mer om framtida for venstresida:
RV HAR KOMMUNISMEN SOM MÅL!Leserinnlegg til Klassekampen 12.01.07
I Klassekampen fredag 12. januar gir ledende folk i Bergen RV uttrykk for sin bekymring for at det partiet RV og AKP skal danne i mars skal ha det klasseløse samfunn, kommunismen som mål. KK siterer også Marte Mjøs Persen fra et oppslag i BA der hun i klartekst forklarer at hun ikke er kommunist. Mjøs Persen får selskap av RV-veteran Tor Sundby og de begge forklarer at de ikke kan være med i et kommunistisk parti.
Min oppfordring til Mjøs Persen og Sundby er å lese RVs nåværende prinsipprogram. At det klasseløse samfunn er partiets mål framgår klart og tydelig i mange av programmets kapitler og avsnitt. Under pkt. 6.5 Samfunnskampen fortsetter under sosialismen står det f.eks.
RVs mål er at denne utviklinga skal legge grunnlag for en oppheving av klassedelinga i samfunnet, og frigjøre menneskene fra alle strukturelle undertrykkingsformer. En slik utvikling vil kunne lede fram til et reelt klasseløst samfunn - kommunismen.Personlig syns jeg dette er en god formulering og har problemer med å skjønne hvorfor den er kontroversiell i RV-sammenheng. Jeg håper Mjøs Persen og hennes likesinnede kan være med videre i det nye partiet og fortsette sitt fremragende folkevalgtarbeid på dette grunnlaget, som tross alt har vært RV-politikk i ei årrekke.
Etiketter: leserinnlegg, politikk, rv
posted by Brage at 11:28 a.m.
3 Comments:
Det er klart vi må ha et klasseløst samfunn som mål.
En blogg du burde kikke på, Brage, er Asbjørns David Rovics-blogg:
http://www.vgb.no/18707/
6:03 p.m.
Den nordiske modellen - Ville den vært en suksess uten liberale reformer? For 10-15 år tilbake var det svært få som snakket om den suksessrike ”nordiske modellen”, hvis i det hele tatt begrepet var tatt i bruk. Det er ikke så vanskelig å forstå. Nå utkjempes det nærmest en kontinuerlig politisk kamp om hvem som har størst grunn til å sole seg i glansen av de senere års fremganger. Men, det er på ingen måte opplagt at de som soler seg mest også er de mest opplyste.
Det er et ubestridelig faktum at de nordiske landene har lykkes godt med å skape en misunnelsesverdig samfunnsmodell. Den mest omtalte fellesnevneren er vel utbygde og offentlig finansierte velferdsordninger som gir innbyggerne stor grad av sosial trygghet – kombinert med robust økonomisk vekst, høy levestandard, høyt utdanningsnivå, et relativt fleksibelt arbeidsmarked, lav arbeidsledighet, samt moderate inntektsforskjeller. Basert på de senere års fremganger er det også helt på sin plass å kalle Norden for en global vinnerregion, slik statsråd Heidi Grande Røys gjorde i Dagsavisen 4. november. De nordiske landene har utvilsomt lyktes langt bedre enn mange andre land med å skape en åpen og dynamisk markedsøkonomi, som kombinerer frihet, fleksibilitet og omstillingsdyktighet med sosial trygghet, en stor offentlig sektor og et relativt høyt skattenivå.
De nordiske landene har utvilsomt lyktes
langt bedre enn mange andre land med å skape
en åpen og dynamisk markedsøkonomi
Enkelte internasjonale studier av sosial mobilitet har interessant nok også vist at sannsynligheten for at mennesker med lavere enn middels inntekt har lyktes med å forbedre sin relative sosiale status fra en generasjon til en annen har vist seg å være større i Norden enn for eksempel i USA.
