et slags dilemma:

FY FABIAN!

Hver gang jeg får med meg Først og sist med Fredrik Skavlan får jeg masse ideer til ting å blogge om. Den litt overfladiske, men unektelig underholdende måten Skavlan behandler både viktige og trivielle spørsmål på er rett og slett ganske inspirerende. I går hadde Skavlan besøk at Fabian Stang, Hyres nybakte ordførerkandidat i Oslo. I tillegg til å være up-and-coming Høyre-politiker er Fabian Stang sønnen til vårt lands eneste skikkelige diva, Wenche Foss. Akkurat som sin mor har Stang et jovialt, sympatisk ytre og det er her problemene tårner seg opp. Jeg liker høyrepolitikere best når de er snobbete, ufordragelige, snørrhovne og arrogante. Fabian Stang er ikke det. I stedet smiler han fra øre til øre og forteller åpent og hjertlig om sine visjoner for Oslo uten å avsløre at det ligger høyrepolitikk bak dem. Når Skavlan konfronterer han med styreledervervet i et av landets eksklusive golfklubber klukker fyren upretensiøst at han ikke en gang kan spille golf. Han får det rett og slett ikke til.

Når jeg opplever høyrefolk av Stangs kaliber er det som om hele verdensbildet mitt raser sammen. Åssen i alle dager skal en stakkars revolusjonær forholde seg til sånne typer? Han virker jo så snill! Litt som en sånn onkel du gleder deg til å komme på besøk til. Jeg får meg faen ikke til å hudflette en så tilsynelatende trivelig fyr på sedvanlig vis. I hvert fall ikke på noen overbevisende måte. At Stang er like herlig reaksjonær som sine partifeller tviler jeg ikke et sekund på, men bare det å si det høyt får det til å knyte seg i magan på meg. Jeg skjønner godt at folk har problemer med å tro meg på det, for å si det sånn. Derfor krysser jeg fingra og håper at noen graver opp noe skikkelig dritt på han innen valgkampen begynenr for fullt. Det er min oppriktige overbevisning at det er folk som Fabian Stang som gjør at venstresida i så stor grad angriper hverandre i stedet for å stå sammen mot høyredreininga. Møkkamann!