Om trivelige tyskere og motbydelige moderater.

Lenge sida forrige blogg nå og hele verden sitrer av spenning! Hva har så vår favoritt-kommunist i gjære denne gang? Har han gått under jorda? Blitt bonde og fløtta til vest-landet? Planlegger han revolusjon? Vel, nesten. Jeg har nettopp kommet hjem fra Berlin der jeg og to kamerater deltok i den årlige LLL-marsjen. For de uinvidde - Lenin-Luxemburg-Liebknecht-marsjen, til minne om Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht som ble drept under spartakistopprøret i Tyskland i 1919. De to var viktige ledere for revolusjonsforsøket i Tyskland og blir den dag i dag betrakta som martyrer av store deler av Tysklands revolusjonære bevegelse. Den årlige marsjen gikk av stabelen 15. januar. Ufattelige hundre tusen mennesker var innom gravstedet og mellom 10.000 og 15.000 deltok i den politiske demonstrasjonen for sosialisme, mot kapitalisme. Denne dagen var Berlin prega av et flammende folkehav og revolusjonære paroler på hvert hjørne. Et mylder av mer eller mindre obskure venstristiske tidsskrift, glühwein og tysk bratwurst gjorde vinterkulda virkningsløs på tre oppglødde norske revolusjonære på guttetur.

Resten av Berlin-oppholdet tilbrakte vi i stor grad sammen med kamerater fra det tyske kommunistpartiet MLPD og deres ungdomsorganisasjon Rebell. Tyskerne er usedvanlig gjestfrie, entusiastiske og optimistiske. De tyske kommunistene lever ingenlunde opp til fordommene om kyniske, arrogante og humørløse arbeidsmaskiner. Men velorganisert er de. Til å være et relativt lite parti har de en organisasjon av verdensklasse og det til tross for hindringer vi naive nordmenn ikke kan forestille oss. Antikommunismen står sterkt i Tyskland. I tillegg til det generelle forbudet mot kommunistisk organisering i arbeidslivet har flere av de store fagforbunda i jern- og bil-industrien innført forbud mot marxist-leninister. Ingen av de store bankene vil la kommunistpartiet ha sin konto hos dem. I Norge blir radikal ungdom ofte sett på som en ressurs. I Tyskland betraktes de som en sjukdom som skal utryddes.

Antikommunisme har i en del miljøer blitt en politisk væremåte. I hjemlige trakter opplever vi stadige angrep på organiserte kommunister fra ulike representanter for småborgerskapet og kultureliten. Nå sist, da AKP var frekke nok til å ha en mening om avisa partiet satte til verden, bugnet avisspaltene av gode eksempler på klassisk antikommunisme. Metoden er å ta en spade og kalle den for gulrot. Hvis AKP skriver at det er ting ved Klassekampen vi ønsker å kritiserere vil hysterikerne raskt forandre det til at de onsinnede og autoritære barnemorderne i AKP vil kaste redaktør Braanen og gjøre KK til partiavis. Vel, sånn er det ikke!
:-)

Om ei snau uke skal den parlamentariske forsamlinga i Europarådet ta stilling til en resolusjon med tittelen "Behovet for internasjonal fordømmelse av forbrytelser begått av totalitære kommunistiske regimer". Forslaget kommer fra den svenske moderaten Göran Lindblad (det er han som er motbydelig, ja!) som bekymrer seg over at "kommunistpartier er legale og aktive i visse land". Målet med og intensjonen i forslaget er å legitimere ei forbudslinje mot kommunister og hindre at dagens ungdom organiserer seg i revolusjonære partier. Logikken er til å la seg svimeslå av. Kommunismen er autoritær og fæl, derfor forbyr vi den og forfølger kommunistene! Vel, min appell til dere dere der ute går slik: Om du er kommunist eller sosialdemokrat, liberalist eller konservativ, vær så snill å forsvare min rett til å kjempe for det klasseløse samfunn. Det er liksom inmari viktig med organisasjonsfrihet og fri rett til politiske ytringer og sånn. Derfor oppfordrer jeg alle til å signere protestoppropet mot Lindblads resolusjonsforslag. Det ligger her: http://www.no2anticommunism.org/en/index.php

Les AKPs uttalelse om resolusjonen her: http://www.akp.no/nytt/vedtak-2006.htm