordet er et hannkjønnsord.

Jeg har stor respekt for kamerat Fuglemsmo og det er ikke sjelden jeg henvender meg til han for veiledning i indre motsigelser i mitt politiske virke. Jeg blei derfor desto mer skuffa over hans bakstreberske tilnærming til dette språkpolitiske spørsmålet. Det er ikke alltid det reaksjonære undertrykkelsesinstrumentet Bokmålsordboka kan løse motsigelser i folket av denne typen på en tilfredsstillende måte. Som kjent er norsk et frodig språk med mange avskygninger av både geografisk og sosial art. Med intim kjennskap til hans politiske standpunkter, går jeg går utifra at kamerat Fuglemsmo anerkjenner folkets rett ikke bare til å snakke, men også til å skrive på dialekt. Etter hans skråsikre uttalelser og hoverende forsvar av det kulturimperialistiske riksmålet, har jeg gjort noen simple undersøkelser med flere interessante funn som taler Fuglemsmos sak midt i mot. Blant annet kan man gjennom et søk i den autoriserte ordboka hos Eining for digital dokumentasjon finne at ordet også kan være et substantiv nøytrum, eller et intetkjønnsord, altså et hån, for eksempel i kommunen Forsand i Rogaland. Dette i følge Norsk Målførearkiv, 1973. Et hån er altså en helt korrekt og fullstendig tillat målform. Det er riktignok ikke godkjent som offisiell normert rettsskrivning, men jeg går utifra at Fuglemsmo er inneforstått med at det utelukkende er elever i norsk skole og ansatte i offentlige etater som er forplikta til å forholde seg til dette regelverket. I retningslinjene for landets norsklærere heter det til og med at dersom avvik fra den normerte rettskrivninga har grobunn i dialekt skal de godtas.

Hvis Fuglemsmo gjennom sin arrogante propagandering for imperialistenes riksmål vil hisse på seg progressive Forsandværinger får det være hans sak. Men jeg forbeholder meg retten til å kjempe med nebb og klør mot at det skal skje med maoismen som verktøy. Fuglemsmos fjell av språklig inkompetanse befinner seg intet annet sted enn under hans egne bein. Dokumentasjon følger: