Filmanmeldelse: Gymnaslærer Pedersen

70 PROSENT BRA, TREDVE PROSENT DÅRLIG

Vi var en spent liten gjeng som tirsdag morgen troppa opp på pressevisninga av Gymnaslærer Pedersen på Cinemateket. Det er en underlig følelse å skulle se sin politiske bakgrunn og historie portrettert som et stykke moderne populærkultur.

Gymnaslærer Pedersen er filmatiseringa av Dag Solstads omstridte bok med den noe mer infløkte tittelen Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land. Å basere en film på Solstads svært særegne litterære prosjekt er ingen liten oppgave å ta på seg, men det skal han ha – regissør Hans Petter Moland har laget en veldig god film. Han har også respektert rammeverket for Solstads historie i stor grad, sjøl om han på noen punkter har skrevet den om. Og han har med stort hell makta å portrettere den indre splittelsen i et av AKP (ml)s intelektuelle kadre, den bitende følelsen av å figurere som arbeiderklassens ape satt opp mot den indre jubelen over å være del av noe så positivt og framtidsretta som en revolusjonær, kommunistisk bevegelse. Kort oppsummert kan ikke regissør Moland anklages for noen grove forbrytelser mot Solstads historie, men det framgår veldig tydelig at han sjøl aldri var har vært med i en politisk bevegelse av samme karakter som (ml)-bevegelsen.

Filmen er i likhet med boka i stor grad bygd opp rundt dyrkinga av den kinesiske utopien. Moland bruker sterke visuelle virkemidler som gir seeren et innblikk i (ml)ernes voldsomme entusiasme rundt Maos Kina. Men dette fungerer også fremmedgjørende og underminerer (ml)-bevegelsens egen politikk og kultur. De revolusjonære visesangene har måttet vike for russisk korsang (sic!), den norske plakatkunsten er erstatta av kinesiske propagandaplakater og Moland har helt utelatt de enorme arbeidsmengdene som blei lagt ned i norsk realpolitikk. Partiets medlemmer leder an i streik uten at det framgår hva de streiker for. 1.mai-toget masjerer gjennom en folketom del av Larvik by med paroler som ”Samhold gir styrke” og andre typiske Arbeiderparti-slagord. 1975, som er året Moland har valgt for 1.mai-scenen, var sjølsagt prega av det vietnamesiske folkets seier mot USA, men dette var også det første året det ble organisert faglig 1.mai-front i Larvik. Parolene handla blant annet om usaklige oppsigelser på A/S Hammerverk i Stavanger og krav om billigere boliger for ungdom. Moland har bytta ut all den politiske kampen med virkelighetsfjern utopisme. Det er det som er virkelig synd i filmen. Engasjementet virker ikke oppriktig. Arven etter (ml)-bevegelsen, Rød Valgallianse som har opplevd relativt gjevn oppgang i oppslutning sida søttitallet, eller interessen for å beholde Klassekampen som dagsavis gjør skam på Molands bilde av (ml)-prosjektet som en upolitisk kult.

Et aldri så lite personlig stikk mot AKP har han da også tillatt seg. Moland har skrevet inn en scene der partilaget er samla i skogen til våpentrening. De stiller opp med en mengde pistoler og geværer og skyter på blikkbokser. Noe sånt er aldri nevnt i Solstads bok og dessuten avvist av både dagens og fortidas AKPere. Her kan regissøren sjølsagt argumentere med at har laga en fiksjonell film og ingen dokumentar. Allikevel er det hevet over en hver tvil at denne scenen vil bygge opp rundt mytene om den angivelige våpentreninga AKP skal ha drevet med. Sånn sett må det sees på som et partisk innlegg i en pågående debatt.

Utover den obligatoriske kritikken over er det mye godt å si om Molands film. Den er visuelt pen, velregissert og lett fordøyelig. De to hovedrolleinnehaverene Kristoffer Joner og Ane Dahl Torp utfører fremragende skuespillerhåndverk. De spiller rett og slett kjempebra og har begge troverdige tolkninger av rollekarakterene sine. Også Stig Henrik Hoff, som spiller den erkeproletære autoritetsfiguren Jan Klåstad skal ha ros for glimrende skuespill. Han tar virkelig sin karakter på kornet. At filmen holder en gjevnt over høy kvalitet var vi alle enige om, vi som var utsendt på pressevisning. 70 prosent bra, 30 prosent dårlig blir det ofte sagt om søttitallets AKP (ml). Det syns jeg passer godt på filmen om dem også.