arbeiderkorrespondanse:

SKAL DET VÆRE LITT ÅNSA?

Som en del av arbeiderklassens organiserte fortropp er det naturlig å delta i yrkeslivet for å treffe andre arbeidere. Sida jeg ikke kler den gule hjelmen spesielt godt har jeg valgt meg et yrke innafor service-sektoren, der man får gå med slips i stedet. Servicesektoren vokser og sysselsetter mange unge og ufaglærte arbeidere. Av disse jobber svært mange i butikk, akkurat som meg. Siden Tumleplassen tar mål av seg på å være en folkets blogg tenkte jeg å plukke opp Klassekampens gamle, gode konsept fra fordums tid – arbeiderkorrespondansen. Gjennom dette konseptet har jeg tenkt å gi leserne et innblikk i hvordan livet som butikkmedarbeider fortoner seg.

En vakker negresse kommer bort til meg og har tydeligvis et spørsmål. Sida min arbeidsgiver legger stor vekt på service møter jeg henne med et sedvanlig smil og spør hva hun lurer på. Samtalen forløper som følger:

- Hvor dere har ånsa? sier hun.
- Ånsa? spør jeg uforstående.
- Ja, do vait sånn med grilla chili, fortsetter hun.
- Jeg beklager men jeg forstår ikke hva du mener, sier jeg på mitt høfligste.
- Ok, jai kan stave det for dai. Det ar O med strek, R, E, N og E, sier hun.
- Ørene? spør jeg stadig uforstående.

Dama ser bare dumt på meg og rister på huet før hun traver videre. Litt seinere kommer hun bort til meg igjen. Hun har finni ”ånsa”. Det viser seg at hun bare skulle ha ei pose pommes frittes. Kollegene mine mener at det burde jeg jaggu ha skjønt.

Det er hardt å værra arbeidskar!
.