skaper protester:
RAF-FANGER LØSLATESDen mulige løslatelsen av de to tidligere Rote Armee Fraktion-medlemmene Christian Klar og Brigitte Mohnhaupt skaper bølger av protester i Tyskland. De to terroristene er dømt for medvirking blant annet i drapet på Dresdner Bank-toppen Jürgen Ponto og kidnappinga og drapet på næringslivspresidenten Hanns-Martin Schleyer. Tredve år etter høsten som skapte nasjonal krise i Forbundsrepublikken kommer problematikken rundt venstre-terrorismen stadig opp. Tidligere i år forsøkte Axel Springer-pressen å torpedere forsøket på å lage en Rudi Dutschke Strasse, ei gate oppkalt etter den karismatiske studentlederen. Nå er det familie og pårørende av ofrene som står i spissen mot prøveløslatelsen.
Debatten raser om hvorvidt det er riktig å løslate de tidligere notoriske terroristene så lenge de ikke viser tegn til anger. Prominente kommentatorer har tatt prøveløslatelsen i forsvar og argumenterer med at spørsmålet om anger ikke har noen plass i reint juridiske vurderinger. Det viktige kriteriet er at de to ikke lenger representerer noen trussel mot det tyske samfunnet, skriver Berlin-avisa Tagesspiel.
Tumleplassen lover leserne å komme tilbake med en lengre artikkel om terroren i Vest-Tyskland og Baader-Meinhof-eraen i tysk politikk ved en seinere anledning.
Les mer om saken her: Deutsche Welle
Etiketter: nerderier, politikk, terrorisme
posted by Brage at 6:07 p.m.
6 Comments:
RAF
Jeg liker Royal Air Force bedre.
Så lenge ikke RV får makta vil de ikke bombe oss.
7:13 p.m.
jøss helt andre bilder enn hva pressa bruker. hvor har du fått dem fra?
10:56 p.m.
ble en fin post det her Brage. Men hvorfor er leserundersøkelsen din så kjedelig, umulig å svare på jo.
7:47 a.m.
Veit ikke helt med disse RAF greiene jeg...skal man dømme ut i fra bildene her ser det ut som de burde kuttet litt ned på rusmisbruket før de prøvde å sprenge Tyskland i filler...
8:34 p.m.
Ønske siden du først er inne på dette:
Hva med en liten beretning om greske militante ventreaktivister? Ja, de folka som sprengte dassen på den amerikanske ambassaden i Hellas.
12:06 a.m.
Det har lenge været en sterk tradisjon for antisemittisme blant de revolusjonære sosialistiske bevegelser i Europa. Også i dag ses antisemittismen på venstrefløyen.
Så omfavnelsen av Hugo Chaves og holocaust- Ahmadinejad er ingen overraskelse.
Den 27. juni 1976 blev et Air France-fly på vei fra Paris til Tel Aviv kapret av terrorister. Bag aksjonen stod de to tyske venstreekstremistiske terrorister Gabriele Krocher-Tiedemann og Wilfried Bose, som sammen med fem arabiske kolleger hadde kapret det franske fly på vei til Israel. De omdirigerte flyet til lufthavnen i Ugandas hovedstad Entebbe, hvor diktatoren Idi Amin lot mat og forsyninger stå parat.
De to tyskere tok kontrollen i lufthavnen og inndelte de 256 gisler i en gruppe av jøder og en gruppe av ikke-jøder. De gisler, som ikke var jøder, ble frigitt, mens jødene ble tilbakeholdt - 108 i alt.
Blant de tilbakeværende gisler i lufthavnsbygningen i Entebbe var der noen få, der hadde været i Hitlers konsentrasjonsleirer. Enda en gang opplevde de å bli skilt ut - jøder fra ikke-jøder, jødene utvalgt til at dø. Og enda en gang blev de beordret rundt av bevæpnede vakter, som ropte, at de skulle bevege seg hurtig - Schnell! - denne gang av to tyske Venstre-ekstremistiske terrorister, som også mente, det var nødvendig å slå dem.
