Til venstre for de rødgrønne

Kommentarartikkel til Dagsavisen 20.12.05

Et snodig trekk ved Arbeidernes Kommunistparti er at partiet til tross for dets beskjedne størrelse stadig er gjenstand for omfattende medieinteresse og offentlig debatt. At ml-bevegelsen bærer preg av å være et generasjonsfenomen er vanskelig å stikke under en stol. Allikevel er det påfallende at alle forsøk på politisk debatt fra AKPs side avfeies til fordel for nye angredebatter og krav om syndsbekjennelser. Den norske kulturelite er typiske AKP-debattanter. I første rekke sier de at AKP i kraft av å være et politisk lik ikke fortjener noen debatt. Allikevel griper de en hver anledning til å fordømme og vekke til live mytene om kommunistspøkelset. De diskuterer AKP utifra partiprogrammet fra 1978 som ingen står inne for lenger. Et glimrende eksempel er Anders Hegers "AKP var 100 prosent dårlig" i Dagsavisen 18.12, i anledning den siste tidas debatt rundt avisa Klassekampen. Hegers konklusjon synes å være at AKP er diskvalifisert fra deltagelse i det politiske liv en gang for alle og at venstresida klarer seg bedre uten AKP. Han nevner sjølsagt også Stalin og Pol Pot. I mine øyne er det å jakte på et spøkelse som ikke finnes.

De faste rutinene for medienes behandling av AKP stiller folk som meg i en pussig posisjon. Jeg ble ikke født før lenge etter at AKP for lengst var erklært dødt gjennom et utall politiske nekrologer fra mange ulike hold. Jeg har ingen interesse av å forsvare de tinga AKP foretok seg i gamle dager. Derimot er jeg kommunist og vil forsvare AKPs eksistensberettigelse. AKP er ikke et dødt parti. Vi er en ikke ubetydelig del av norsk venstreside og bidrar på mange arenaer med bred politisk spennvidde. Vi organiserer tillitsvalgte, vi deltar i valgkamp gjennom RV, vi bidrar i fredsbevegelsen, i solidaritetsorganisasjoner og i Nei til EU. Vi gir ut en egen gratis månedsavis, et marxistisk tidsskrift og vi selger Klassekampen på gata. Vi har overlevd generasjonsfella ved å stadig fornye oss og hele tida utvikle politikk i aktuelle spørsmål.

Da AKPs leder Jorun Gulbransen over noen sider i Klassekampen 12.12. forsøkte å analysere norsk venstreside og potensialet for revolusjonær organisering i dag, var det mange som leste kronikken i verste mening. Gulbransen ser på en del miljøer og aktører på norsk venstreside og konkluderer med at RV, AKP og Rød Ungdom er de eneste miljøene som har potensiale til å utvikle en ny revolusjonær bevegelse i Norge. Denne analysen er da også litt av grunnen til at vi mener det er behov for politisk organisasjon til venstre for SV. Klassekampen er interessant i så måte, så lenge avisa har som mål å drive journalistikk utifra et "revolusjonært sosialistisk grunnsyn". Så kan man jo diskutere hva dette betyr og hva slags redaksjonelle linjer dette bør medføre for avisa. Jeg for min del er enig med Gulbransen i at det er synd hvis Klassekampen blir redusert til et haleheng for SVs statsråder.

Klassekampen burde være de første til å avsløre den angivelig nye kursen for hva den egentlig er, nemlig fortsatt stø kurs mot mer markedsliberalisme. Noen av oss husker Arbeiderpartiets kampanje fra valgkampen med løfter om å fylle opp, åpne opp, pusse opp. Med det statsbudsjettet de rødgrønne har produsert, tvinges kommune-Norge snarere til å legge ned, kondemnere og til å kutte. Et svakt tilskudd til de sultefora kommunene er ingen ny kurs, det er kosmetiske endringer. Vi er mange som savner den store snuoperasjonen. Har de rødgrønne gjort noe for å øke sosialhjelpsatsene? For å tilbakeføre tapt felleseie som Posten, NSB eller Telenor? Og hva med utenrikspolitikken? EØS, NATO, Schengen? I dag sitter vi med ei regjering som produserer et statsbudsjett som FrP-nestleder Siv Jensen er strålende fornøyd med. Samtidig ber LO regjeringa om å forkaste samme budsjett. Grasrotaktivistene i SV demonsterer mot regjeringa de sjøl er en del av, mens leder av Unge Høyre, Torbjørn Røe Isaksen, demonstrerer FOR regjeringas utenrikspolitiske linjer.

Regjeringsskiftet av i år har skapt en ny og ganske unik situasjon på norsk venstreside. RV og AKP er de eneste partiene i opposisjon til venstre for regjeringa. Vi er de som må skrike høyt når de rødgrønne sender bombefly til Afghanistan eller svikter de gruppene de hevder å jobbe for i hjemlige trakter. Er dette en unyttig opposisjon, Anders Heger? Jeg ønsker meg ingen heksejakt på de sosialdemokratiske kreftene i Norge, men jeg vil gjerne få bidra med kritikk av deler av den politikken de gjenomfører. Jeg mener Klassekampen bør være vår allierte i disse sakene. Klassekampen burde kunne være et forum der AKP deltar og diskuterer politiske spørsmål, i stedet for de evinnelige oppslagene om partiets historie.

Lørdag 17.12. påpekte Klassekampens magasin at det reelt sett ikke er de store forskjellene på de rødgrønne og Høyre og FrP i integreringspolitikken. Reportasjen var saklig og god. Klassekampen er fra vårt ståsted en langt over gjennomsnittet god avis med riktige standpunkter i en rekke viktige saker. Vi ønsker ikke at Klassekampen skal være noen lojal partiavis for AKP, men ei radikal avis i opposisjon mot kapitalkreftene. Men skal Klassekampen være en bred og inkluderende avis for hele venstresida må de anerkjenne AKPs eksistens og rett til å ha meninger både om avisas skriverier og politiske motstandere. Jeg håper at jeg i framtida skal kunne få diskutere AKPs politikk, uten en storm av usaklige beskyldninger basert på myter og forelda vrangforestillinger. Tør Dagsavisen å åpne spaltene sine for en sånn diskusjon?

Brage Aronsen,
Butikkarbeider og kommunist