Bare på dette grunnlaget er det nærliggende å trekke en parallell til John Rawls to grunnpilarer i et rettferdig samfunn.[1] Rettferdighetsbetingelsene til Rawls er i korthet disse: Garanterte personlige friheter og rettigheter som overordnet krav – supplert med en rimelig grad av rettferdig fordeling av goder gjennom tilnærmet like utgangsmuligheter for alle, samt en dynamisk samfunnsmodell som sannsynliggjør at den lykkes bedre enn andre med å bedre situasjonen til de minst begunstigste i samfunnet. Det er i hvert fall grunn til å anta at de nordiske landene kommer nært opp til Rawls idealer om frihet og rettferdighet. Det finnes også støttepunkter for en slik tolkning basert på sosiologisk empiri. En studie gjennomført av Mandagmorgen i samarbeid med Nordisk Ministerråd konkluderte i fjor med at de nordiske samfunnene i betydelig grad deler noen kulturelle fellestrekk, i betydningen felles verdier: Likhetsidealet, vektleggingen av like rettigheter og kjønnsmessig likestilling, kort maktavstand, høy grad av sosial tillit, og holdninger som fremmer sosial inkludering utgjør i følge denne studien alle viktige komponenter i den felles nordiske verdimiksen.[2]
Så like, og likevel så forskjellige
Gjennomsnittsbetraktninger kan være farlige, og statiske gjennomsnitt kan i tillegg lede oss til å tilsløre viktige forhold – uten å være direkte feilaktige av den grunn. Poenget mitt er ikke bare å gi et hint om nordiske forskjeller, men også å rette oppmerksomheten mer i retning av den senere tids utvikling som ligger bak vår nåværende situasjon. Forskjellene er interessante, og i noen grad er de også overraskende store, spesielt sett med norske øyne:[3]
Økonomisk vekst 1990-1997: Målt som økning i BNP i faste priser var veksten i Norge betydelig høyere enn i de andre landene fra begynnelsen av 90-tallet til rundt 1997. Oljeøkonomiens stimulanser til norsk økonomi var betydelige i dette tidsrommet. Finland opplevde et reduksjonssjokk etter Sovjetunionens oppløsning med en arbeidsledighet på opp mot 17 % på det verste. Sverige opplevde i samme tidsrom store problemer, med sterke tegn på velferdspolitisk overbelastning (de offentlige utgiftene utgjorde i 1993 utrolige 72,9 % av BNP), tilnærmet nullvekst og en registrert arbeidsledighet som toppet seg på rundt 9 %. Utviklingen i Danmark var temmelig parallell med Sverige, bare mer moderat.
Økonomisk vekst fra 1997 til i dag: Sverige og Finland reformerer, liberaliserer og reduserer de offentlige utgiftene betydelig – og veksten tiltar etter hvert kraftig. Både Sverige og Finland vokser raskere enn Norge (til tross for den usedvanlige sterke prisutviklingen på olje og gass), men arbeidsledigheten biter seg likevel fast på et historisk høyt nivå. Først i de senere par årene har veksten i de noe mindre reformhungrige Norge og Danmark begynt å nærme seg veksttakten i Sverige og Finland.
Arbeidsledigheten – den åpne og den skjulte: Danmark har det mest fleksible arbeidsmarkedet i Norden, og har i likhet med Norge lav ledighet. Danmark har i tillegg lykkes med noe de øvrige landene ikke har klart; å redusere den skjulte arbeidsledigheten, gjennom blant annet å stille strengere krav ved mottak av offentlige trygdeytelser og omskoleringsstøtte. Antall uføretrygdede i Danmark har faktisk gått ned de senere årene, mens den i Norge og Sverige har økt betydelig. I Sverige tapte nylig sosialdemokraten Göran Persson valget på grunn av høy ledighet – både av den åpne og skjulte varianten – til tross for høy økonomisk vekst.
Internasjonal handel 1991-2004: Norge representerer det store unntaket i Norden, og oppnådde ingen økning i sin handel med utlandet, målt i prosent av BNP – olje- og gasseksporten til tross! De øvrige nordiske land, spesielt Sverige og Finland, ble i samme periode betydelig mer integrert i internasjonal økonomi. Fra å være Nordens mest åpne økonomi i 1991, var situasjonen i 2004 at Norge så vidt inntok tredjeplassen før Finland. Når det gjelder statlig innflytelse i næringslivet og barrierer mot utenlandske investeringer ligger Norge fortsatt på en klar sisteplass i Norden.
Forskning og utvikling: Den samlede private og offentlige innsatsen innen forskning og utvikling har fra begynnelsen av 90-tallet stått tilnærmet stille i Norge, målt i prosent av BNP, samtidig som FoU-investeringene i Sverige, Finland og Danmark har økt betydelig. I følge OECD lå nivået i 2004 over dobbelt så høyt i både Sverige og Finland, og rundt 50 % høyere i Danmark, sammenlignet med Norge.
Entreprenørskap og innovasjon: Andelen av befolkningen som har deltatt i oppstart av nye bedrifter eller ledet nystartede bedrifter har i løpet av de siste fem årene vært klart høyest i Norge, sammenlignet med våre nordiske naboer.[4] Nyere mål på innovasjonsproduktiviteten i næringslivet – effekten av investeringer i innovasjon og nyskaping – plasserer derimot Norge på en desidert jumboplass i Norden, samtidig som Sverige, Finland og Danmark ligger helt i teten internasjonalt.[5]
Selv om denne opplistingen på ingen måte er ment å være komplett, så formidler den likevel noen betydelige forskjeller. For Norges vedkommende er det vanskelig å unngå følgende ubehagelige konklusjon: Norges bidrag til den nordiske modellens betydelige fremganger i de senere år ser ut til å ha vært relativt beskjedne. Det kan kanskje høres ut som en litt urettferdig dom, når vi samtidig erkjenner Norges sterke sider; en lavere skattebyrde, enklere offentlig byråkrati og regler for næringsdrivende, flere nyetableringer og lavest arbeidsledighet. Poenget er at det fortsatt ville vært få som hadde snakket om den nordiske modellen som en suksesshistorie i dag, hvis det ikke hadde vært for de mer markante fremgangene i Sverige, Finland og Danmark i de senere årene. Fremganger som ser ut til å mer enn utligne Norges lykkelige situasjon som olje- og gassnasjon, for ikke å snakke om Norges terms-of-trade (bytteforholdet med utlandet) forbedring de siste fem årene på rundt 50 %!