Et av gislene, som var overlevende fra konsentrasjonsleiren Buchenwald, sa på et tidspunkt under gisseldramaet til Wilfried Bose: »Dette er, hva dine fedre gjorde ved mig,« mens han viste Bose sitt konsentrasjonsleirnummer tatovert på armen. »Jeg har fortalt mine sønner, at din generasjon av tyskere er annerledes. Hvordan skal jeg forklare dem, hva du gjør ved meg nu?« Bose, som var medlem av Tysklands Revolusjonære Celler og hadde deltatt i massakren på 11 israelske olympiadedeltagere i München i 1972, svart, at det, han stod for, var noe ganske annet enn nazisme.
Historien om de tyske venstreekstremisters overgrep på de jødiske passasjerer illustrerer et forhold, som få mennesker tenker over i dag - nemlig at det 20. århundrenes antisemittisme var en politisk tradisjon på den europeiske venstrefløy. For det er ingen tvil om, at antisemittismen har dype røtter på venstrefløyen. Således var for eksempel den tyske nazismes hat til jødene inspirert av sosialistiske bevegelser, som eksisterte omkring århundreskiftet i Sentral-Europa.
Historikeren Francis L. Carsten har i sin bog The Rise of Fascism (1963) beskrevet, hvorledes antisemittismen som en politisk plattform i Tyskland strekker seg tilbake til revolusjonære sosialistiske partier i siste halvdel av det 19. århundre. Ifølge Carsten var det Adolf Stöckers Kristelige Sosialistiske Arbeiderparti, som første gang effektivt brukte antisemittismen som politisk virkemiddel til at mobilisere den tyske arbeiderklasse.
I bogen Det totalitære samfunnssystems opprinnelse (1948) beskriver Hannah Arendt, hvorledes det finansielle sammenbrud i Tyskland i 1873 gav grobunn for antisemmitisme blant det nylig forende tyske rikes arbeidere og lavere middelklasse. Den venstreorienterende politiker Georg von Schönerer var ifølge Arendt opphavsmannen til den pantyske anti-jødiske ideologi, som senere skulle få mer innflytelse på nazismen end noen anden form for tysk antisemmitisme. Schönerer, som i 1873 ble valgt til det tyske parlament, brukte angrep mot den jødiske bankfamilie Rothschild og familiens innflytelse i politikk som startpunktet for sin antisemitiske propaganda.
Samme konklusjon om antisemittismens slektskap med sosialismen drar den britiske historiker Paul Johnson i en artikkel (»The Miracle«) fra 1998 i det amerikansk-jødiske tidsskrift Commentary. Her beskriver han, hvorledes de fleste antisemitiske partier i Europa i slutningen av det 19. århundre hadde ordet »sosialistisk« i deres navn. Karl Lueger, den notorisk anti-semitiske borgmester i Wien fra 1897 til 1910, kalte seg selv sosialist. Wilhelm Marr, som i 1879 skapte begrepet antisemmitisme, var sosialist og anarkist. Således bygget Adolf Hitler videre på et halvt århundrenes tradisjon i Sentraleuropeisk politikk, da han gjorde det tyske arbeiderparti til en anti-jødisk organisasjon.
Venstrefløyens antisemitiske tradisjon understrekes av, at Hitlers allierte i hatet til jødene var Sovjetunionens leder Josef Stalin. I bogen Anti-Semitism in Stalin’s Russia (1995) redegjør Gennadi Kostyrchenko for det kommunistiske regimes omfattende planer for at tvinge de russiske jøder til assimilasjon, fjerne dem fra alle offisielle poster eller helt at utrydde dem. Stalin iverksatte en kampagne for »renhet i russisk kunst«, som reelt var statssponset antisemmitisme. Kampanjen spredte seg til det russiske byråkrati og de fri erverv, hvor jøder ble fjernet fra deres poster.
Kun Stalins død i 1953 reddede de russiske jøder for en tragedie på nivå med de europeiske jøders skjebne.
I Polen ble kampen mot »zionismen« satt øverst på den politiske dagsorden av de kommunistiske ledere etter Seksdages-krigen i 1967 mellom israelerne og araberne. Embetsmenn fra det polske arbeiderparti begynte å spre antisemitiske ideer for at skape en nasjonalistisk stemning, som kunne få polakkene til å samle seg om kommunistpartiet. Den antisemitiske kampagne ble også brukt til å miskreditere studentenes protestbevegelser i 1968.
