et slags åpent brev:

TIL EN GAMMAL KOMPIS

Kjære SV. Vi har kjent hverandre lenge, har vi ikke? Vi har jo praktisk talt vokst opp sammen. Sjøl om vi egentlig er mer eller mindre jevngamle har du alltid oppført deg som den litt bedreviterske storesøstra. Jeg har flirt av det, men innimellom har jeg sikkert vært litt som den trassige, veslevoksne lillebroren sjøl. Og sjøl om vi tidvis har krangla så busta har fyki er jeg egentlig veldig glad i deg. Bortsett fra noen ubetydelige episoder har du stort sett vært ei god og lojal venninne. Jeg har mange gode minner fra seine kvelder på Cafe Sara eller en eller annen brun pub med engasjerte diskusjoner. Sjøl om vi ofte var enige om prinsipp eller om mål stranda det ofte på valg av metode.

Vi kunne nok aldri vært kjærster, til det er vi for forskjellige, men jeg angrer ikke et sekund på noen av de kalde høstnettene jeg lot deg krype oppi senga mi for trøst og omsorg. Jeg ga faen da alle lo av oss da vi satt bakerst i puben og klina sjenert mens vi fniste som to fjortenåringer. For jeg har alltid hatt sansen for deg og respektert deg. Vel har du ofte vært opptatt av andre ting enn meg, du har liksom vært en litt annen type, men jeg har likt deg mye bedre enn alle de andre partiene jeg har møtt. I utgangspunktet har jeg aldri hatt sansen for sånne flagrende gevanter og den i overkant dramatiske ørepynten din, men jeg har alltid kunnet prate med deg og det er det som har vært det viktige mellom oss, er du ikke enig? Det minner meg om en åttende mars for mange år sida. Du kasta det lange lilla skjerfet ditt til sida og skreik med ei røst du ikke sjøl visste du hadde. Du var så flott! Jeg husker hvor rasende du var da alle de andre ville ned og krige mot irakerne. Den sedvanlige rettferdighetssansen din slo inn med full styrke. Det var fint å kunne regne med deg den gangen. Sjøl om jeg hovmodig ikke ville innrømme det satt jeg jævlig stor pris på det.

Det er derfor jeg skriver til deg nå. Etter at du blei sammen med han Arbeiderpartiet har du liksom blitt så fjern. Han virker ikke som noe godt parti og jeg tror virkelig ikke han er bra for deg. Jeg kjenner deg nesten ikke igjen lenger. Jeg er rett og slett litt bekymra for deg for det virker ikke som du har det noe ålreit med han i det hele tatt. Mitt inntrykk er at han er en skikkelig patriarkalsk og konservativ kjiping som ikke lar deg få ha egne meninger om noe. Nå vil ikke jeg framstå som noen sladrekjerring, men det går rykter om at han til og med slår deg! Etter at dere blei sammen har du virka så ubesluttsom, så forvirra og fortapt. Du har begynt å prate på en annen måte, argumentere annerledes, og du inntar standpunkt jeg aldri ville trodd jeg skulle få høre fra deg. Hvor blei det av den SV jeg kjente da vi var unge? Den livlige, alltid rødvinsbrisne ungjenta som konsekvent stilte seg på de svakes side, som aldri var redd for å ta en fight? Som drømte om sosialismen, om fred og rettferdighet og slutten på utbytting og undertrykking? I dag virker du stiv, gjennomformalisert, hjulbeint og livløs. Jeg håper for guds skyld at det bare er en fase du må gjennom og at drømmeren i deg med det skøyeraktige glimtet i øyet vil nå opp til overflata igjen. Jeg håper å nok en gang få bivåne hvordan du forbauser deg sjøl med din egen glød, ruvende på barrikadene for en rettferdig sak. Og jeg vil du skal vite at hvis du trenger det, så er jeg her for deg. Hvis du får nok og bare vil bort fra det hele, så er det alltid rom for trøst og omsorg hos meg på seine, kalde høstkvelder.

Varme klemmer,
Rødval Gallianse