I et slikt lys er det nærliggende å hevde at våre nordiske naboer har større grunn til å sole seg i glansen av den nordiske modellens fremganger – uten stimulanser fra olje- og gass – enn vi har i Norge.
Uten liberale reformer – ingen nordisk suksesshistorie
Når man betrakter de nordiske landenes økonomiske utvikling over tid, spesielt som en kontrast mot de store landene på det europeiske kontinentet, er det ett hovedbudskap som trer tydelig frem, og som naturlig nok også vekker stadig større oppmerksomhet innen EU. De nordiske landene har over en årrekke gjennomført en rekke liberale reformer som har bidratt til å skape en av verdens mest åpne og dynamiske næringsregioner. Basert på analyser gjort av OECD[6] og Verdensbanken[7] har de nordiske landene lyktes bedre enn de fleste andre land i verden med å gjennomføre en serie av viktige liberaliseringstiltak – og aller mest gjelder det for de landene som nevnes i parentes i punktene under;
·redusert omfanget av regulering i både produkt- og arbeidsmarkeder (Danmark og Sverige)
·redusert omfanget av statlig eierskap og kontroll over næringsvirksomhet (Danmark og Finland)
·redusert barrierer mot entreprenørskap og forenklet det offentlige byråkratiet og rapportering til myndighetene (Norge og Finland)
·redusert barrierer mot internasjonal handel og investeringer (Sverige og Finland)
Det er nettopp på disse områdene vi finner den største endringen i de nordiske lands strukturpolitikk i løpet av de siste ti årene. Samtidig må vi på nytt registrere at Norge er det landet som har hatt minst samlet fremgang på de nevnte områdene. Den største gjennomgående endringen i den makroøkonomiske politikken har vært en reduksjon i de offentlige utgiftene, lavere utgifter til sosialstøtte i forhold til BNP, mer balanserte offentlige budsjetter og en mer stabil pengepolitikk. Den største institusjonelle endringen har naturlig nok vært våre nabolands inntreden i EU.
Hva dette har betydd for den nordiske modellens utvikling det siste tiåret er relativt klart. Den nordiske modellen har beveget seg i retning av en mer liberal og en mer makroøkonomisk bærekraftig markedsøkonomi. Det er ikke unaturlig å tolke denne endringen som en bedre balansegang mellom marked og stat, eller mellom næringsfrihet og regulering om man vil, sammenlignet med den miksen som eksisterte for om lag ti år siden. Og, det er svært vanskelig å forstå den nordiske modellens fremganger – selve hovedårsaken til at Norden nå fremstår som en vinnerregion – uten å identifisere økonomisk liberalisering som en nøkkelfaktor i suksessoppskriften. De nordiske landene har dermed også bevist det som mange økonomer har påpekt; at næringslivet blir mer konkurransedyktig gjennom å utsettes for mer og åpnere konkurranse – og ikke motsatt.[8]
Hvis man er genuint opptatt av de sosiale
konsekvensene av politikk generelt, og økonomisk
politikk spesielt, så oppstår det et betydelig
forklaringsproblem når man samtidig fremstår som en
aktiv motstander av markedsøkonomisk liberalisering
Derfor representerer det et aldri så lite paradoks når flere (blant andre Karin Yrvin i Dagens Næringsliv 16. november og Heidi Grande Røys i Dagsavisen 4. november) i sin iver etter å sole seg i glansen av den nordiske suksessen bruker den nordiske modellen som et argument mot en liberal markedsøkonomi og ”marknadsliberalistane”. Hvis man virkelig er genuint opptatt av de sosiale konsekvensene av politikk generelt, og økonomisk politikk spesielt, så oppstår det derfor et ikke ubetydelig forklaringsproblem når man samtidig fremstår som en aktiv motstander av markedsøkonomisk liberalisering, selve grunntanken bak de tiltakene som har skapt så beviselige og betydelige sosiale forbedringer i de nordiske landene. Litt mindre paradoksalt er det kanskje at de begge velger å omgås hele liberaliseringshistorien i stillhet?