På den måte gikk de polske kommunister forrest i det, som i øktblokken kom til å hete »antisemmitisme uten jøder« - et begrep som ble brukt til å beskrive de kommunistiske regimers bruk av antisemitisk propaganda på tross av, at den engang så store jødiske befolkning var ble redusert til ingenting av utryddelsene under nasjonalsosialistene.
Men hvorfor skulle den europeiske høyre- og venstrefløy forenes i et hat til jødene? Én forklaring er de to fløyers felles kamp mot liberalismen og kapitalismen. Kampen mot liberalismen var det, som forente sosialister og nasjonalister i 1920ernes og 1930ernes Tyskland. Både den tyske venstre- og høyrefløy betraktet liberalismen og det kapitalistiske system som erkefienden, man hadde tapt til i Første Verdenskrig. Og da jødene ofte blev forbundet med pengebesittelse og handel, blev kampen mot det liberale system hurtig også til en kamp mot jødene.
En anden forklaring er, at begge fløyer var sterkt forankrede i troen på kollektivismen fremfor individualismen. De forendes i en felles forestilling om, at samfunnet kan styres via planlegging, organisasjon, sentralisering og kontroll - alt det som siden førte til Auschwitz og Gulag. I opposisjon til dette stod de liberale krefter i Tyskland og resten av Europa.
Fellesnevneren for både høyrefløyen og venstrefløyen var altså en anti-liberalisme, som var kjennetegnet ved sin begeistring for den sterke stat, en tendens til å innskrenke borgernes frihet og i ytterste konsekvens et knefall for totalitære politikere som Hitler og Stalin, som brukte hat, vold og terror som politiske virkemidler.
Disse to forklaringer antyder, at forskjellen mellom kommunisme og fascisme kun er overfladisk - at det i virkeligheden er tale om to politiske systemer, som i bunn og grunn bygger på de samme moralskpolitiske prinsipper: individets oppofrelse i forhold til staten, lederen eller det felles beste; opphevelse av den private eiendomsrett og andre menneskerettigheder; nasjonens eller idealets ufeilbarlige storhet; troen på planer, programmer og lederskap - og altså også hatet til jødene.
At Norske revolusjonære sosialister - med blant andre benyttede seg av voldsretorikk og antisemitiske klisjeer er ikke noen overraskelse - det er bare en bekreftelse av, hva historien viser: at jødehatet er en del av sosialismens politiske arvegods.
Det er således viktig å understreke, at ikke bare nazismen var infisert med antisemmitisme, men at også den radikale sosialisme utnyttet fiendskapet til en minoritet for at nå sine politiske mål. For i siste ende er det ikke forskjell på, om den totalitære ideologi er rød eller sort. Begge retninger fører til samme inhumane enestasjon: mindretallets og menneskets undertrykkelse.
Men den moderne venstreorienterende antisemmitisme atskiller seg fra tidligere former for jødehat ved ikke å være basert på religiøse fordommer eller oppfattelsen av jøden som tilhørende en inferiør race. Hvor nasjonalsosialisten i 1930erne så jøden som et genetisk defekt menneske, så ser venstreekstremisten jøden som representant for et defekt politisk system. Kommunismens hat til kapitalismen bliver således til antisemmitisme.
På den måte blir den moderne antisemmitisme uttrykk for et generelt fiendskap til jødene, uansett om man kan like den enkelte jøde eller ei. Eller mer presist: venstrefløyens antisemmitisme er karakterisert ved villigheten til å anvende fiendskap til jødene som politisk redskap til at oppnå sine mål.
Det forhold illustreres tydelig av, at de europeiske sosialistpartier i både vest og øst verken ville eller kunne sette inn over for de antisemitiske tendenser på venstrefløyen i etterkrigstiden. De fleste sosialister, med deres hat til kapitalismen, kunne ikke få seg selv til at forsvare jødene og deres økonomiske aktiviteter. I Norge så vel som i utlandet aksepterte den ytterste venstrefløy i stedet med glede den antisemitiske idé, så lenge den var rettet mot hele det kapitalistiske system. Jødenes tilknytning til det imperialistiske og kapitalistiske system ble derfor brukt som unnskyldning for å hate ikke bare penger og utbytting, men altså også jødene selv.
7:26 p.m.
Legg inn en kommentar
<< Home