Hvor går den nordiske modellen?
Uansett bør det siste tiåret ha bevist at den nordiske modellen ikke bør betraktes som en arrivert tilstand. Den er hele tiden i bevegelse. Og et viktig politisk spørsmål i alle de nordiske landene er i hvilken retning vi bør forsøke å bevege den nordiske modellen i tiden fremover. På kort sikt er det naturlig å rette blikket mot Sverige, som nylig har fått en ny borgerlig regjering. Den har lovet å gjennomføre en mer gründervennlig politikk, redusere statlige eierskap og direkte kontroll over næringslivet ytterligere, samt stimulere til økt sysselsetting og en jobbskapende politikk blant annet gjennom skattelettelser for personer med lave og midlere inntekter. Hvis den gjør som den har lovet vil Nordens største økonomi bidra til ytterligere liberalisering av den nordiske modellen.
Men hva med Norge? Vår regjering går i en annen retning – og står i så måte for en nordisk motstrømspolitikk. Det statlige eierskapet er blitt helligere, og skal ikke røres. Attpåtil har næringsministeren tenkt å skrive ”styringsbrev” som klargjør statens mer detaljerte forventninger til hvordan selskaper der staten er en betydelig eier forventes å bli drevet. Det skal innføres meldeplikt ved vurdering av nedleggelse av private bedrifter som historisk har gått med overskudd, i den hensikt å gjøre det lettere for staten å bidra til gode omstillingsprosesser i lokalsamfunn, herunder medvirke til eventuelle oppkjøp av nedleggingstruede bedrifter. Konkurransetilsynet ser dessuten ut til å bli overkjørt stadig oftere, og miste stadig mer av sin reelle myndighet. Forskjellbehandling av konkurrerende bedrifter (i favør av dørfabrikken Dooria og dess like) tillates hvis det kan begrunnes med distriktspolitikk og lokale omstillingstiltak.
Samtidig har regjeringen senket ambisjonene på forskning og utvikling, samt høyere utdanning. Og, mer enn det: En større andel av forskningsbevilgningene skal øremerkes spesielle satsinger (nye energiformer er ikke en av dem) og mer skal såkalt næringsrettes – et pent ord for subsidiering av utvalgte bedrifters produktutvikling. Men det området hvor de offentlige bevilgningene til forskning er av størst betydning for hele samfunnet og økonomien på sikt – knyttet til den frie og uavhengige grunnforskningen – synes å lide aller mest.
Det som er temmelig opplagt, basert på hovedtrekkene i regjeringens politikk, er at Norge i den nærmeste fremtid ikke ligger an til å gi større bidrag til de drivkreftene som har medvirket til å gjøre den nordiske modellen så fremgangsrik. Det er naturligvis et legitimt demokratisk valg – i hvert fall inntil neste stortingsvalg. Men fullt så legitimt bør det ikke være for den sittende regjeringen å sole seg i glansen av den nordiske modellen. Æres den som æres bør!
Det som også synes klart er at Norge nå er i ferd med å stake opp en ny næringspolitisk retning. Den nye retningen består i mindre oppmerksomhet på å videreutvikle og forbedre de generelle rammebetingelsene som gjelder likt for alle – over til å legge større vekt på selektive tiltak og direkte situasjonsbestemt styring, samt ulike former for ”partnerskap mellom stat og næringsliv”. Dette reiser en serie av spørsmål om spilleregler og insitamentstruktur. Det er et tema jeg kommer tilbake til i 2007.
Noter
[1] Se John Rawls, A Theory of Justice, Harvard University Press, 1971. En god oversikt over Rawls’ tenkning finnes på The Internet Encyclopedia of Philosophy, www.iep.utm.edu/r/rawls.
[2] Ref. Mandagmorgen, nr. 30, 2005.
[3] Alle opplysninger bygger på data gjengitt i OECD Factbook 2006, hvis ikke andre kilder er nevnt.
[4] Ref. Global Entrepreneurship Monitor, GEM, 2006.
[5] En grundigere analyse av dette temaet finnes i Lars Peder Nordbakken, Muligheter for alle – dynamisk vekst i en liberal markedsøkonomi, Civita, Oslo, 2006.
[6] Se Convey, Janod and Nicoletti, Product Market Regulation in OECD Countries, Economics Department Working Papers No. 419, OECD, Paris, 2005.
[7] World Bank, Doing Business in 2006, Washington D.C., 2005.
[8] Et av de mest grundige teoretiske analysene av denne sammenhengen er gitt av William J. Baumol, The Free-Market Innovation Machine, Princeton University Press, Princeton, 2002.
1:08 a.m.
det er synd at det går an å gå seg vill så tidlig i livet
5:38 a.m.
Legg inn en kommentar
<< Home